Hvordan er det å jobbe med Lars von Trier?

Fordervet drama

Vesth befinner seg for øyeblikket i Tyskland, på filmsettet til The Bastard, den nye filmen til Nikolaj Arcels (En kongelig affære, manus på Menn som hater kvinner). Tidens ånd følger henne via Zoom, inn og ut av dører og biler.

– Det enkle med å jobbe med Lars er at han er så forståelsesfull overfor begrensninger, sier hun, litt andpusten.

– Han bruker det som en katalysator for kreativitet. Hvis det ikke er noe som lar seg gjøre setter han seg ned og finner en annen løsning. Han er pragmatisk, på den måten. Ikke fastlåst i sin oppfatning av hvordan verden henger sammen.

En produsent bør kunne ha flere tanker i hodet på én gang, og Vesth kommuniserer hyppig med andre bak telefonen før hun til slutt får være i fred inne på et kontor. Hun omtaler seg selv som en «money maker», noe hun har vært for produksjonsselskapet Zentropa siden 2002

Zentropa ble stiftet i 1992 av Lars von Trier og Peter Aalbæk Jensen, og har vært like radikale som ledende i dansk filmproduksjon. Samme år som von Trier viste usimulert sex på kinolerretet med Idiotene (1998) opprettet de også avdelingen Puzzy Power for produksjon av kvinnevennlig hardcore-porno.

Vesth startet på sin side å produsere barnefilmer, dramaer og komedier (som Kopps og Klovn: The Movie) på 2000-tallet. Da jobbet hun også som linjeprodusent Dogville-oppfølgeren Manderlay, og landet på føttene i selskapet noen år senere. Til tross for å ha fasilitert mulighetenefor Melancholia (2011), Nymphomaniac (2013) The House That Jack Built (2018) og Riget: Exodus (2022), vil hun ha seg frabedt fra å bli kalt von Triers høyre hånd («men han vet nok hva jeg heter»).

Originalt skutt på 16mm filmrull i bedrøvede sepiatoner, skiller serien seg fra andre sykehus-såpeserier. På Rigshospitalet er det noe fordervet over dramaet som utspiller seg, forårsaket av ånder fra den gamle myren sykehuset er bygget over. Karakterene har kantete personligheter og en arrogant tiltro til moderne vitenskap. Som to shakespearianske asides står det to kjøkkenassistenter med downs syndrom foran vaskekummen i kjelleren og kommenterer hvordan «porten til riget er på vei til å åpne seg på ny».

– Det var så annerledes, forfriskende og i en helt annen stil enn de andre seriene man kunne se på det tidspunktet.

– Forståelsesfull overfor begrensninger

I begynnelsen manglet Zentropa penger, og gikk til statskanalen med en pitch. Under møtet hos DR så von Trier at mennene i dress ikke tente på den opprinnelige ideen, og improviserte angivelig at serien skulle inneholde en overhengende spøkelseshistorie. De fikk umiddelbart grønt lys.

Regissørens livssituasjon har også forandret seg siden 90-tallet. Kunstnerskapet hans har de siste 20 årene inntatt en helt spesiell posisjon, der hver kommende film er et selvfølgelig høydepunkt i enhver programkalender. I 2000 vant von Trier Gullpalmen med Björk-musikalen Dancer in the Dark (en «middle of the road-film», ifølge ham selv), og har senere det gitt ut moderne klassikere på løpende bånd: Dogville, Antichrist, Melancholia og Nymphomaniac.

Med The House that Jack Built gjorde von Trier et comeback til Cannes-festivalen, som ikke ville ha noe med ham å gjøre etter å ha misforstått vits under en pressekonferanse i forbindelse med Melancholia, der han sa han var nazist. Filmen, om en seriemorder som vil lage et kunstverk av bestående av døde kropper, ble annonsert med en Youtube-video, der von Trier proklamerer at «this ain’t rock n’ roll. This is genocide», mens han skjelver i hele kroppen. Det viste seg å være tidlige tegn på Parkinsons.

Å jobbe med von Trier er derfor noe annerledes enn for 12 år siden, forteller Vesth. Men han står fortsatt ved de samme arbeidsmetodene.

Metoden

Ideene koker i hodet på von Trier i lang tid før noe blir skrevet ned i et manus, sier Vesth og gestikulerer. De eksploderer raskt i omfang, som den fem timer lange Nymphomaniac hvis handling veves ut med digresjoner og diskusjoner.

En av de fremste kjennetegnene på hvordan von Trier jobber, ifølge Vesth, er arbeidet han legger ned i researchen. Han har tett kontakt med fagfolk og spesialister på områdene filmen dekker, enten om det gjelder historiske perspektiver, vitenskap eller psykologi. Men når historien først er klar, kommer manuset fort.

– Det gjør at historiene hans holder et høyt nivå. Man kan merke i manus at det er et solid fundament i problematikkene han lager film om. Karakterene får mange dimensjoner og interessante plotlinjer.

Helsetilstanden rokker ikke ved fundamentet i metoden hans, sier Vesth, selv om det preger arbeidet når produksjonen først er i gang.

Hun ser ut i lufta og veier ordene.

– Han tappes fortere for krefter. Opptaksdager kan derfor ikke være 12 timer lange lenger. Jeg vil si at han også er mer avhengig av menneskene han arbeider med. Vi omkring ham har derfor mer innflytelse på verkene som lages.

Vesth legger hun ikke skjul på hvor krevende de store produksjonene kan være, som i tillegg får mye oppmerksomhet fra offentligheten.

– Det jo veldig vanskelig i perioder fordi han har de utfordringene han har. Angst for å reise, angst for å stå i heis ...

Uansett hvor lenge han måtte bruke på idéutvikling og utgraving av karakterer og handling, er det frigjøringen av skuespillerne som står i fokus når kameraet går. Etter de første to sesongene av Riget hadde gått sin seiersgang, gikk han i 1995 sammen med Thomas Vinterberg (Festen, Ett Glass Til) for å sette rammene for en motkulturell filmbevegelse med fokus på nettopp dette. Dogme 95 var et manifest bestående av en liste med benspænd som ville ta blikket til filmskapere vekk fra dyre produksjoner, spesialeffekter og regissørens særegenheter, og sette fokus på det som betyr noe: historie, skuespill og tema.

– Lars tror på det ufullendte og uperfekte. Han liker når det sniker seg inn uventede feil eller overraskelser. Han synes det gir en følelse av autentisitet, som jeg også synes representerer ham som menneske.

I år 2000 fikk Norge sin første film laget etter dogmene, Mona Hoels Når nettene blir lange. Den var laget i henhold til bevegelsens kyskhedsløfter: den var filmet kronologisk, uten spesialeffekter, rekvisitter, kulisser, kamerastativ, overfladisk action, kunstig lys, sjangertroper eller regissørens navn på plakaten. Blant annet.

Etter ti år og 31 sertifiserte dogmefilmer mente von Trier og Vinterberg at bevegelsen hadde utspilt sin rolle, og oppløste den. Men filosofien fortsetter å leve i filmskapere verden over, også i von Trier selv.

– All lyssetting er satt på settene, så det stort sett alltid går an å filme fritt i 360 grader, sier Vesth.

– Han gjør heller ingen prøver. Man kommer om morgenen, får instruksjoner om hvor man skal stå og sitte, og så kjører han i gang. Han velger kun skuespillere som har bevist at de er de beste av de beste, så de kan komme med innspill til historien han selv ikke hadde kunnet kommet med.

«Gaver» kaller Vesth de uforutsette forslagene.

– Noen ganger gjør det at scenen tar en ny retning enn forventet. Det er frigjørende, ikke bare for skuespillerne, men opplevelsen av liv og dybde i fortellerkraften.

Spesielt én teknikk viser seg å fungere gang etter gang.

– Det er ofte skuespillerne gjør det de gjør, og at Lars kaller dem til seg, og sier at det jo gikk fint, men at vi nå gjør det igjen, og at de skal ta det ned tusen prosent. Det betyr jo at de i utgangspunktet overspiller tusen prosent, haha. Det er nok ikke mange andre regissører som pleier å si det til skuespillerne, men det karakteriserer ham veldig godt. Det gjør at de tør å gi slipp på tanken om å levere en replikk eller formidle en følelse, og at de slapper helt av i karakteren sin.

Kostbare bilder

Samtidig forventer man at von Trier-filmer også inneholder tungt stiliserte sekvenser – nesten separate kunstverk som står kommenterende utenfor dramaet. I Melancholia ligger for eksempel Kirsten Dunst på siden av en elv i en brudekjole omsluttet av blomster tonesatt til Richard Wagners Tristan og Isolde, og i The House That Jack Built ser man castet i en malerisk, romantisk innstilling ombord på en båt.

Vesth smiler og nikker tydelig når hun blir spurt om disse sekvensene er spesielt tidkrevende.

– Bildene med Kirsten Dunst kostet tid, penger og ressurser fordi de er så omhyggelige. Det er så mange bilder fra filmene hans som printer seg inn i vår bevissthet. Det finnes ingen Lars Von Trier-filmer som ikke har et eller flere slike bilder man ikke får ut av hodet. Man husker følelsen bildet ga deg. Den type iscenesettelse er en stor del av filmene hans også.

– Martin Scorsese og Werner Herzog har snakket om at det er vanskelig å finne «absolutte», «adekvate» eller «rene» bilder i en tid der historiefortelling domineres av reklamebransjen og forretningsmenn, at bildene vi omgir oss med i dag ikke lenger har en reell forankring i kulturen, og resulterer i en overflod av meningsløse bilder.

– Ja, ta bildene i fugleperspektiv som eksempel. Dronene har stjålet bildene til Lars fra Dogville. Bilder tatt rett ovenfra skapte en helt annen virkelighet, men nå er de overalt. Når vi overeksponeres for visualitet, som vi gjør i dag – vi fyller våre liv med bilder – er det desto viktigere at vi utvikler følelsen for verdenen vi lever i. Hvis dataspill hele tiden fører an for hva som regnes som eksepsjonelt og kunstnerisk banebrytende er blir det spesielt viktig med fordypelsen, og tilstedeværelsen man har i en kino.

Mot slutten av The House That Jack Built følger vi Verge (Bruno Ganz) ned i en grotte. Bildematerialet her stammer tilsynelatende fra et usselt Gopro-kamera.

– Å bli fanget i en grotte under vann er Lars’ største frykt. Han hadde oppdaget to dykkere på nettet som var spesialister i å dykke i smale grotter, kontaktet dem og fikk dem ta opp noe materiale de sendte til oss fra det redselsfulle og klaustrofobiske universet.

– Jeg tror aldri vi helt vet når Lars von Trier er ferdig

Scorseses frustrasjon med inflasjonen i meningsløse bilder kom til uttrykk i The New York Times-teksten «I Said Marvel Movies Aren’t Cinema. Let Me Explain» fra 2019. I artikkelen hevdet Scorsese at Marvel-filmer har mer til felles med fornøyelsesparker enn film – en fornærmelse som fortsatt henvises til i diskusjoner om Marvel-filmer.

Louise Vesth er ikke så opptatt av at det er Marvel-filmene som får størst budsjetter, men bekymrer seg for de generiske historiene som tar opp plass i distribusjonen.

– Da man begynte med digital distribusjon var det mange som trodde at det ville skape en plattform for flere forskjellige typer film enn før. I virkeligheten betyr det at kinoene kun vil vise de bestselgende filmene. I virkeligheten resulterer det derfor i mindre variasjon.

Strømming, Youtube, Tiktok og andre typer innhold, gjør, ifølge Vesth, at det stilles større krav til at kinofilmer må skille seg ut, og ha en kvalitet som gjør at de passer seg på storskjerm. Av Hollywood forventer publikum fanservice, formidlet med perfeksjonerte fokusgruppeformularer og storslåtte spesialeffekter. Av mindre filmer forventer publikum noe annet.

– Man går på kino for å fordype seg – den eksepsjonelle filmopplevelsen får man når man opplever en kunstners blikk på verden vi lever i. Men det krever at filmen ikke er middelmådig. For 15 år siden kunne du gå på kino og se et vanlig, flott dansk drama, men det er ikke nok lenger. Filmen må være som Thomas Vinterbergs Et Glass Til, hvor du opplever at den virkelig forteller noe. Mindre filmer må ha en sterk dimensjon, som strekker seg utover den normale fast forward plotstrukturen man kan se en milliard eksempler på hvis du åpner en streamingtjeneste.

Vesth bruker derfor ikke så mye tid på å tenke på superheltfilmene.

– Jeg er ikke opptatt av den tekniske og vulgære fortellerformen de bruker. For meg er det den subjektive signaturen som interesserer meg. Det er en populærkulturell tendens at man må trykke på alle knappene for å få barn og unge til å se. Jeg savner flere av de originale filmfortellingene som ikke er allerede eksisterende univers eller brands, remakes ... Før skapte USA originale, unike filmfortellinger som samtidig var ekstremt underholdende. Det er ergelig. Men jeg er for gammel til å forandre det, det må nok komme noen yngre krefter til.

– Er ikke Riget Exodus en reboot, da?

– Jeg ville produsere den tredje sesongen av Riget fordi Lars opprinnelig tenkte på serien som tre sesonger. Men omstendighetene gjorde det sånn at den ikke ble fullendt. Men det er ingen tvil om at mitt hjerte ligger i spillefilmen, det ene, sammenhengende og fullendte verket. Det er der en filmkunstner for alvor kan utfolde talentet og håndverket som alt godt bildemateriale i hele verden bygger på. Det er liksom det som er state of the art.

«Jeg føler meg jævlig. Jeg har så mye angst. Jeg tror jeg begynner å bli for gammel. Jeg tror ikke jeg kan lage flere filmer etter denne», sa von Trier til et pressekorps i etterkant av The House That Jack Built. Men så har han altså laget Riget Exodus, og har fortalt Screen Daily at han sikter på å lage mer