Tettheten av influensere på forlagsfest
En vanlig innvending mot norske forfattere er at de tar liten kunstnerisk risiko, og skriver relativt trygge bøker om det samme temaet år etter år. Det kan være et snev av sannhet i det (det interessante er i så fall ikke at det skjer, men hvorfor). Men uansett hvor traust temaet er, uansett hvor lite nyskapende og horisontsutvidende språket er: Den risikoen man tar ved å sette seg til tastaturet og forberede seg på to til ti års arbeid for en symbolsk sum, mulig hudfletting fra kritikerstanden, bokhandlerens og medias skuldertrekk og forlagets velvillige, men også pliktaktige litteratursatsing side om side med den svært talende, økende tettheten av influencere, politikere og sportstryner på forlagsfestene – uansett er den risikoen mangfoldige ganger høyere enn de som sitter tryggest i næringskjeden: forlag, bokhandlerkjeder og til en viss grad mediene. (I denne teksten vil jeg holde småforlag, nisjemedier, tidsskrifter, frittstående bokhandlere og frilansere, deriblant et flertall av kritikerne, utenfor. I likhet med forfatteren har mange av disse en betydelig risikovilje.)
Det er forfatterens risiko som er bokbransjens råstoff, dens urkraft. Forlag og bokhandlere har bygget sin økonomiske virksomhet på vår vilje til å arbeide utforskende, billig og utrygt, og låner dessuten legitimitet fra den. Selv svarer de med en trygghetssøken som truer med å kvele både den som skriver, og hele samtalen rundt litteraturen: De går stadig lenger i bestselgerdyrkingen, mot monokulturen.
Jeg tror det er denne skjevfordelingen av risiko som gjør at forfattere som Agnar Lirhus og Agnes Ravatn nå hever stemmen over den forfattersk kledelige mumlingen. De vil ha et svar på innsatsen. Og de er virkelig ikke alene. Mumlingen (for en søt klang!) er i ferd med å vokse til noe som ligner et kor. Foreløpig lyder den høyest i de fora der forfatterne er alene, men farlig fort nærmer vi oss slutten på tiden da forfattere har holdt munn og tålt, bitt det i seg, hevet seg over det, eller brukt andre overlevelsesmekanismer for å fortrenge at vi bærer all risikoen og får lite igjen. Jeg tror forfattere er veldig klare for å kreve sin del av kaka – selv de av oss som bare bidrar med salt eller bitter essens til røra.
Det beinharde livet som statssubsidiert forfatter
Jeg anser meg selv for å være blant dem som får en god andel oppmerksomhet, et relativt ferskt forfatterskap tatt i betraktning. Det er mange som lever med betydelig større risiko, og rettmessig har mer å klage på overfor både forlag, medier og bokhandlerkjeder. (Sistnevnte skylder jeg imidlertid ingenting.)
Så hvorfor holde ut det beinharde livet som privilegert, statssubsidiert forfatter, hvis det er så jævla ille? Ja, det er mye som er bra, usedvanlig mye som fungerer ved det norske litterære systemet. (For et innsyn i det, oppfordrer jeg alle til å lese Agnar Lirhus oppsummering på hans egen blogg.)
Paradoksalt nok: Det er risikoen som er den viktigste motivasjonen for mange forfattere. Følelsen av å igjen og igjen vandre ut i noe ukjent. Den positivt ladede, kunstneriske risikoen. Den gir for mye personlig tilfredsstillelse til at det er mulig å slutte, den klør en kløe som er vanskelig å nå på andre måter. Til og med risikoen ved å sende resultatet ut i verden og se hva som hender, kan virke oppkvikkende – selv når tilbakemeldingene er lunkne, rasende eller ignorante. Og ja, faktisk, en viss glede og stolthet over at vi sysselsetter redaktører, bokhandlere, bibliotekarer og kritikere i vårt mangslungne filleimperium er med på å holde arbeidet gående.
Risikoen kveler det kunstneriske
Det finnes imidlertid også en unødvendig høy negativ risiko, som truer med å kvele den kunstneriske. Det som oppleves som urettferdig, faktisk også uforståelig, er elendige billigbokavtaler, småkroner for lydbokstrømming, høyst uklare utsikter for pensjonistlivet, manglende rett på sykepenger, og et kollektivt avtaleverk under press. På toppen av dette kommer altså den konstante uvitenheten rundt hvorvidt noen andre involverte vil være med og dra sin del av lasset som vi har lødd opp.
Noen få forfattere kan ta denne drahjelpen for gitt, og det blir gjerne sagt at det er de som betaler for oss andre – det er bestselgerne som sikrer at de såkalt smalere utgivelsene er mulige. Det er sant. Det som også er sant, er at vi som primært ikke genererer inntekter til våre samarbeidspartnere gjennom høyt salg, men ved å være breddealibiet, vi som gir det litterære kretsløpet sin legitimitet, status og festtalemateriale, vi som er det siste argumentet for at bokbransjen forsvarer språket og det trykte ord, og som derfor er med på å gi den lovfestede konkurransefortrinn, vi pålegges størst risiko. Det kjennes ikke rettferdig.
Det den litterære næringskjeden nå trenger, og det forfatterne håper på, er at alle er med på å heve risikoviljen. I alle ledd. Ellers vil avkastningen i form av iderikdom, festlige samtaler om litteratur, halsbrekkende kunstneriske prosjekter, ekle blikk på samtiden, det man banalt nok kan kalle godt bokstoff, det som alle involverte uten unntak ønsker seg, dø ut.
Ja, hva skjer med en investor som ser alle sine risikoinvesteringer feile? Han begynner å spille trygt. Lavere risiko gir kanskje lavere avkastning, men man blir i hvert fall ikke slaktet og bankerott av det. Det har blitt spekulert i hvorvidt forfattere vil tilpasse produktene sine til et nytt marked og nye formater. Og kanskje det ville være en god ide å skrive en bok som passer både som lydbok, filmmanus og i papir, for å senke risikoen for tap? File vekk noen kanter, og i tillegg hente noen grep fra de bøkene som tross alt får oppmerksomhet, som jo stort sett er svært gode. Hvorfor ikke prøve å være mer lik dem? Eller hvorfor ikke bare spørre forlaget og bokhandlerkjedene: Hva skal jeg skrive for at min bok skal bli satset på?
Jeg tror ikke det vil skje, men det ville heller ikke overraske meg at noen velger en slik taktikk, bevisst eller ubevisst. Det jeg dessverre tror vil skje, om ikke det kommer et svar på risikoviljen, er at en del svært gode forfattere vil slutte å investere. Miste troen på sine forvaltere, og stappe sedlene i madrassen framfor å sende dem ut på markedet. Det taper fellesskapet på.
Risikofylt dugnad
Alle vet hva som skjer når monolandbruket får regjere. Det sies at kloden har omtrent seksti avlinger igjen før jorden er utarmet. Den dagen det skjer, hjelper det ikke lenger å pøse kunstgjødsel over super-maisen: Jordens bakterieflora er dau, kvalt av det kortsiktige ønsket om trygg avkastning.
Hvis vi ønsker oss en grøderik litteratur, og en tilsvarende frisk litterær offentlighet, er det med andre ord tid for en risikofylt dugnad.
Forlag: Våg å ha mer åpenhet om prosessene som leder fram til utvalget av årets satsingsforfattere, og hvorfor det ble slik. Det vil være god indremedisin. Fortell forfatterne hva som gjøres for å bringe boka ut til leserne, i minste detalj. Markedsfør (tungt!) noe som garantert ikke vil kaste av seg det første året. Fortell bokhandlerne i store bokstaver hvor mye forfatterne risikerer for dem. Presenter dem (gjerne fysisk) for flere nye forfattere enn den håndfullen som vanligvis er på turné.
Bokhandlerkjedene: Våg å eksperimentere. Nå vet dere hva som er trygt, men det trygge er også i ferd med å gjøre dere irrelevante. Tenk ti-femten år frem i tid – det er ikke sikkert at verken fargeblyanter eller backkatalogen til Jo Nesbø vil holde dere flytende da. Det er vanskelig å selge ukjente norske forfattere. Det er også vanskelig å plante den første åkeren på et nytt sted, men det er del av jobben deres.
Media: Se for dere at dere har makten til å vekke interessen for litteraturstoff ved å skrive kunstnerisk ambisiøst, fullt av gnist, brodd og formuleringsglede. Gjør det av glede, ikke sur plikt. Gjør det attraktivt å være frilanser. Da er det lov å forvente overskuddspregede skrivestykker tilbake.
Lesere: Ja, det er dyrt å ta sjansen på en 400-kronersbok du ikke vet noe om. Men ta en moderat risiko ved å gå til trauet innerst i butikken og plukke opp en av de mange nedsatte samtidsromanene som bokhandelen ikke prøvde å selge i fjor. Les den. Gamble med ti timer og 98 kroner som innsats. Se hva avkastningen blir.
Forfattere: Dere vet hva dere har å gjøre, og dere vet at dere liker det. Den dagen de andre dobler sin risiko, høyner vi med ti. Noen må tross alt holde spillet i gang.
