Hvorfor gleder man seg til Barbie-filmen?

Hvis du, som en vanlig, passe online person, de siste månedene har snublet inn i en artikkel om hva vi kan forvente av den kommende Barbie-filmen, kan det se ut som at verden har blitt gal. Independent skriver at fans «går av hengslene» over et «genialt» shot fra traileren (Barbie som tar av seg skoene og steller seg på tærne). Pinknews skriver at fans er fra seg av begeistring etter det «episke øyeblikket» i samme trailer når en remix-versjon av Aqua-låta spilles av, mens Daily Mail og Ladbible skriver at andre fans «raser» over det samme. I mang en explainer om hvordan trailerne refererer til både 2001: A Space Odyssey, The Wizard of Oz, The Matrix og historiske Barbie-dukker, utnevnes regissør Greta Gerwig til et geni.

Det er ikke mer enn et par tiår siden denne typen språk og entusiasme over en leketøymerkevare var forbeholdt en liten gruppe dramatisk hengivene, antisosiale superfans. Men tegneserie-subkulturen har for lengst tatt over massekulturen, og tendensen vi har for å gli inn i superfan-hysteri gjør det lett for PR-byråer å selge oss konsepter uten etablerte historier, univers eller karakterer. Barn er lettlurte superfans av natur, og det er kanskje derfor vi de siste årene har sett så mange filmer av merkevarer som ikke har noen naturlig plass i en kinosal, som The Lego Movie, Super Mario Bros. Movie, Air og The Emoji Movie. Og så lenge filmene er ironiske nok, kan de også nytes av voksne.

Barbie-filmen har heller ingenting å selge et kinopublikum, sånn egentlig. Det er et blankt lerret for Gerwig, en filmskaper med velkjent, feministisk tilsnitt, til å si noe om dukkens historie. Men nysgjerrigheten for hva hun har på hjertet om ideen om Barbie som vestlig, konservativt skjønnhetsikon, og hvordan Mattel har gått andre- og tredjebølgefeminismen i møte ved å lansere multikulturelle karrieredukker, føles sekundært. Siden Barbie-filmen er markedsført mot voksne millennials med merkevare-dominerte barndomsminner, er det åpenbart graden av selvbevissthet – alle elementene som peker på absurditeten i prosjektet – som skaper forventningene: «nøyaktig hvor uhøytidelig kommer den til ta seg selv?»

Selv om publikum ikke har noen forventning til filmens emosjonelle, dramatiske eller estetiske innhold (bortsett fra hvorvidt den er camp nok), har vi til gjengjeld store forventninger til publikumsfrieriet i seg selv. Vi ønsker oss en slags cinematisk Twitter-tråd, en helaften med riffing, clapbacking og megetsigende nikking til easter eggs, visuelle referanser og alt det andre som holder popkulturnettsteder i live. Barbie-filmens største forbrytelse vil derfor være å mislykkes med å gi publikum en tilstrekkelig renselse etter å ha bitt på agnet. Vi stoler på at Gerwig besitter den riktige sensibiliteten og møter oss på halvveien, slik at vi som voksne kan nyte merkevaren, ukritisk og fri for skam, akkurat som vi gjorde da vi var barn.

I perioden Barbie-filmens promomateriale har gått viralt i sosiale medier har nytelseskompetanse-begrepet, lansert av film- og TV-kritiker Aksel Kielland, skreket mot oss. Nytelseskompetanse, skriver han, er «kombinasjonen av ferdigheter og kunnskaper som skal til for å kose seg og formidle dette til omverdenen, og er for mange nøkkelen til mestringsfølelse i sosiale medier og den SoMe-infiltrerte offentligheten.» Begrepet må imidlertid ikke forveksles med vanlig kulturelitisme og snobberi, for faktisk «er det å skvise nytelse ut av objektivt dårlig kultur, mat, handlingsmønstre og samfunnsutvikling et av de fremste bevisene på at man besitter nytelseskompetanse.»