S. S. Rajamouli under Critics' Choice Awards 15. januar. Foto: Michael Buckner / Getty
RRR ser ut til å bringe ut en urkraft kinogjengere ikke har vært i kontakt med på flere tiår. Det er vanlig for indere å klappe, danse og kaste hjemmelaget konfetti i egne kinosaler, men videoklipp fra amerikanske visninger av filmen viser at heller ikke de klarer å motstå jubel og rop. Den anti-kolonialistiske, historisk-revisjonistiske, romantiske actionkomedien er for sjarmerende, mektig, campy og sterk til å motstå. Det er lett å forestille seg at reaksjonen har vært en oppvekker for amerikanske produsenter.
Noe av det som gjør RRR mulig, er at indiske filmtittere har en helt annen suspension of disbelief enn et vestlig publikum. Der vestlige actionfilmer som oftest forsøker å fremstå virkelighetsnære, tar RRR seg helt andre friheter. Filmens mytiske bilder minner om Marvel-filmer, actionscene om Fast & Furious, det romantiske brorskapet mellom hovedkarakterene som i Top Gun, med innslag av Bollywoodske musikalscener fra Mumbai.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Men India har flere enn bare én filmindustri, og RRR er ikke fra Bollywood. Den er skapt innenfor den telugu-språklige industrien i Hyderabad, og har med sin suksess blitt tolket som nok et tegn på at Bollywoods hegemoni står for fall. I hjemlandet er den blitt landets tredje mest innbringende film, bak Dangal fra 2016 og RRR-regissør S. S. Rajamoulis egne Baahubali 2: The Conclusion fra 2017.
Foto: AP
– De var så lidenskapelige
RRR er også Indias Akira – den første filmen deres som virkelig har klart å penetrere det globale markedet. Derfor er det betimelig å stille spørsmålet: hvorfor har den ikke fått noen Oscar-nominasjon for beste fremmedspråklige film, for ikke å si beste film? Det gjorde The New Yorker i forrige uke, i et intervju basert på flere videosamtaler med S. S. Rajamouli. Det kan se ut som han er like forundret som alle andre.
– Det er vanskelig å si, sier han til The New Yorker.
– Så vidt jeg vet har komiteen to retningslinjer: for det første bør filmen representere «indiskhet», og for det andre bør den ha en sjanse til å bli nominert eller vinne. Det er det jeg har hørt.
I og med at RRRs internasjonale suksess kom som en overraskelse, er det ikke vanskelig å forestille seg hvorfor landet valgte ikke å nominere en tre timer lang film med en ekstremt indisk sensibilitet, som på alle måter bygger oppunder fordommene vesten allerede har om indisk film. Rajamouli sier videre i intervjuet at han ikke vet hva som foregikk da bidraget ble diskutert, men at han har sluttet å dvele ved det. Filmen har, ifølge ham selv, fått mye større oppmerksomhet og anerkjennelse enn det de hadde regnet med. Alt snakket om en mulig Oscar-statuett begynte først når den ble vist for et vestlig publikum.
– De var så lidenskapelige at vi følte at hvis vi ikke fulgte opp dette (foreslå filmen som Indias Oscar-kandidat, journ.anm), ville det vært urettferdig mot kjærligheten fansen øste over RRR.
Lei av å snakke om hindunasjonalisme
Ideen om at hinduisme er uløselig knyttet til India som nasjon vokste i popularitet på starten av 1900-tallet, da landet ville dyrke en identitet uavhengig av det britiske koloniherredømmet, og det gamle, islamske Mughal-dynastiet. I India regner man imidlertid også det å være hindu som en etnisitet, noe som har resultert i mange tilfeller av politisk vold rettet mot muslimer. Siden 1950 har det blitt registrert over 10 000 dødsfall knyttet til vold mellom de to gruppene, flere av dem med direkte tilknytninger til politiske organisasjoner.
RRR er utvilsomt en patriotisk film. Hovedkarakterene Bheem og Raju er basert på to virkelige motstandsmenn, den nikker til historiske hindunasjonalistiske helter i rulleteksten og den stør om seg med hinduistisk symbolikk. Vox’ anmelder, Ritesh Babu, kalte den en hindu-vasking av historien. Rajamoulis far, som er kreditert som medforfatter på manus, jobber dessuten for tiden med en film på oppdrag av den fascist-inspirerte grupperingen RSS, som ifølge ham selv er en «flott organisasjon».
Rajamouli har derfor flere ganger blitt konfrontert om koblingene mellom filmen og dens ideologi, men sier til The New Yorker at han kun har et mål om å underholde.
– Per nå er jeg lei av å svare på dette spørsmålet, sier Rajamouli til The New Yorker.
– Jeg kunne bare fremheve åtte mennesker i musikalnummeret (i rulleteksten, journ.anm). Jeg hadde trengt plass til 80 stykker for å få plass til alle figurene jeg respekterer.
Fan av Ayn Rand
Rajamouli forteller til magasinet The New Yorker at Ayn Rands fortellerstil gjorde dypt inntrykk på ham. Foto: Getty Images
Apropos usjarmerende ideologier: Rajamouli forteller i intervjuet at han ble svært inspirert av Ayn Rand i ung alder, selv han ikke «forstod så mye av filosofien hennes».
– Jeg er ikke en dyp tenker, jeg er mer av en dramatisk tenker, så jeg liker de dramatiske delene av det, sier han til The New Yorker.
Rajamouli forteller at han lot seg forføre av hvor sterke protagonistene hennes var, at de var filosofisk overbeviste og var villige til å kjempe mot resten av samfunnet for verdiene de stod for.
– Fortellerstilen hennes gjorde et dypt inntrykk på meg – måten den forsterker karakterene hennes og tar leseren gjennom motgangen deres, hennes visuelle måte å skildre hendelser på.
