Hybridkritikken kommer!

Vi mennesker er sosiale dyr. Derfor synes vi oftest det er litt kjedelig å snakke om Tingen og veldig morsomt å snakke om hvordan det snakkes om Tingen. Tingen, for eksempel en bok, en utstilling, en politisk utvikling, reduseres fra å være et eget objekt eller fenomen til et vagt omdreiningspunkt for den stadig pågående samtalen. Vi ser på hverandre som ser på hverandre, og så videre. På sosiale medier har metadebatten satt den vanlige debatten fullstendig i skyggen. Litt sånn er det med kritikken også. Man liker å snakke om kritikken. Drøfte ståa, bejamre seg over at den var bedre før, understreke hvor viktig den er, slike ting.

Men nå, nå er det mulig en ny type kritikk i emning. Hybridkritikken! Hva er det, da? Det er kritikerlaget avdeling kunsts nyeste påfunn, det. Én kunstkritiker har reist til Barents Spektakel-festivalen i Kirkenes for å se en utstilling der på gamlemåten, fysisk til stede, med det gigantisk flymaskin-genererte karbonavtrykket det innebærer, mens en annen kritiker har opplevd utstillingen via digital formidling og videodokumentasjon. Er sistnevnte nok til å gi en fullverdig kunstopplevelse? Hva er det i så fall som mangler?