Nyhetsbrev #39: I Oslo dør man med støvlene på

Det er nok flere sjangeruttrykk som vil ta hevd på å være lyden av Oslo, men et av dem som i alle fall har befolket noen strøk de siste årene, er nok den moderne country-scenen som en periode gikk under navnet «nordicana». Norske musikkfans har alltid vært amerikavendt, og på 80- og helt på starten av 90-tallet var det totalt dominerende, virket det som, i musikkpressen og utelivet med lisseslips og alskens klisjémarkører. Så ble det lenge stein dødt.

De skal ikke ha æren alene, men en gjeng som har vært viktig i denne renessansen vi har opplevd, og som har virket som en generasjonsbro, er de tre guttene Eivind Eide Skaufjord, Christopher Nyegaard Mollestad og Geir Ramstad Sletvold. For ti år siden startet de klubben Die With Your Boots On, som den gang ble oppfattet som noe eksotisk, men som det kjapt viste seg å være gode vekstvilkår for. Det utvidet seg raskt til arrangering av konserter, og så et plateselskap, der vi finner flere av denne musikkens sterkeste artister, slik som Malin Pettersen, Ole Kirkeng og Signe Marie Rustad. Onsdag, hadde de stor jubileumskonsert på Parkteatret i Oslo. Vi gratulerer og slo av en prat med det trehodede countrytrollet.

– Die With Your Boots On. Det er et sterkt navn dere har gående. Jeg skjønner betydningen av det, men hva betyr det for dere?

– Det er vel en hentydning til en never say die-holdning som man kan finne i countrymusikkens - og Amerikas? - etos. Country er jo som alle vet en sjanger som i stor grad handler om amerikanske arketyper, verdier og myter. Navnet er først og fremst en henvisning til det. I tillegg vekker det assosiasjoner til western-myter, rustne revolvere og dårlig whiskey, som jo til tross for å være litt harry er en artig estetikk, om ikke så enorm relevant for countrymusikk som sådan.

– Når var det dere oppdaget country, egentlig? Jeg har en idé om at det startet som en vågal provokasjon noen musikkelskere i mellom, samt kanskje litt liv i Platekompaniet-hverdagene, og at det så tok over livene deres?

– To av oss, Christoffer og Eivind, jobbet lenge sammen på Platekompaniet Oslo City, som var et sted hvor man ble oppdratt til å se bredt når det kommer til musikk. Utover 00-tallet var det en tydelig dreining hos mange der vekk fra stramme indiekategorier og mot en mer åpen holdning. Dette manifesterte seg på forskjellig vis, ikke minst som en bred orientering mot svarte musikkformer, herunder i en økt interesse for amerikansk tradisjonsmusikk. Alt.countryen var så klart også viktig i starten. Det er mot denne bakgrunnen vi begynte med country-DJing og -klubb. Samtidig var det en del pragmatisme i bildet. Det var mange bra DJs i Oslo i 2012 også, men de færreste spilte country. Så vi tenkte vi kunne forsøke oss på det.

– Hva er det som er så bra med country, da?

– Tekstmessig er vel klisjeen at det er en sjanger for historiefortelling, og det er det definitivt, men noe som også er gøy er at det ofte er lite mellom linjene, så det handler om å bruke gamle troper og vendinger på nye måter, å vri på klisjéer og gi det nye betydninger – gjerne med en god dose humor. Gjennombruddsskiva til Kacey Musgraves er et godt eksempel på et album som er proppa full av dette. Det er en sjanger som, kanskje kun i konkurranse med soul, bruker en ganske bunden form på å kommunisere veldig sterke emosjoner og det man kan kalle kulturelt fellesgods. Det er også musikk som i stor grad er bygget rundt det fantastiske amerikanske språket, og som håndterer og reflekterer disse amerikanske verdiene vi er så fascinert av med stor innsikt, vidd, ironi og selvbevissthet. Også er det lite som kiler ryggraden som skikkelig steel-gitar.

– Amerika er jo bare rart, og verre blir det. Er det ikke litt vanskelig å elske denne kulturen?

– Amerika er jo rart, og ofte nært innpå frastøtende. Men musikken, selv om man så klart finner spor av dette stygge i en del country, transcenderer i stor grad dette, og – i hvert fall for noen av oss, gir kanskje anvisning på at det fortsatt ligger storhet i dette merkelige lappeteppet av et land. Samtidig så er jo ikke dette først og fremst en intellektuell øvelse, country er fantastisk festmusikk, med en enorm swing på sitt beste.

Tidens ånd starter snart et eget nyhetsbrev for musikkstoff, med innhold fra blant annet Audun Vinger. Meld deg på her

– Greit, så lenge det svinger, så. Hva var det første arrangementet deres?

– Revolver-kjøkkenet, nå Kniven, oktober 2012. Det var kun DJing den kvelden. Første konsertbooking var først i januar året etter, da i Revolverkjelleren. The Northern Belle med sin første konsert ever og Rattlers spilte.

– Når skjønte dere at det kunne bli mer av dette her? Hvordan blir man egentlig plateselskap og konsertarrangør og sånt, trenger man ikke utdanning, kurs et cetera?

– Dette med label lusket i bakhodet fra tid til annen relativt tidlig, i alle fall i Eivinds hode. Men de få gangene det kom opp, synes vi det virket vanskelig og håpløst å drive med å gi ut musikk, og hvordan skulle man uansett få det til å gå rundt. Så begynte Eivind å jobbe i Jansen Records i 2018, som på det tidspunktet allerede hadde americana-leflende artister som Darling West, Torgeir Waldemar og Louien i stallen. Kollegene i Jansen så det samme, at det var mye bra artister på scenen. Andreas Milde derfra hadde vært delaktig i den flotte etiketten Vestkyst Records som også var tidlig ute med å jobbe med en drøss bra artister som senere graviterte til DWYBO. Jansen hadde infrastrukturen, kompetansen, internasjonalt nettverk og mye mer, så da var det bare å sette i gang. Så nå er ikke DWYBO bare Christoffer, Eivind og Geir, DWYBO Records er også Andreas, Erik og Maria.

– Ble dere møtt med begeistring fra eldre americana-arrangører og musikere, eller var det en smule hipster-skepsis?

– Noe hipster-skepsis har det kanskje vært, men jeg tror også mange har likt at vi har kommet på banen og skapt interesse blant yngre musikkinteresserte som kanskje ikke ville funnet noen naturlig inngang til denne musikken i en utelivskontekst. Når det er sagt, så har crossoveren vært noe begrenset, gitt at vi i betydelig grad har gjort våre ting på steder som Revolver og Blå, som jo er litt andre arenaer enn der det gamle Akersgata-rootsmiljøet i sin tid hadde sitt tyngdepunkt.

– Var alle i det unge norske americana-miljøet venner fra før, eller gjorde oppmerksomheten at man graviterte mot hverandre?

– Nei, vi kjente noen da vi startet opp, men mange ble vi først kjent med når de spilte på en av klubbkveldene våre. Vårt inntrykk er at mange først da oppdaget at det var flere yngre musikere som delte en glede for country og americana. Dette har kanskje ført til at flere turte å satse videre på sjangeren, at det som av mange var en noe uglesett sjanger nå plutselig føltes som noe mer naturlig å holde på med? Det har i alle fall resultert i at folk har kommet sammen og startet nye band og at de ulike artistene har bidratt på hverandres utgivelser.

– Er det mye tilvekst også utenfor deres interne miljø nå? Noen man burde være litt obs på?

– Definitivt. Selv om vi var overraska over mange band som fantes der ute da vi begynte, så er det enda flere band der ute nå. Blant våre artister er jo Signe Marie Rustad, Malin Pettersen og The Northern Belle nesten som veteraner å regne nå, og det er flott å se at nye band nevner de som inspirasjonskilder og som grunnen til at de begynte med musikk. Det er mye som rører på seg for tiden. Følgende er i alle fall artister vi synes er spennende: Ingvild Flottorp, Norma, Oda Trøen, Selma French, Vilde Bye, The Chanterelles, Paper Crown.

"Pause" - Gripende, nedstrippet låt fra Malin Pettersen i forkant av hennes første soloalbum

Og: en helt fersk og fin single med ny pop-retning fra Malin Pettersen. Produsert av Martin Horntveth, med Veslemøy Narvesen på trommer og Silje Huleboer på kor.

– «Nordicana». Hvem myntet det uttrykket? Det skapte masse positiv oppmerksomhet. Hva består vibbene i nordicana av, helt konkret?