Ideen om kritikk som cocky selvposisjonering

Hei Kjetil. Eller kanskje heller: Kjære Kjetil. Selv om «kjære» er sånn man mest skriver til offentlige personer man er sur på, er jo du en kjær venn for meg. Den første vennen jeg fikk etter å ha trampa av meg forstadssnøen på t-banen opp til Blindern en vinterdag for 28 år siden. I sommer sendte du meg manus til den nye boka di. Jeg svarte med et brev, og tenkte at jeg kunne bygge det ut til et essay senere. Nå har jeg prøvd å gjøre det. Det begynner sånn: Hei Kjetil. Det slutter sånn: Fuck that!

Hei Kjetil

Jeg sitter ved et svømmebasseng på en øy i Middelhavet og prøver å overkomme min aversjon mot tyske turister. Jeg skriver dette fordi et agg eller en avstandstagen til verden er noe som definerer meg. Ikke bare når jeg skriver, men når jeg lever også. Jeg føler at jeg alltid står i spenn mellom to ytterpunkter, mellom agg og avstand på den ene siden og en drøm om å omfavne og omfavnes på den andre.

Det har vel vært et grunnpremiss i alt jeg skriver. Alt jeg gjør, kanskje.

Jeg skjønner ikke hvorfor det er så jævlig mange tyskere her. Med en gang vi landet på denne øya hørte vi dem brøle til hverandre. Jeg liker dem ikke. Liker ikke at de ikke anerkjenner nærværet av andre mennesker, men bare ser surt opp på deg og vifter med de uklippede tåneglene sine for å markere at de eier den kubikkmeteren med luft som til enhver tid omgir dem. Dette er ikke den skandinaviske sjenansen, den kjenner vi, å gå litt usikkert rundt med et håndkle slått om skuldrene, og kanskje smile så forsiktig at ingen andre ser det. Den tyske turisten sender deg ikke et forsiktig smil tilbake. Han stirrer bare surt, som om du har invadert hans private lebensraum med badeskoa dine.

Og alt jeg sier er usaklig. Kjæresten min smiler til alle og alle smiler til henne. Jeg vet at det er min usikkerhet som projiserer fiendskap på alle rundt meg, og jeg vet at jeg tyr til verdens mest forslitte fiendebilde, og jeg tror at han fyren med føttene er nederlender, ikke tysker. Men det føles sånn allikevel. Det føles sånn når du lander i turisthelvete etter å ha sittet på kaféer i storbyer og bestilt drinker på språk du ikke kan, for å glemme hvem du er i noen dager, for å prøve å fornekte at du strengt tatt er en tysk turist du også.

Og det føles faktisk sånn for de vi er her og besøker, en nordmann og en italiener som har reist ned hit til øya for å jobbe, hun på et universitet og han i en helsekostbutikk. De liker ikke tyskerne de heller, og vi bonder litt over det.

I går kveld satt vi på den svære takterrassen deres og så utover fjellene. Det var måneskinn, vi drakk cava og spiste macadamianøtter og hørte på new age-musikk produsert av Rza fra Wu-Tang Clan. Hun vi besøker fortalte at det fantes en egen spiritualitet på denne øya, og at den fantes både i folka og naturen. Og så fortalte hun om chakraer, om Shiva og Shakti og om hvordan vi dras mellom dem, mellom det maskuline og det feminine, jorda og universet. Og jeg kjente meg igjen i det hun snakket om, fordi jeg tolket chakraene om til spenningen mellom avstand og nærhet, frihet og bundethet, den doble ambisjonen om å slippe unna verden og om å komme så tett inntil den som mulig, som definerer alt jeg skriver og alt jeg gjør. Derfor er jeg helt enig med deg i at kritikk er en kjærlighetshandling. Jeg vil vel drive det så langt som til å si at jeg ikke ville stole på noen form for skrift som ikke var drevet av kjærlighet. Eller i det minste av begjær. For hvorfor skulle vi skrive, hvorfor skulle vi i det hele tatt befatte oss med dette om det ikke var for prøve å komme nærmere?

Jeg kommer på et intervju med Mötley Crüe gjort backstage på en engelsk rockefestival i 1984. Vince Neil og Nikki Sixx kommenterer at folk pælmer alt mulig dritt opp på scenen. «We don’t think it was enough», sier Nikki. «At our concerts, that we headline, we ask the audience to throw shit at us». «So should it be seen as affection rather than aggressiveness?», spør journalisten. «Yeah», svarer Vince. «because that means they want to get close to you. If that means they want to get close to you to beat your face in or they want to get close to you to get to know you, at least it’s, like, closeness».

Når jeg kommer på dette er det fordi de mest forbanna tekstene jeg selv har skrevet har vært kjærlighetserklæringer, desperate forsøk på å gjenopprette et forhold som slås i stykker hele tiden, mellom verden og meg selv, mellom et tenkende, følende og skrivende jeg, og en verden som med kynisme, horeri og generell stupiditet alltid får meg til å ville slå opp med den. Og kanskje jeg noen ganger skriver for å tøffe meg, men i hvert fall prøver jeg å tøffe meg for noen.

Vi satt ute i måneskinnet og så utover fjellene. Venninna vår snakket om Shiva og Shakti og RZA pumpa diazepam-beats på en liten bluetooth-speaker. Og i det hun var på sitt mest entusiastiske virket det som om hun ble hun skamfull. Hun avbrøt plutselig seg selv og spurte om vi gadd å høre mer på new age-røret hennes.

Hun og jeg er ganske like, tror jeg. I hvert fall demografisk. Vi ble født i Oslo midt på 1970-tallet og vokste opp i et miljø som vendte blikket bakover. Foreldrene våre, lærerne våre, folkene vi så på barne-tv, alle hadde de en gang marsjert, om ikke særlig taktfast, mot lyset av en ny morgendag. Men morgendagen kom ikke. Det var bare vi som kom i stedet. Med stinkende bleier og umettelige små gap lenket vi dem fast til livet. Og hvert skritt inn i våre egne liv tok vi mot horisonten av deres tapte muligheter. Slik lærte vi at alle posisjoner var inntatt allerede. Slik lærte vi at alt var en pastisj. Slik lærte vi å skamme oss over i det hele tatt å prøve. Slik lærte vi at det ikke finnes noe alternativ.

Jeg tror det er en grunn til at vår generasjon så betingelsesløst slukte dette nyliberale mantraet. For vi hadde ikke lært å navigere mellom verdensbilder. Vi bare lurte oss selv til å tro det. Eller kanskje vi ble lurt. Vi vokste opp i en kultur der staten kunne knipe hardt igjen på lyd- og bildestrømmen som definerer hvordan folk som ikke vet bedre forholder seg til verden. Og vi visste ikke bedre. Alt vi fikk var utvalgt på Marienlyst og sendt oss via Tryvannstårnet. Og alternativene vi visste om sto først og fremst i opposisjon til denne hovedstrømskulturen, som for å bekrefte den: idealistiske nærradiostasjoner som drev med forbønn eller spilte punk, og i sin skakke marginalitet ikke truet noen ting.

Så var det for sent. Sosialdemokratiets velmenende kulturhegemoni var gått i oppløsning og nyliberalismens hundre blomster blomstret. Vi kledde oss i hypercolor-tskjorter og drakk oss drita. Vi så på Eurotrash med Jean-Paul Gaultier. Vi gjøgla rundt på rave med jakka over huet. Vi var frie. Men så var det som vi ikke orket mer av friheten og heller omfavnet en kultur som var mer disiplinerende enn den vi hadde vokst opp med. Disiplineringen fant sted gjennom en ny distribusjon av skam. Og den største distributøren av den nye skamkulturen var sosialdemokratiets falne monopolbedrift. Nå fantes det ikke lenger rom for alternativ kultur. Borte var 1980-tallets romantisering av blitzere og søte junkiejenter i gule boblejakker, borte var den skalla jazzduden (faren min, faktisk) som intervjuet pønkfanzineselgere i Storgata i Bodø. Nå var det streitingenes tur til å hovere.

Torgny Amdam er inne på noe av det samme i boka si om hardcorebandet Life but how to Live it. Da jeg leste utkastet til den boka begynte han og jeg å snakke om hvor fete blitzerne egentlig var, og hvor fucka det var at de fikk så mye diss utover 1990-tallet. Han kaller det «mainstreamens selvgodhet» og han definerer det sånn her:

Det marginale, smale, hardt prøvede er lættis og skal køddes med: dialektene, minoritetene, funksjonshemningene og kunst-performancene. Idealistiske miljøforkjempere og skada provinsungdom. Feministhurper og narkovrak. Livslgade gjøglere og innbitte transer. Det marginaliserte er fritt vilt, samtidig som det «normale» og «vanlige» eksisterer som et selvfølgelighetens bakland man sammenligner «de rare» med. 90-tallshumoren kan synes å forstyrre og utfordre det bestående. Men den «opprørske» humoren viste seg å ende opp som en bekreftelse av tingenes tilstand - en hovedstrømmens apologi.

Jeg har sittet i timevis nå og prøvd å formulere det jeg skal skrive videre, men jeg klarer det ikke helt. Jeg har ikke slitt så mye med en tekst på mange år. Ikke fordi jeg er usikker i analysen, men fordi jeg ikke lenger klarer å komme med en påstand, en utsigelse om verden, om vi skal kalle det noe så pompøst, uten å ville slå beina under den med en gang, med å begynne å fokusere alt for mye fokus på rytmen i setningene. Jeg tror derfor jeg må gå tilbake til det uredigerte, ufullendte, upresise og unyanserte brevet jeg sendte deg i sommer. Vet at redaktøren av dette tidsskriftet (Ida Wammer) liker det best uansett, og helst ville ha trykket det, og at jeg sitter her og trøkker time etter time, dag etter dag, over noe som sikkert hadde blitt mye bedre om jeg bare hadde gitt faen og gitt slipp, så nå gir jeg bare faen og gir slipp og gir deg brevet fra i sommer - har bare retta litt syntaks og lagt på litt og anonymisert litt for syns skyld.

Vår generasjon i Norge er skada av en kombinasjon av monokulturen vi vokste opp med, monopolkulturen, der det var én sannhet som var rådende, én ideologi, den sosialdemokratiske orden, kan vi kanskje kalle den, som gikk i gradvis oppløsning under presset fra nyliberalismen, som var den andre dominerende ideologien vi vokste opp under, det var som om den sosialdemokratiske orden gjorde en siste krampetrekning under presset fra nyliberalismen, og produserte en kultur som var totalt dominerende og ensrettende under dekke av å være kritisk, det vil si, den sosialdemokratiske orden simulerte den kritikk som skulle til for å holde seg selv hegemonisk, og bidro på den måten til å utrydde enhver tanke om alternativer, enhver motkulturell strategi, og det er kanskje ikke så rart, at flere av denne generasjonens fremste apologeter ble reaksjonære, kanskje så mange hvite generasjon x-gubbers rettferdige harmes over seksuelle og kulturelle minoriteters krav på å få definere seg selv som de vil, er en logisk konsekvens, eller i det minste logisk koherent med vraljeringa med enhver utgruppe to av dem bedrev i beste sendetid på NRK, og som vi altså satt og slukte to ganger i uka i en tid før internett var skikkelig i gang, det er til å bli kvalm av.

Og med nyliberalismen kom også en pluralitetskultur, som vi ser er på full fart inn i dag, og som jo din tekst også er et produkt av, med din enorme hensynstagen, din åpenhet, din om enn tvilende bruk av pronomenet hen (synes du burde droppe tvilen btw, det er bare å gønne på ... eller la være) men det var altså i dette spennet, helt logisk mellom sosialdemokratiets gode vilje-diktatur og thatcherismens There Is No Alternative at vi vokste opp, og det er kanskje ikke så rart at vi ble en skamfull generasjon.

Sånn. Ferdig med denne dritten. La oss gå ut på terrassen og snakke om chakraer igjen.

Jeg avbrøt ikke venninna mi med en spydig kommentar da hun snakket om Shiva og Shakti. Og grunnen til det var at jeg kjente igjen spenningen hun snakket om i meg selv, nærmere bestemt i et håndskriblet notat i et hjørne av en kladdebok fra videregående: En strekgubbe som blir dratt i to retninger, nedover og oppover, ned mot jorda og opp mot himmelen. Den strekgubben er meg som prøver å håndtere kaoset som oppsto inne i meg etter at jeg for første gang hadde blitt tatt i mot av en annen kropp, smeltet inn i denne kroppen så å si. Og jeg kjenner igjen spenningen fra en tegning i en bok fra 1500-tallet som jeg sikkert ikke hadde lov til å bla opp i, men som jeg bladde opp i likevel, da jeg hadde studentjobb som oppstiller på UB med lønnstrinn 1 og boktralle og discman, og tilbrakte dagene i støvete kjellermagasiner eller blant fremoverlente jenter i trange jeans med lavt liv oppe i de lyse lesesalene. Det er en tegning der to menn ser opp på stjernene, en gammel mann og en gutt med et astronomisk apparat, utenfor et rom der en kvinne føder et barn. Og det er nettopp den samme spenningen det å skrive handler om for meg, den samme spenningen mellom himmelen og jorden som vennina mi fortalte om på terrassen i går kveld, spenningen mellom avstand og nærhet, mellom det som er langt borte og det som er akkurat her, men som kanskje likevel er aller lengst unna. Det er spenningen mellom impulsen til å trekke verden til meg, og til å holde den på avstand, til å elske og til å observere. Og kanskje det som kommer mest hatefullt til uttrykk er kjærligheten. Det er kanskje nettopp når jeg skriver rasende, pompøst, frekt og arrogant at jeg er på mitt mest sårbare og mest kjærlighetsfulle.

Og selv om jeg ikke lenger er kritiker er alt jeg skriver kritikk. Alt jeg gjør er kritikk. Og kanskje grunnen til at jeg ga opp dette håndverket er at jeg forsto at jeg ikke kunne skrive slik jeg ville skrive innenfor kritikkens rammer. Og kanskje det var derfor jeg var så opptatt av å sprenge disse rammene. Kanskje det var derfor jeg publiserte manifester og essays om kritikk som alle stort sett ga faen i. Jeg merker det mer og mer, etter hvert som jeg blir eldre, at jeg ikke er i stand til å skrive annet enn noe dypt personlig. Alt annet blir fake. I begynnelsen prøvde også jeg å være generell. Jeg brukte habermasianske argumenter på en feministisk samling tekster i en alder av 23, i stedet for å skrive det jeg mente var et relevant poeng den gangen, at alle disse jentene som mente at de hadde det så vondt fordi de slapp forbi køen på en kjellerklubb som het headon var de samme jentene som snubba meg dag etter dag på all verdens studentkjellere og døve rockebuler. Det var disse jentene som klina med 36 år gamle urbanister med solbriller på dansegulvet mens jeg sto drita full og spiste pølse utafor, og ingen la merke til meg, og jeg hadde ikke pult på to år, og jeg hadde vært i Italia med noen ubehøvlede journalisthøgskolestudiner som bare snakket om hvor synd det var på dem, og jeg tenkte bare fuck that som den underpulte lille guttungen jeg var, men i stedet for å si fuck that, som jeg burde gjort, skrev jeg at den personlige opplevelsen av et saksforhold ikke fungerer om innlegg i en offentlig debatt eller noe sånt dritt, og jeg ble skjelt ut for det av en mye eldre lesbisk kvinne som siden prøvde å kline med meg på en fest, og akkurat det kunne hun ha driti i, men jeg vet at hun hadde rett, akkurat som jentene i den boka hadde rett: Det går faen ikke an å være noe annet enn personlig.

Og derfor får du, når du velvilligst har bedt om noen kommentarer på den nye boka di, enda en selvopptatt ekskurs, en i beste fall anekdotisk bevisføring for det jeg skal si nå, som kanskje er det jeg trenger å si om denne boka, at det kan se ut som om du rydder ambivalensen ut av feltet. Når du bare skal skrive kjærlighetsfullt om alt du skriver om, hvorfor lar du det da ikke være plass til den dårlige kritikken? Tilegnet alle jeg har gitt dårlig kritikk, skriver du og det kan minne om et mea culpa som om du hadde begått et forbrytelse, eller kanskje heller en mild forseelse, og har fått en mild irettesettelse og vet bedre nå. Men faen heller, som kritiker er du også ideologikritiker. Det holder ikke å bare heie på feltet og sende faktura etterpå. Og du vet jo alt det der, men like fullt: Alt du trekker frem i boka som gode eksempler på kritikk er god kritikk. Vår gamle kollega Tommy (Olsson) for eksempel. Ikke at jeg følger med, men jeg kan ikke huske sist han skrev noe negativt om andre enn seg selv eller systemet. (Kom forresten akkurat på at han slakta forordet mitt til Erlend Hammers bok for 14 år siden, det skal han ha). Og Susanne Østby Sæther er ikke kritiker, men kurator. Uansett hvor bra hun ellers er, er jobben hennes å produsere ideologi på vegne av sitt eget felt. Og jeg har vært kurator sjæl så jeg veit hva jeg snakker om for faen. (Dette er en hyllest til Knut Eggen, som var en venn av både Susanne og meg, og en masse andre. En gang avsluttet han en diskusjon på Frederikke med å si «OG JEG HAR VOKST OPP I BLOKK SJÆL SÅ JEG VEIT HVA JEG SNAKKER OM FOR FAEN» før han måtte le av seg selv. RIP Knut.). Kanskje jeg er for preget av min egen generasjon x-kontrære skepsis til alt som lukter ideologi (nyliberalismen var jo jævla god til å kamuflere at den faktisk er en ideologi den også, og dette er vår generasjons fatale feilsteg, at vi kjøpte nyliberalismens no alternative-ideologi og trodde at vi var noe annet enn stupide nikkedokker i vår kontraritet, i vår selvgratulerende avsløring av alle forsøk på å etablere alternativer til den), men altså, din kjærlighetsfullle og omsorgsfulle omgang med kunst og kunstnere, din påpekning av at kritikkens fremste oppgave er å identifisere verkets grunnidé, kan altså leses som et farvel, kanskje ikke mer enn til dette, ideen om kritikk som autonom estetisk aktivitet, ideen om kritikk som cocky selvposisjonering. Altså, din nyvunne og kjærlighetsfulle omgang med kritikken kan leses som et farvel til kritikken i seg selv, og et goddag til pedagogikken, et goddag til katalogene, et goddag til formidlingen, et goddag til markedsføringen, et goddag til fraværet av ideologikritikk som er så totalt omsluttende i kulturen akkurat nå.

Ideologikritikk er erstattet med normkritikk. I stedet for å vende børsa mot seg selv og fyre løs, eller i det minste fyre løs fra det singulære og fragile perspektivet som et jeg besitter, uansett hvor cocky og selvopptatt dette jeget måtte være, rettes det kollektive skytset mot noe vi kan enes om er fienden. Og det er ikke noe i veien med å etablere fiender. Det vanskelige her er å inngå i det store viet. Det vanskelige her er at hver og en av oss rotes inn i et stort kollektivt vi, der det kanskje er lett å føle seg hjemme, men som likevel hemmer tanken, ideene og friheten. Et stort sosialiserende og sanksjonerende vi, som i all sin pluralitet, eller kanskje heller i all sin simulerte, i hvert fall relativt kondisjonerte pluralitet, ikke gir plass til kontrære perspektiver, og en kollega sa det slik i fjor: Du skal være jævla priviligert for å gå rundt og være kontrær - og hun har vel rett i det, og kanskje derfor er kontrær et feil ord å bruke, la oss heller kalle det singulære perspektiver, og du skal vel ikke være jævla privilegert for å gå rundt og være singulær også.

Som for eksempel da en kritiker i Aftenposten (deg) cocky nok avskrev hele kunstnerskapet til en i dag – og dette påpeker du selv – eksepsjonelt godt selgende kunstmaler, noe som selvsagt var ganske harry, ikke minst gitt konteksten, en artikkel der du som kritiker gir investeringstips, og i dette tilfellet et jævlig dårlig investeringstips, som om det var kritikerens oppgave å gi investeringstips, gode eller dårlige, og det er faen ikke kritikerens oppgave, så det mea culpaet er kanskje på sin plass, men like forbanna, den artikkelen avstedkom en haug av karakterdrap som ærlig talt var, om ikke skremmende, så i hvert fall litt sørgelig å lese for hans venn (meg), som rykket ut og skrev så mye pent om deg på sosiale medier at folk begynte å tro at du var død, din venn (meg) som nå har flyttet seg flyttet seg fra et basseng på landsbygda til en terrasse vis-a-vis en goisk katedral, og som ser ned på turistene i stygge klær og håper at noen tror at han er rik nok til å eie denne terrassen, eller i det minste leie den.

Jeg satt her i går kveld og tok en liten øl mens jeg ventet på at kjæresten min skulle gjøre seg ferdig på badet, og en familie passerte på plassen under meg, og familiefaren så opp på meg og blikkene våre møttes, og i ett sekund tenkte jeg at han kanskje skulle ønske at han var meg, han der nede med kjerring og unger, jeg her oppe med vind i håret og en estrella damm i hånden, i måneskinnet mellom borgen og katedralen og himmelen og jorden, og jeg fortalte det til henne og hun kysset meg.