Nyhetsbrev: Ingen Nille-argumenter

Kjære leser, det er høst og mye å finne på om man liker å gå tur i regnet, eller aller helst oppsøke et kulturarrangement. Især om man bor i en av de store byene som for eksempel hovedstaden. Det er ikke lenger noe poeng i å ha FOMO siden det uansett er for mye å velge i om man er opptatt av politisk debatt, poesiopplesninger, teaterstykker, utstillinger, boksamtaler, konserter, albumlanseringer og så videre. På utstillingsfronten er det stor aktivitet, helgen må så klart brukes på å gni inn øynene med den store kolorist Ludvig Karsten når 70 av hans malerier vises på MUNCH under tittelen Rastløs (les forresten tegneserieboken av Steffen Kverneland for noen kostelige fremstillinger av forholdet mellom Ludvig K og Edvard M).

Neste uke åpner også Henie Onstad Kunstsenter den første kjempestore retrospektive og posthume utstillingen med Tom Sandbergs totalt frapperende fotokunst. Verden vibrerer, heter den og vil bli fulgt av en rekke aktiviteter, blant annet et bestillingsverk 1 november av det viktige bandet Supersilent. Det utgis også en stor katalog med essays og fotografier som er verd å ha. Vi kommer tilbake til alt dette når det nærmer seg, og for kunstbokgale (det er en diagnose som jeg vet jeg deler med flere) kan man også se fram til lanseringen av en fyldig bok med tekster og bilder om Leonard Rickhard, «Mellom konstruksjon og sammenbrudd», som lanseres på Astrup Fearnley den 30. Og glem ikke at dette er siste helg for fotofestivalen Oslo Negativ i det ekte Nasjonalgalleriet, og at det likeledes er siste helg for utstillingen med Terje Roalkvams grafiske arbeid for foreningen Ny Musikk. Dette foregår på det lille galleriet (art with a) PURPOSE på Frogner. Puh!

Det beste er jo at noen av aktivitetene spres rundt om på døgnet, for eksempel var vi denne gang to dager på rad på Tronsmo bokhandel i 1625-draget for å overvære samtaler mellom kritiker Karin Haugen og bokaktuelle forfattere. Det burde være avslutning på enhver kontordag, det, stikke rett dit og ta en pre-dinner snack i form av saltstenger og to små plastglass pappvin mens man lytter til landets fremste forfattere i svært inspirerte omgivelser.

Ukens to bøker var Marte Michelets fantasirike og fengende bok om faren Jon - «Det har skjedd verre ting i utlandet - scener fra et farskap» - en bok som få andre og som sikkert kan vekke slumrende lesere. Det var også et møte med Per Petterson i karakteristisk sjenert men likefullt snakkesalig lune. Har ikke rukket å lese romanen «Du er hjemme nå» ennå, men det kan nok lett bli en perfekt søndagssyssel. Bokhøsten er vond, det kommer så mange bøker man har lyst til å lese mens de er butikkferske men tiden strekker ikke til. Og så kommer våren. Det er vanskelig for forfatterne å få oppmerksomhet om bøkene i et stadig mer trangt mediebilde. Først og fremst er det synd at bøkene har såpass kort levetid - hva er det egentlig som skjer med dem? Bokstavene på boksidene er de samme. Kanskje man burde gjøre opprør mot forlagene. Skjønt: forlagene skal kanskje finne roen til å gjøre den viktige innsatsen det er å legge til rette for kvalitativ lesing i befolkningen. Det ser ille ut nå, og hvem vet hva som vil skje med Aschehoug etter det kommende salget. Det er håpløst og vi gir oss ikke.

Men det var og er fryktelig ille at the gentile genius: kritikeren, oversetteren, essayisten og forfatteren Henning Hagerup gikk bort. Et enormt tap. Ingen skrev så lett og elegant om så «vanskelig» litteratur som ham - det var en fryd å lese og man følte seg oppløftet etterpå. Helt nydelig språkføring og med innsikt, humor og alvor. Akkurat som mannen selv. En fattigfornem dandy i grønn fløyelsjakke, en mann som ikke var en del av skravleklassen, stipendmottakerne og vinnerne av oss. Han levde lenge med sykdom og dårlig råd, men det gnistret fortsatt i toppen.

Han var aktiv fra 80-tallet som et slags levende universitet i seg selv, og er nok den viktige inspiratoren for den kritiske litterære offentligheten, i flere kull. I bokform er han tilgjengelig med kun to titler, essaysamlingene «Vinternotater» og «Metafysisk skrapjern» - fantastisk lesing for evigheten. Plukk dem opp nå. Han var i 2025 fortsatt tilknyttet Vagant som bidragsyter og hjelperedaktør. Men det siste han gjorde, og som viser hvor sterkt samholdet i tidsskrift-offentligheten i undergrunnen er, var i det lesverdige nummeret av Prosopopeia, utgitt av litteraturstudentene i Bergen men med en bred vifte av bidragsytere. De bringer et utdrag fra hans ufullførte bok om spøkelser i litteraturen (skjønt jeg snakket med noen på Gyldendals 100-års fest i natt som trodde det ble noe av den likevel), og et kostelig intervju. Det kan leses her https://prosopopeia.no/2025/10/20/knask-eller-knep-et-intervju-med-henning-hagerup/ - men vi anbefaler så klart et abonnement på dette og mange andre norske kulturtidsskrifter. Blader av typen som ikke finner sine argumenter på Nille og Temu.

Annonse

Fem i bagen med Tommy Søvik

Utgir bok om politisk soul og spiller på Oslo Soul Experience lørdag

Tommy Søvik er en platesamler av rang, og med en spesifikk kink: amerikansk soulmusikk i singleformatet - 60-, 70- og etterhvert bittelitt 80-tall også. Å høre ham spille med kompanjongene på Oslo Soul Experience har vært en av livets gleder på denne siden av årtusenet. Det er nå kun én gang i året (denne helgens lørdag på toppen av Rockefeller), men han kan også oppleves solo rundt om kring, for eksempel på Hør Hør, der det blir høstutgaven av Oslo Soul Alldayer den 8. november. Men noe som skiller Søvik fra mange andre DJs og samlere er at han har gått grundig ned i sin kunnskapsbase, og gjennom en årrekke tilegnet seg mer, for å kunne skrive og utgi boken Soul Voices.

Dette er et praktverk som forteller om og analyserer visse sider av soul-historien, og det er også grundig presentasjon av en laaang rekke gode enkeltlåter, der han har funnet skjulte fakta og presenterer dem med originaletikett og det hele. Men det er ikke bare låter som man kan danse til eller som er så tragiskvakre at de får knærne til å skjelve. Det er låter med et politisk budskap - borgerrettigheter, anti-krig, rasisme, kvinnefrigjøring, og så videre.

Artistene ville lage hits men hadde også et budskap, og årene fra andre halvdel av 60-tallet og et stykke ut på 70-tallet var denne kombinasjonen ikke bare tidens ånd, men det skapte også et meget potent og inspirert uttrykk. En super og grundig bok skrevet på engelsk og utgitt av ham selv - med et globalt publikum. Julegaveønsket for soulfans er herved sikret. Tommy Søvik skal faktisk på NRK P2s Bluesasylet med Knut Reiersrud på lørdag også, det blir sikkert trivelig radio (så lenge dét konseptet varer).

Men her har han valgt ut fem representative låter fra boka også for Tidens Ånd.

Yaphet Kotto – «Have You Ever Seen the Blues»
(Chisa records, 1967)
Lytt her
Med en tung, hiphop-aktig backing og klimprende piano snakker skuespiller Yaphet Kotto seg gjennom et hardt og ærlig bilde av livet i Harlem. Teksten er rå, ufiltrert og full av erfaring, hans eneste single.

The 4 Sensations – «Born Black»

(Blue Eagle, 1969)
Lytt her
Et skranglete, tøft og kompromissløst svar på James Browns «Say It Loud – I’m Black and I’m Proud». Med rusten, men stolt vokal skryter gruppen fra Indianapolis hemningsløst av å være svart, om å reise seg fra bunnen av rangstigen og nekte å skamme seg lenger.

The Whatnauts – «Message from a Black Man»
(A&I Records, 1970)
Lytt her
For tøff og militant til å gis ut på singel, ble låten liggende bortgjemt på en LP fra The Temptations. Men den unge gruppen The Whatnauts fra Baltimore tok utfordringen, og gjorde den til en hit. Singelen solgte over 400 000 eksemplarer og nådde både Billboard R&B- og Hot 100-listene.

Sam Dees – «Child of the Streets»
(Atlantic, 1975)
Lytt her
Som stor fan av Sam Dees må jeg ha med denne. Få skriver sårere tekster, og enda færre leverer de med slik kraft. «Child Of The Streets» treffer så hardt at det ikke er mulig å høre den uten å kjenne det i magen.

Pam Kellum «What You See You Can’t Get»
(A&B Records, 1972)
Lytt her
Soulverdenen, særlig den politiske, var sterkt mannsdominert. Men midt i alt dette dukker den 19 år gamle Pam Kellum opp, tydelig og selvsikker. Hun lar seg ikke imponere av tomme komplimenter, du kan gjerne prøve deg, men «I’m gonna walk home, but it won’t be with you.»

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Ukens blandede bilder

Menneske, monster, monstermenneske, menneskemonster – eller bare menneskeskapt.

Når en filmskaper som store deler av sitt profesjonelle liv har brukt sine evner, krefter og visjoner på å fortelle historier hvor mekanikk og magi møter mennesket/menneskelignende vesener (Hei på deg, Guillermo del Toro!), omsider får sjansen til å bringe til live sin versjon av tidenes trolig mest kjente litterære verk innen sjangeren – Mary Shelleys Frankenstein; or, The Modern Prometheus – bør det være lov å føle seg forventningsfull.

Og det begynner riktig så bra. I motsetning til det som er tilfelle med de fleste andre filmatiseringer av romanen, har del Toro valgt å inkludere dens (i våre dager nokså glemte) partier fra nordishavet, hvor et dansk skip har fryst fast i isen. Til alt overmål er det hyret inn ordentlige, danske skuespillere (Nikolaj Lie-Kaas, Lars Mikkelsen m.fl.) så ikke bare er spillet på topp; så er også uttalen. (I boken dreier det seg riktignok om et britisk skip, men likevel.)

Beklageligvis blir det nesten like fort klart at del Toro (som i tillegg til regien også har ansvaret for filmens manus), tilsynelatende har lagt i overkant kraftig press på seg selv om å overbevise verden om at dette er filmen han var født til å lage. Det hviler noe anstrengt og overtydelig over begivenhetene i ishavet. Men såpass tidlig i filmen er dette fortsatt til å overse, eller i det minste til å føre på kontoen for at vi i salen må tilpasse oss filmens form, farver, rytme og stil.

Dessuten trekker det opp at filmen til de grader fokuserer på doktor Frankenstein – hans oppvekst, familieliv, traumer, personlighetstrekk med mere – og ikke på langt nær så mye på monsteret. I den kapasitet gjør både del Toro og i særdeleshet hovedrolleinnehaver Jason Isaac en formidabel jobb. Mens filmen fortsatt ligger og vipper (les: Før vi i salen er blitt enig med oss selv om hvorvidt filmatiseringen fungerer eller ei), gjør Isaac en smått magnetisk figur. Vi blir med ham både hit og dit i hans søken efter å tilfredsstille farens ambisjoner for ham; vi forstår hvorfor han aksepterer et tilbud om finansiell støtte fra en avsindig rik mann (selv mot at han sannsynligvis vil måtte oppfylle rikmannens uspesifiserte ønske om hjelp en gang i fremtiden) – og så videre.

Hans forelesninger og demonstrasjoner i forbindelse med medisinske studier holder til de grader på vår interesse, og legger i tillegg grunnlaget for mye av filmens videre handling. Dessverre gjør det seg samtidig gjeldende en følelse av at filmen ikke kommer til å forløses (eller, om du unnskylder: virkelig vekkes til live). Det anstrengte vi følte på i prologen sniker seg inn i igjen i handlingen. Som om perfeksjons- og underholdningsansvaret hviler for tungt på del Toros skuldre.

Når vi så legger til at et innledende parti fra Frankensteins barndom skjemmes av krøkkete «fransk», samt overtydelige varsellamper, frempek og unødig stilisert drama, begynner vi naturlig nok å frykte det verste. Paret med en gjennomgående sub-par CGI-kvalitet, og en lek med sjangerklisjeer som mangler den nødvendige finesse, begynner det efter hvert å bli vanskelig å ikke la negativiteten ta overhånd. (Sier selv jeg, som gledet meg til en vinner fra del Toro.) Og når vi attpåtil må ta inn over oss en par bemerkelsesverdig klossete valg for plottutviklingen, enkelte halvslappe rolleprestasjoner – og en så forferdelig misbruk av Cristoph Waltz’ evner som birollelegende (i rollen som den tidligere nevnte rikmannen) – kjenner vi enda tydeligere på skuffelsen.

Omtrent midtveis løftes filmen opp mot forventet nivå. Efter en unødvendig intrikat og masete klargjøringssekvens som involverer klatring i tårn og kobling av kabler – for at Frankenstein skal kunne gi liv til sitt sammensydde monster – blir det faktisk ordentlig liv i filmen også. Tross digitale effekter som krasjer med overdrevne «tidsriktige» teatralskheter, er det fascinerende å se doktoren interagere med sin skapning. Bare synd fascinasjonen falmer så fort.

Guillermo del Toros Frankenstein har såpass mange logiske brister og skjemmende effekter, og hemmes dessuten av ujevn fortellerrytme og flere blasse rollefigurer, at den aldri overbeviser. Allerede tidlig i filmen kan man kjenne savnet av en mer naturlig og ukunstlet tilnærming. Det å presentere et gotisk drama på en overbevisende måte betyr ikke nødvendigvis å pøse på med så mange «gotiske element» som mulig. Dette fører snarere til en tydeliggjøring av kunstigheten enn en opplevelse av ekthet. «Den gang da» var gotikken det normale, gjengse, allestedsnærværende; ikke noe man strødde om seg med for å fremstå som trendy og tidsriktig.

Det filmen eventuelt måtte besitte av filosofiske funderinger og interessante betraktninger forsvinner dessverre i denne feilvurderingen.

Frankenstein har kinopremiere fredag 24. oktober, og lanseres på Netflix fredag 7. november.

Av andre merksnodigheter på kinoplakaten vil jeg denne uke trekke frem Exit 8, en japansk filmatisering av adventure-spillet The Exit 8. Spillet er av typen ‘walking simulator’, ble lansert i 2023 og plasserer spilleren i skoene til en metro-passasjer som forsøker å navigere seg frem til Exit 8 – for derved å kunne forlate metrostasjonen. I spillet får man ingen backstory eller dypere motivasjon for labyrintvandringen; kun instruksjoner om å legge merke til enhver anomali. Eller, altså: Å snu og gå bakover så snart man ser at man har entret en korridor som ikke ser ut slik den skal.

For å få et slikt spill (som visstnok tar mindre enn en halvtime å spille) til å fungere i filmformat, har filmskaperne (Genki Kawamura og Hirase Kentaro) lagt til en hel del, gjort noen endringer her og der, og valgt seg den velkjente repetisjonsklassikeren Bolero som musikalsk lydspor. I motsetning til Frankenstein er dette en film så ribbet for unødvendige element og annen staffasje at det langt lettere lar seg lese filosofiske betraktninger, samt nikk og stikk til samtidens viderverdigheter, i den. Dog skal det sies at langt fra alle seere vil kunne hente ut dette. (Mer om det senere.)

Filmen åpner med at en ung mann på metroen (eller t-banen, om du må), venter på å få gå av. Plutselig går en av vognens mange dresskledde menn av skaftet og skjeller ut en dame som holder en skrikende baby. Vår «helt» gjør ingenting. Stirrer bare rett frem og venter på at toget skal stoppe, mottar en oppringning fra sin eks-kjæreste – som han avviser – og tråkker omsider ut på perrongen på sin ønskede stasjon, på vei til jobben.

I rulletrappen like efter aksepterer han imidlertid eksens oppringning. Da får han vite at hun er på sykehuset. Der er hun i ferd med å bestemme seg for enten å terminere et svangerskap, eller å bli forelder – med hans barn. Vår mann lar seg ikke direkte begeistre, og sier bare noe vagt og utydelig i retning av: Hva vil du, da?

Efter litt om og men bestemmer han seg imidlertid for at uansett om han skal rekke jobben eller komme seg til sykehuset, må han få opp farten. Det er naturligvis da han oppdager at noe er galt: Selv om han har gjort flere vendinger til høyre og venstre og bortover stadig nye, flislagte ganger, er han plutselig tilbake til der han var for litt siden. To forsøk senere står han fortsatt fast. Hva faen?!

En viss mengde mas, stress og fortvilet stønning senere, legger han omsider merke til en infoplakat på veggen, som forteller ham at så snart han oppdager en anomali (eller et avvik, om du foretrekker) må han umiddelbart snu og forsøke en ny gang; hvis ikke blir det «tilbake til start» igjen.

Som den kvikke leser for lengst har skjønt henger den skrikende babyen på metroen, nyheten fra eksen og hans labyrintfangelignende tilværelse tett sammen. For å komme seg ut av den diabolske syklusen må vår fortapte vandrer virkelig ønske å bryte med gamle vaner og faste mønstre. Han må gi alt for å lykkes, han må takle alt han møter på veien, og han må ville det av riktig grunn.

Den observante kinogjenger vil dessuten kunne plukke opp hint og hommager til Dantes Inferno, populærpsykologi, Maurits Eschers tegninger, og mye annet. Dog vil jeg repetere og presisere at dette ikke er en film for alle. Personlig fant jeg den litt for – host, kremt, flakke, flakke – repetitiv, men så vidt jeg har fått med meg er der mange av den «spill-orienterte» sorten som synes Exit 8 er både smart og spennende.

Når det gjelder ukens dokumentar, Gartneren, buddhisten og spionen, mener jeg at jo mindre sagt, jo bedre.

God helg.