Ingen Oscar til Oscar i år

De fleste som er interessert i film har vel fått med seg det meste av hva som foregikk på Oscar-utdelingen i helgen. I gamle dager – altså før internett og smarttelefon – var resultatene fra Oscar-utdelingen langt vanskeligere å få rede på; særlig om man kun hadde NRK eller TV2 hjemme. Og spesielt om man ønsket seg en fullstendig oversikt. (For filmfantaster var dette virkelig viktig info.) NRK sendte kun et sterkt redigert opptak av utdelingen, og da så sent som påfølgende lørdag (efterhvert riktignok «allerede» på onsdagen), og avisene hadde som oftest bare en ufullstendig oppramsing av vinnerne i onsdagsutgaven.

Da var det skikkelig stas å kjenne noen med tilgang på eksotiske tv-kanaler, som enten kunne tenke seg å ha en overnattingsgjest i kjellerstuen, eller som kunne ta opp seansen på video, slik at du kunne se den, i all sin uavkortede prakt, på mandagen.

Da jeg studerte i Nederland, overnattet jeg hos noen bekjente med «riktig» tv-kanal og var så heldig at jeg fikk se at The Silence of the Lambs ble kun den tredje filmen på drøye 60 år til å vinne storeslem (beste film, regi og manus + mannlig og kvinnelig hovedrolle) – og at 73 år gamle Jack Palance gjorde enarms-pushups mens han skrøt av viriliteten sin da han hentet Oscar-prisen sin (beste mannlige birolle; City Slickers). Kveldens vert, Billy Crystal (som spilte mot Palance i City Slickers), brukte opptrinnet som grunnlag for ørten bits og vitser, fint fordelt ut over resten av utdelingen. En seanse som for øvrig varte i nærmere fem timer, noe som var helt normalt på den tiden.

Alle redigerte og tidstilpassede opptak av utdelingen som senere ble sendt på statskanaler o.a., verden over, var selvsagt renset for nesten alt av frekkaserier og festligheter. Men jeg hadde jo sett det live og uten forsinkelse. Akkurat da og akkurat slik det skjedde.

Det at showet (i hvert fall den usminkede, uredigerte og «sanne» versjonen) var så utilgjengelig for folk flest, gjorde det til noe det virkelig var gjevt å se. Noe man (som filmfrelst) strakk seg langt for å få med seg.

Efterhvert som tv-selskapene, annonsørene og tv-publikum (av forskjellige årsaker) ønsket seg – for ikke å si krevet – et mer strømlinjeformet og forutsigbart sluttprodukt, forsvant imidlertid spontaniteten og galskapen under slike prisutdelingsshow. Prisutdelere og -mottagere fikk strengere og strengere beskjeder om hva de kunne/ikke kunne si og gjøre. Sendingene var ikke lenger 100% live (men hadde 8 sekunders forsinkelse, slik at uønskede uttalelser kunne mutes). Og orkesteret spilte folk av scenen med stadig større hyppighet – selv om de var midt i en rørende eller underholdende takketale. Snart var ikke bare de redigerte opptakene av Oscar-utdelingen super-stuerene; også «live»-sendingene ble tamme og forutsigbare.

Et lite oppsving fikk de dog da (eksempelvis) Dansk TV2 og SVT4 hanket inn team med kyndige kommentatorer som satt i et Oscar-dekorert studio og diskuterte og forklarte hva de mente – om kveldens vinnere, deres taler, antrekk og opptreden. Og om taperne, så klart. Men showet i seg selv var fortsatt striglet, stivt, stagnert. Noen få overraskelser fikk man så klart, i form av filmer som ikke burde vært nominert, skuespillere som ble snytt for priser, etc. Men showet som helhet var upersonlig, keitete, gjennomregulert og kun glimtvis engasjerende. Riktignok slo Will Smith til med en ørefik i forfjor, men opptrinnet var bare så sørgelig, ynkelig og elendig håndtert av arrangørene at det bare ødela.

Så, i år, kjøpte Disney+ rettighetene til å strømme årets seremoni i Norge. Hvilket betydde at jeg kunne se den på sengen, på laptopen. Men så viste det seg at Disney+ hadde valgt å ikke sette sammen et kommentatorpanel. Å ikke ha noe studio-opplegg i det hele tatt, faktisk. Hvilket igjen betydde at alle sendingens mange reklamepauser bestod av det samme livløse stillbildet, akkompagnert av den samme (og nesten like livløse) Oscar-melodien. Det ble mange og enerverende lange pauser, det.

I kombinasjon med en halvslapp vert i Jimmy Kimmel, en mangel på overraskelser, et feilslått grep med å la tidligere skuespill-prisvinnere skryte alle årets nominerte skuespillere opp i skyene før vinneren ble annonsert – mens øvrige prisvinnere ble annonsert på mer useremonielt og tidvis abrupt vis – gjorde dette at årets Oscar-utdeling ble en gjennomdesignet, men ubalansert og uengasjerende affære. I en verden hvor Oscar-showet må kjempe for å holde seg relevant, tiltrekke seg nye seere og holde på gamle – samtidig som alle i hele verden vet at de dagen derpå kan få et kvikt sammendrag av det hele på nett (inkludert klipp av eventuelle skandaler eller rørende øyeblikk – må The Academy of Motion Picture Arts and Sciences skjerpe seg, ASAP. Ellers gidder selv ikke innbitte filmfanatikere å bry seg lenger.