Ingenting mosselig er meg fremmed

Det er i Moss det skjer. Det har jeg skjønt siden jeg hadde min første betalte jobb etter at jeg flyttet hjemmefra, da jeg pendlet dit fra Oslo for å være modell på nå nedlagte Mølla Kunstskole, siden jeg på nepotistisk vis kjente rektoren. Før det var jeg ofte på Galleri F15, siden Dag Rødsand og Yvonne Hjerting var familievenner. Og jeg var stor fan av garasjerock som for eksempel tidlig Cosmic Dropouts - det Torgrim Eggen en gang kalte «Mosselarmen». Jeg så også en minneverdig konsert med et av tidenes band The Lyres der, på Kråkereiret der jeg også så Beezewax. Ah, minner. Men det skjer jo så mye der nå - tidenes drabantby og enkelte aktører har presset frem et inntrykk av den som et sentrum for alternativkultur.

En som vet langt mer om byen enn meg er historiker, forfatter, indiepopmusiker og tidligere redaktør av Vinduets strålende nettutgave og nyhetsbrev Ola Innset. Han har skrevet romaner og viktige bøker om norsk økonomi fra et venstresidesynspunkt. Han er nå også ute med sin andre roman om Moss - denne gang formet som en godslig krim, la oss kalle det mossekrim, som har i seg noe av det Tidens Ånd snakker med ham om i dette intervjuet. Post-industriell identitet, byhemmeligheter, glemte gateadresser, snuskete lokalpolitikk og lokalpatriotisme.

Okei Ola, hva skyldes egentlig din gedigne fascinasjon for Moss?
- Jeg har vokst opp her og bor her, så det er vel kanskje bare et ønske om å forstå betingelsen for sin egen eksistens? Det kan også hende at jeg overkompenserer noe etter at mine første to romaner het henholdsvis Lisboa (2013) og Firenze (2018). Jeg bodde i de byene, og bøkene er nok merket av det å være fra et sted som Moss, og så søke seg mot byer av en litt annen … karakter. Etter at jeg, noe overraskende for min egen del, endte med å flytte tilbake til Moss for ti år siden har jeg også skjønt at det er mye som er vel så spennende på den plassen jeg er fra også. Den aldri helt fullførte overgangen fra produserende industriby til sovende pendlerby har relevans også utenfor vårt lille mikrokos-Moss.

Ja, jeg merker at mange er opptatt av byen nå. Er det et element av «ruin porn» og den deilige nostalgien ved post-industrielt forfall og drømmen om kulturell vekst?

— Porn og porn, jeg bor jo her, så jeg skulle gjerne sett at det faktisk var annerledes. Industriruiner er en ting, fram til de blir revet og det bygges sjelløse boligprosjekter der isteden, men den største ruinen i dagens Moss er et stort gjørmehull ned mot havna, der det en gang var en koselig trehusbebyggelse. Bane NOR har «funnet» et kvikkleirefelt som ganske mange i Moss både visste om og advarte mot, så fullføringsdato for den nye tog unellen blir stadig skjøvet lenger av gårde i en uviss framtid.

Hva er Moss’ største kulturelle stolthet før deg?

— Musikalsk sett er det vel nokså dødt løp mellom Hanna Paulsberg og Skrellex, som jeg begge delte scene med da jeg gikk på videregående. I forfatternes verden kniver Agnar (Lirhus) og Jonny (Halberg) om tronen – framifrå skildrere av den mossiske situasjon, begge to.

Apropos heimstadsdiktining - er det noen slangord eller språklige finesser fra Moss du setter ekstra høyt?

— Mossedialekta er kanskje mer kjennetegnet av det utsøkte tonefallet enn av spesifikke ord. Det er noe så subtilt og vakkert med det, lett å kjenne igjen men nesten umulig å imitere. Umiskjennelig østfoldsk, men like vel langt unna vulgaritetene man holder seg med lenger sør i fylket. Når det er sagt har jeg i det siste hengt meg litt opp i at mange som snakker mossedialekt – og det må medgis at det nok er under halvparten av byens befolkning – også bruker ordet «kostbart». Ikke helt som et synonym for «dyrt», men heller når noe er dyrt nettopp fordi det er spesielt fint og verdifullt. Her om dagen hørte jeg ordet brukt om et brød.

Bokhandelen, kafeen og kunstsenteret House of Foundation der boken skal lanseres er et av de flotteste stedene i Norge av sitt slag. Hvordan kan et slikt sted i det hele tatt eksistere der?

— Det kan du si. Vi må i hvert fall ikke narre oss selv til å tro at det er «marked» for noe sånt i Moss, eller for den saks skyld særlig mange andre steder i Norge. Så grunnen til at det likevel eksisterer er en lang rekke ulike offentlige støtteordninger og noe privat mesenvirksomhet, samt at mange mennesker legger ned mye ubetalt arbeid der. Og den som gjør begge disse tingene mulig er innehaver Martin Sørhaug, som både er en rev på å søke penger og både en bjørn, ulv og gaupe på å stimulere til aktivitet og innsats. Ære være ham.

Og selvfølgelig festivalen Lyse Netter, med Martin og især Emil - jeg har klype meg selv i armen

— Ja, det er veldig gøy med den Moss Angeles-stemningen som er der når under spesielt den festivalen, men også noen av de andre – som Møllebyen litteraturfestival. Da er det som å bo i en veldig kul by, det nye Berlin kanskje. Så kan jeg jo røpe for dere tilreisende at det ikke akkurat er sånn her hver kveld, men det ville vært mye å be om.

Hva, er det ikke? Jeg bodde på Hotell Riviera sist og badet på taket med prosecco - er også dét en del av Moss’ ånd eller et nyrikt fremmedelement?

- Byens ånd vil jeg ha meg frabedt at det er, men en del av Moss er det jo. Ikke dets sjel, men kanskje dets erigerte eiendomsutvikler-penis? Viagra-indusert får man anta, for det er utvilsomt noe kunstig over det. Men for all del, det kan jo være fint til sitt bruk. Og ingenting mosselig er meg fremmed.

Hvordan er boligprisene der for tiden, om man flørter med prosjektet Moss og synes klasseforskjellene i Oslo blir for fæle?

— Moss har et mangfold av sosiale klasser, med sine dertilhørende boligpriser. I de fineste strøkene på Jeløya og utover mot Larkollen er det veldig dyrt (kostbart), mens andre områder nok vil kunne anses som relativt sett veldig billige. Jeg slår gjerne et slag for den rimeligere delen av Jeløya, hvor jeg selv bor – samme fantastiske øy som de dyrere områdene, stedvis faktisk ganske billig.

Dette er din andre bok om Moss, etter den fabelaktig titulerte «Moss» som kom i fjor. Aner vi en trilogi?

— Ja, så pass må det være. «Moss» avsluttet (eventuelt punkterte) min «by-trilogi», samtidig som den da muligens også ble starten på en ny trilogi. Sånn kan jeg holde på.

Kjenner du til Barry Adamsons «Moss Side Story»?

— Ikke før nå, men med et raskt søk forstår jeg jo at den vil kunne brukes som soundtrack til filmatiseringen av mine mossebøker. Jeg har fått noen tilbud fra Harald Zwart, som vil flytte hele historien sørover, men de har jeg selvfølgelig avslått.

Apropos soundtrack, hvordan går det med musikerkarrieren?

— Jeg spiller en gang i året med julegruppa Sunturns, men ellers er det tynt. Et par konserter med mann- og koneorkesteret Elva har det riktignok også blitt, og vi håper en dag å greie å lage den vanskelige andreplata. Men det viktigste jeg gjør for musikken i disse dager er nok å være hjemme med barna innimellom, slik at nevnte kone kan lage musikk og forsiktig turnere med sitt eget band, Allo Darlin’. Jeg gir deres nye album «Bright Nights» mine varmeste anbefalinger. Egentlig det aller beste mossebandet, selv om det ofte står (UK/AUS) i parentesen bak bandnavnet.

Les mer om Ola Innsats ferske roman Under Moss her: https://www.cappelendamm.no/boker/under-moss-ola-innset-9788282886376