– Jan Kjærstad er et underlig fenomen

Menneskets bølger

Av Jan Kjærstad

Aschehoug, 2022

Om det var noen som helst andre enn Jan Kjærstad som hadde publisert en lang, personlig tekst om hvor glad han er i blyanten han skriver med, og den særegne kvaliteten på papiret han som regel skriver på med den, hadde nok manuskriptet havnet i en krøll i papirkurven under lesning. Makan til nostalgisk vrøvl! Men Kjærstad er tilgitt, han er tross alt blant de mest moderne og modernitetsorienterte forfatterne vi har her i landet, især i sin aldersklasse, men egentlig uavhengig av det også. Når han beskriver og forklarer inngående om sin metode og sine skriveredskaper, når og hvordan de brukes, spesielt dette med at notater til hans egne romaner gjerne kan fylles i margen i de mange bøkene av andre han sitter og leser (omtrent en roman om dagen?), kommer også vi i kontakt med hans skaper-jeg, og hvordan hans leser-jeg er en del av dette. Det er inspirerende lesning. Vi leser jo om hans lesing for selv å kunne lese annerledes.

Han var vel uansett den første norske forfatteren som tok i bruk EDB og moderne hjelpemidler, og har hatt et stadig våkent øye for teknologi og den litterære avantgarden som er beundringsverdig. Plukk opp et eksemplar av Vinduet fra hans redaktørtid på midten av 1980-tallet og prøv å lese det som en dagsavis på bussen eller kafé. Du havner inn i en fascinerende tidsfølelse. I sommer gjorde jeg noe liknende da jeg fant et pent eksemplar av hans debutsamling Kloden dreier stille rundt (1980) i en av disse røde lesekioskene, og begynte å lese der og da på fortauet, i stedet for i avisen jeg hadde tatt med meg for å lese til takeaway-kaffen.

Sideutfyllende transportetapper

Jan Kjærstad er et underlig fenomen. Han er i den merkelige situasjon at han nok er en langt større forfatterkjendis, altså kjent for å være forfatter, enn han er de facto folkelesning i dag. Det er lenge siden Forføreren-trilogien nå (1999). Likevel kan Kjærstad kalles en av landets viktigste forfattere og litterære vesener, man merker at han har fingeren på denne mye omtalte pulsen. Han er opptatt av Romanens Plass i samfunnet. Men han evner også å se realitetene i hvitøyet mer enn å være opptatt av ønsketenkning på dens vegne.

Hans først nølende, så helhjertede inntreden på Facebook har vært til stor berikelse av feeden den opptrer i, med pregnante og smarte oppdateringer om egen og andres litteratur, og ringvirkningene av dem, store som små. Vi vet alle hvor mye dritt man må lide seg gjennom daglig der ute, så Kjærstads oppdateringer virker faktisk helbredende.

Det var på tide med en ny essaysamling nå, og med Menneskets bølger ser vi en fin personlig vending, kanskje noe inspirert av dette daglige møtet med sine lesere, og interaksjon med dem? Midtveis er det endog noen små taler han har holdt for sine forfatterkolleger på noen sommerseminarer i forlagshagen, og andre avisinnlegg. Et meget enkelt råd om at det hjelper å ha en god historie og fortelle den, gir mening. Dette er interessant lesning, men føles også som sideutfyllende transportetapper mellom de to lange og nyskrevne essayene som innleder og avslutter boken.

Kokett innledning

Det frodige sluttessayet om blyanter, fyllepenner, skrivemaskiner og notatbøker får en til å minnes hvordan skriving er en slags fysisk manifestasjon av tenkning. Men det som virkelig gjør denne boken verdt tiden, er en tekst som nesten kunne vært en bokutgivelse i seg selv.

Tittel-essayet «Menneskets bølger» er en svært medrivende lesning av Virginia Woolfs eksperimentelle romanklassiker The Waves fra 1931, og samtidig en biografi over Kjærstads historie med boken, og hvordan den har forandret karakter for ham gjennom de fem gangene han har lest den i løpet av sitt skrivende og lesende liv. Det er historien om forholdet til en historie, og hvordan innsikt om den, om oppbygning, synsvinkler og figurdanelse i den, men også ny kunnskap om Woolfs liv, direkte har preget Kjærstads egne romaner også. Det er faktisk svært spennende å følge med på hvordan forståelsen hans av boken utvikler seg med årene, og hvordan mennesker og hendelser og syntaksen om dem kan beskrives med bølger og strøm som definerende metaforer.