Jeg kaller det kunst?

Min musikkjournalistkollega Morten Ståle Nilsen i VG introduserte en gang konseptet YPD - Ypperlig Presset Drit. Dette var noe han kom fram til etter å atter en gang angrende ha gått til innkjøp av en dyr og flott produsert nyutgivelse av noe usedvanlig obskur og morken private press psykedelisk pop på LP. Alt er til stede: sofistikert kvalitetspressing med tykt cover, essay, foto og alskens memorabilia. En spennende historie om artistiske ambisjoner og drømmer om stjernestatus følger gjerne med. Etter at den umiddelbare begeistringen platesamlere føler ved å oppdage noe nytt uunngåelig svinner hen, kommer man som regel frem til at det kanskje er en grunn til at denne rare musikken ikke slo an i utgangspunktet. Den er rett og slett dårligere enn den som ble stående i historiebøkene. Men jakten på det esoterisk obskure gjør at man trekker frem sjekkheftet hver gang likevel.

Marginalia

Liknende følelser får jeg også om kunstbøker og tidsskrifter som presenterer forskjellig marginalia fra kulturhistorien. Jo smalere jo bedre, ser ut til å være drivkraften. Bare disse publikasjonene om historiens jutegnask, gamle og gulnede papirprodukter og merksnodige uttrykksformer blir presentert i en interessant grafisk form, våkner bladfykene og tidsskrifthundene og er villige til å gjøre seg av med midler og ikke minst viktig lesetid i den berømte godstolen. Det britiske forlaget Four Corners har spesialisert seg på slike utgivelser. Det drives av Richard Embray og Elinor Jansz, og de har laget små og sære bøker siden 2003. Målet er å skape et rom for refleksjon om kunstnere og kreative handlinger fra vår nære fortid som ofte har blitt oversett. De er interessert i de skjulte lommene med kunst som kan vekke litt glede. Særlig er serien Irregulars noe å utforske for den svært spesielt interesserte. Den dekker et bredt spekter av forskjellige emner, alt fra politikk til hobbyer, og strekker seg fra 1945 til i dag. Alle er knyttet sammen av den bemerkelsesverdige visuelle kreativiteten i Storbritannia utover kunstgallerier og museer. Mye er av kunstnere som jobber godt utenfor gallerikonteksten, og noe er laget av folk som ikke betraktet seg selv som kunstnere i det hele tatt.

Lysets historie

Dette resulterer i bøker om den bøyelige flexidisk-platens historie, en offisiell samling tegninger av UFOer folk mener å ha sett og som er samlet inn av det britiske nasjonalarkivet, statlig publiserte trykksaker fra de siste femti årene om hvordan befolkningen kan forholde seg ved en eventuell atomkrig, og drop-in plakatkunst produsert av politiske aktivister ved The Poster Workshop i Camden på slutten av 60-tallet. Og nå føler jeg at jeg vet en god del om britiske lysshow laget for konserter, kunsthappenings og diskoteker i årene 1970 - 1990. I boken Wheels of Light har Kevin Foakes (også kjent som DJ Food) skrevet den definitive historien om disse aktivitetene, gitt oss visuelle eksempler på hvordan det kan ha føltes å være «under the influence» i lokaler da denne lysdesignen var i full effekt, både på avant garde-kunstforestillinger og psykedeliske happenings med Syd Barrett og gutta på tampen av sekstitallet, og på ungdomsdiskoteker på bygda utover i det mer brun saus-fargede syttitallet. Det var en lønnsom business i mange år, alle tettsteder hadde jo sine diskoteker og hjemmefester. Mye av denne manuelle måten å styre lys på, fikk jo også en renessanse i deler av rave-kulturen utover 90-tallet, og også i nyere tid.

Wheels of Light - Designs for Britisk Light Shows 1970 - 1990

Kevin Foakes
Four Corners Irregulars no
175 sider

Kaleidoskopiske visjoner

Vi lærer å kjenne de drøyeste lysutviklerne, deres forskjellige firmaer, og rivende teknologisk utvikling som den legendariske maskinen Optikinetics Solar 250 Projektor, som fortsatt er i bruk her og der. Store og spesielt små arrangører kunne bestyre disse maskinene selv, eller hyre inn superstjernene innen sine felt. Det finnes legender også i disse miljøene, en av de største er designeren Barney Bubbles, som senere ble kunstner og laget klassiske plateomslag for bl.a. Hawkwind, plateselskapet Stiff og New Wave-stjerner. Navnet fikk han for sine særegne bobler i virvlende, fargede oljer som ble projisert bak eller over band og spillesteder. En annen stil var 360-graders malte, såkalte panoramahjul som sakte roterte i projektorer, og bare viste en del av bildet til enhver tid. Dette kunne ha mange forskjellige temaer og kunstneriske stiler i seg. De kaleidoskopiske mønstrene var så klart alltid populære.

Wheels of Light samler fristende bilder av mange av disse panoramahjulene, laget av kunstnere ansatt ved de viktigste projeksjonsselskapene som dukket opp i Storbritannia, inkludert Optikinetics, Pluto og Orion. Fra abstrakt psykedelia til fremmede planeter, sex og fantasy. Den særegne designen for disse roterende projeksjonene er et øyeblikksbilde av en spesifikk tids kreativitet og oppfinnsomhet, og en type moderne, visuell kultur som fikk en langt bredere utstrekning enn den som hang på gallerienes vegger. Jeg kaller det kunst?