Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Den siste som skapte overskrifter, var Christine McVie, vokalist, keyboardist og låtskriver i Fleetwood Mac. Hun døde 30. november, 79 år gammel. McVie var også i nyhetene i fjor, da hun solgte rettighetene til 115 av sangene sine. Salgssummen er ikke kjent, men bandkollega Stevie Nicks solgte 80 prosent av rettighetene til sine sanger i 2020 for 100 millioner dollar. Også trommis Mick Fleetwood og gitarist Lindsey Buckingham har solgt sine rettigheter.
Identitetsmarkør i hylla
De er ikke alene. De siste årene har en rekke stjerner takket ja til tilbud det er vanskelig å avfeie. Den høyeste angivelige summen har Bruce Springsteen innkassert (500 millioner dollar), mens Bob Dylan fikk 300 millioner, David Bowies etterkommere fikk 250 millioner og Neil Young tok 150 for halvparten av sin katalog. En rekke artister har takket ja til titalls millioner dollar.
Det de har solgt, er altså de framtidige rettighetene til sanger de skrev for mange tiår siden. Hvordan kan det ha seg at disse sangene selges for gigantbeløp i dag? Årsaken er at gen-z-bartenderne på min lokale bar spiller Rumours i loop. Pluss at millennials, gen-x og boomere mimrer til «sine livs lydspor», og oppdager «nye» artister og låter som de gikk glipp av i gamle dager, den gang musikk kostet penger og man måtte disponere sin ukelønn med omhu (sa han bittert). Hver LP og CD var en investering, et identitetsmarkør i hylla.
Men hva er det artistene selger, mer konkret, når de innkasserer sine millioner og milliarder? De fleste artister og låtskrivere eier ikke innspillingene, masterne. Når en låt spilles på Spotify, får eieren av masteren omlag 55 prosent, Spotify 30, mens «opphaver» får 15 prosent. Det kan bli penger av dette, men i tillegg får låtskriverne inntekter når sangene deres spilles på radio, tv, i barer, hotell og en rekke andre steder. En tredje inntektskilde er reklame, film, tv-serier og spill, som betaler store engangssummer for kjente låter. Formålet med å bruke disse kostbare sangene, er å nappe i hjerterøttene til folk som fikk sin identitet formet av denne musikken for to-tre-fire-fem tiår siden.
For ti-tolv år siden lå musikkindustrien med brukket rygg, fordi internett hadde gjort musikken gratis gjennom ulovlig nedlasting. Men det siste tiåret er bransjen blitt reddet av ... internett. Og med bransjen mener jeg plateselskapene, ikke de utallige artistene som prøver å leve av musikk, og som får mikroskopiske beløp fra strømming.
Selskapenes inntekter fra strømming er i kraftig vekst. Dette gjelder både ny og eldre musikk, men den eldre, som kalles katalog, øker mest. All musikk som er eldre enn 18 måneder, inngår i artistens katalog, og tall fra USA viser at markedsandelen for ny musikk sank for første gang i 2021, og at katalog sto for 73,7 prosent av inntektene fra det totale musikksalget.
Identitet og integritet
Og det var her noen smarte finansfolk med bakgrunn fra musikkbransjen så en mulighet for jevn avkastning med liten risiko. For hva er det som holder seg stabilt, i gode og dårlige tider? Musikklytting. Trender kommer og går. Økonomien kan svinge. Men musikk er en viktig del av livet til de fleste. Hvis man starter et fond og kjøper opp musikkrettigheter i store jafs, har man etter hvert en pen liten pengemaskin gående.
Det mest kjente av disse, er Hipgnosis Songs Fund, grunnlagt av den tidligere artistmanageren Merck Mercuriadis, sammen med Nile Rodgers. Ved utgangen av 2021 hadde det børsnoterte selskapet kjøpt 65 000 sanger til en verdi av 25 milliarder kroner. Blant artistene finner vi Neil Young, Red Hot Chili Peppers, Chakira, Blondie, Christine McVie og Lindsey Buckingham.
Inntektene fra disse katalogene var gode, men det skadet heller ikke at investorer, i likhet med oss andre, kan være forfengelige og nostalgiske. Hvorfor investere i et selskap som lager vaskemaskiner, når du i stedet kan skryte av å eie en bit av stjernene du forgudet i ungdommen? Rettighetseksperten Vickie Nauman beskrev stemningen slik i bransjebladet Variety: «Investing in music is like the new yacht.»
Men i 2022 har ting endret seg. Inflasjonen har ført til at sentralbankene setter opp renta. Investorene må oppdatere sine regnestykker, særlig hvis de sitter med gjeld. Kataloger blir fremdeles kjøpt og solgt, men aktiviteten har minket. Hipgnosis sluttet å kjøpe sanger allerede i fjor, men har inngått et samarbeid med investeringsgiganten Blackstone, som har opprettet et nytt fond. Det var dette fondet som kjøpte Justin Timberlakes katalog tidligere i år, og som er i ferd med å inngå en avtale med Justin Bieber. Men markedet som helhet har kjølnet, sammenliknet med fjoråret. Dermed synker prisene på artistenes kataloger, og flere vil trolig nøle med å selge.
Å eie rettighetene til sitt kreative livsverk, er tross alt ikke bare et økonomisk spørsmål. Det handler også om identitet og integritet. Dette gjelder særlig yngre artister, som skal leve i mange tiår med valgene de tar. Det er forståelig at 36 år gamle Calvin Harris i 2020 takket ja til «om lag» 100 millioner dollar for musikken han hadde skapt så langt, men når budprisene synker, vil andre låtskrivere tenke seg grundig om.
Vinnerne i klondyke-fortellingen
Men hvem skal høre på den nye musikken, ferskvaren som fyller singellistene på Spotify? Det varmer hjertene til de godt voksne at unge folk har Fleetwood Mac i bakgrunnen når de skal hygge seg med venner over en drink. Men burde de ikke heller bidra til at nye artister får et levebrød? Det er jo ikke slik at boomerne hører på ny musikk. Og når en økende del av bransjens inntekter kommer fra hits som er minst ti år gamle, kan det gå ut over ressursene som plateselskaper setter av til rekruttering av nye artister.
Tim Ingham, bransjeekspert og spaltist i Rolling Stone, mener det er en økende sannsynlighet for at plateselskaper med store katalogverdier vil splittes i to, der «gamle låter» blir en ettertraktet investering på børs, mens den andre delen må klare rekrutteringen på egen hånd, uten å kunne tære på sparegrisen, slik de gjør i dag. Hva vil dette bety for musikken vi får de neste tiårene? Det kan føre til at plateselskapene tar «tryggere» valg når de satser på nye artister. Men mindre kapitalsterke selskaper kan også gi åpning for at nisjeselskaper vinner kampen om ferske talenter, og får sjansen til å dyrke fram både mangfold og kommende stjerner.
