Julens blandede bilder – 221225

I tillegg til cinematisk snadder serveres også litt folkelig underholdning, så som Anaconda, Et hus i Portugal og Flåklypa – Fra Paris til pyramidene. Førstnevnte ser ut som et sabla søl av verste skuffe – og følgelig noe jeg har valgt å ikke se. Den andre ser mindre ut som en dårlig film, og mer som en sentimental og billedskjønn en. Også denne falt utenfor min ‘må sees’-liste, og jeg føler meg fortsatt trygg på at jeg ikke vil angre.

Den tredje – altså Flåklypa-filmen – har jeg imidlertid ikke bare sett, men også likt (i hvert fall til en viss grad), sannsynligvis fordi jeg så den med barnefilmanmelderbriller. I og med at jeg fortsatt holder den banebrytende dukkefilm-originalen fra 1975 svært høyt, føles det ikke riktig at Kjell Aukrusts figurer og miljø nå skildres via computergenerert animasjon. Spesielt ikke når det forflatede, masseproduksjonslignende uttrykket frarøver filmen den menneskelige livaktigheten som Aukrust-universet fortjener.

Når det er sagt, må det presiseres at filmen fungerer aldeles strålende for sitt kjernepublikum, nemlig barn i barneskolealder. Handlingen – eller handlingskurven, om du vil – er nesten nøyaktig den samme som i den originale dukkefilmen fra 1975, men i stedet for å konkurrere på en racerbilbane omkranset av en storøyet lokalbefolkning, er det i år et racerbilløp fra Paris til pyramidene som gjelder.

Under oppkjøringen til dette – og i løpet av racet til Egypt – serveres så vel festligheter og fjas, som katastrofer, krasj og komiske kalamiteter. Alt med det for øyet å underholde barna.

\

Nouvelle Vague er av et ganske annet kaliber. Richard Linklaters nyeste langfilm forteller historien om tilblivelsen av À bout de souffle (Til siste åndedrag); en av fransk films viktigste representanter.

Året er 1959, François Truffaut og Claude Chabrol har rukket å etablere seg som filmskapere, mens Jean-Luc Godard ennå ikke har gjort mer enn en kortfilm eller to. Likevel er han overbevist om at han har det i seg å bli en eksepsjonelt god spillefilmregissør, noe han ikke er redd for å informere omverdenen om.

Ad omveier ender Godard opp med å overta et manus Truffaut og Chabrol har jobbet med, og takket være de to etablerte regissørenes forsikringer, lar en produsent seg overtale til å gi Godard penger nok til å filme manuset, hvis plott dreies rundt Michel, en ung mann som har stjålet en bil og drept en politimann, og Patricia; hans unge, amerikanske kjæreste.

Vi følger forhandlinger, planlegging, krangling og innhyring av talenter både foran og bak kamera – og vi følger det tett. Jean Seberg (den amerikanske skuespillerinnen som spilte Patricia) er hele veien usikker på hvor smart det er å bli med på et prosjekt som dette, særlig efter at Godard legger for dagen en ganske så særegen innstilling til regissørgjerningen.

Ett av filmens mange fiffige poeng er at den (som ‘originalen’) er filmet i sort/hvitt. Et annet er at dens rytme og stil i relativt stor grad imiterer Til siste åndedrag sitt særegne ‘nyveiv’-uttrykk. Et tredje er at Linklater og kompani (i særdeleshet casting-ansvarlige Stéphane Batut) har vært veldig flinke til å finne de rette skuespillerne. Zoey Deutch ligner på Seberg; Guillaume Marbeck ligner på Godard; Aubry Dullin ligner Jean-Paul Belmondo – og så videre.

Nouvelle Vague er i det hele en særs vellykket film, som både hedrer bølgen, filmen og filmskaperne den skildrer – og gir herr og fru Hvermannsen en sjarmerende, intellektuelt og emosjonelt stimulerende innføring i et av filmhistoriens mer innflytelsesrike kapitler. Alle dens aspekt og bestanddeler er av høy klasse, tidsånden fanges på forbilledlig vis, og det skal godt gjøres å ikke trives i dens selskap.

\

25. desember er ikke bare første juledag, det er også premieredato for en av årets sterkeste filmer. Fremdeles her forteller historien om militærdiktaturets effekt på det brasilianske samfunnet (på tidlig 70-tall), sett gjennom øynene til en velstående fembarnsfamilie i Rio de Janeiro. Særlig er det moren som følges (mens hun fremstilles av en fengslende god Fernanda Torres), i skildringen av hvordan det bedrestilte sjiktet av samfunnet omsider ser hvor umenneskelig jævlig diktaturet faktisk er.

(Dersom noen lesere ikke ennå har fått med seg hvor ille det blir i USA dersom Trump og hans administrasjon får fortsette sitt fascistoide diktaturprosjekt, anbefales det på ‘det ekstra sterkeste’ å se denne filmen. USA per i dag er ikke kommet riktig så langt, men at de er på vei til samme endestasjon er åpenbart.)

Fremdeles her er med andre ord en viktig, relevant og «må sees»-type film, som attpåtil er meget god. Regien er ved multiprisvinnende Walter Salles, hovedrollene innehas av strålende dyktige Torres og eminent sjarmerende Selton Mello – mens de mange unge skuespillerne (barna vokser opp og gestaltes av flere aktører, noe som skaper en realistisk aldersprogresjon), er usedvanlig overbevisende. Min eneste opplevelse av skurr i filmen, er at Mello (særlig i mimikk) ligner sjokkerende mye på Liverpool-manager Arne Slot, mens Torres er for en latina-utgave av Sofie Gråbøl å regne. (Uten at dette er noens feil, selvsagt, annet enn min egen.)

Som så ofte før velger jeg å heller si for lite enn for mye, og anmoder alle som liker film på kino om å løse billett til denne – som til alt overmål er basert på virkelige hendelser.

\

Fortsatt god førjulstid, og ha en fin tur på kino når den tid kommer.