Juleuhygge på Vega

If I Had Legs I’d Kick You er en blanding av rystende drama og mørk komedie. En mørk, mørk, mørk komedie. Den leverer få – om noen – skikkelige «Ha, ha, ha!»-øyeblikk; snarere en endeløs rekke fortvilede hoderist akkompagnert av et indre ubehag som aldri får lov til å ligge – i tandem med en følelse av å (i hvert fall metaforisk, kanskje også fysisk) sitte lett måpende og vente på at en punchline skal lette trykket i en av de mange ubehagelige situasjonene Linda ender opp i.

Linda (spilt av en Berlin-prisvinnende Rose Byrne) er hjemme med sin syke datter, mens mannen er på jobbreise. Datteren, hvis ansikt vi ikke får se og hvis navn vi aldri får høre, er masete, krevende og så undervektig at hun må mates via sonde. Apparatet som driver denne prosessen piper med ujevne mellomrom, gjerne midt på natten. Pipingen er en nådeløs, fryktinngytende konstant i Lindas hverdag, og hun er stadig i kontakt med sykehuset hvor datteren behandles; alltid med håp om at sonden snart kan fjernes – alltid med beskjed om at dersom visse vektmål ikke oppnås, må trolig «… nivået på omsorgen din datter mottar revurderes.»

Som om ikke dette skaper nok stress i Lindas liv, revner taket i leiligheten deres. Et stort hull åpenbarer seg over sengen på soverommet, hundrevis av liter vann renner utover gulvene – og snart må Linda navigere seg gjennom upålitelige håndverkere, en stadig sykere datter (som attpåtil ønsker seg en hamster), en aggressivt krevende sykehusdoktor, en indirekte anklagende ektemann (som stadig er på jobbreise), samt resepsjonsdamen ved det skranglete motellet de blir nødt til å flytte inn i. For ikke å glemme: Egne psykiske problemer.

Linda overveldes så totalt av morsrollen og forsørgeransvaret, at grepet om virkeligheten tidvis ser ut til å glippe. At hun har en forkjærlighet for nattlige vin- og weed-sesjoner hjelper ikke. Og det at hennes mangel på søvn og hvile gjør det nær umulig å henge med på pasientenes problemer – Linda er psykolog/samtaleterapeut! – hjelper i hvert fall ikke. (Og et par av pasientene har virkelig problemer.) Men ikke nok med det: I sin desperasjon efter å få orden på forstyrrende tanker og drømmer går Linda i terapi hos en av sine kolleger (Conan O’Brien). At disse terapitimene ikke akkurat går på skinner, sier seg nesten selv.

If I Had Legs I’d Kick You er ‘bare’ regissør og manusforfatter Mary Bronsteins andre spillefilm. Like fullt er den så formfullendt, så ubøyelig tro mot Bronsteins visjon at man både overveldes og imponeres. Lyd, lys og foto smelter sammen til en så tett og trang audiovisuell tvangstrøye at vi kjenner Lindas desperasjon. Hennes søken efter et lysglimt, en mulighet til å tro at livet kan bli bra igjen – og at ikke noe av det som er skjedd er hennes egen skyld – er så sår og vond, og viktig, at vi ikke klarer å se vekk. Selv om vi innimellom skulle ønske vi kunne.

At Lindas historie er en ekstremversjon av presset kvinner og mødre utsettes for, er åpenbart. At den fungerer, at den tilgjengeliggjør opplevelsen (også for menn) er hevet over tvil.

Rose Byrne er formidabel, skildringen av Lindas strabaser er nådeløs, og If I Had Legs I’d Kick You er en ubehagelig god film.

Nyt den mens du kan.

If I Had Legs I’d Kick You går på Vega i desember.