Kampen for tilværelsen

Konserter er den beste selvpleie. Ja, det handler også om å møte venner og kompiser og å ha det gøy og sosialt og kanskje ta et snitt eller tre. Således er det et svært slitesterkt format, som faktisk føles viktigere enn på en stund på grunn av alt det gufne man blir utsatt for hele tiden overalt, spesielt på skjermene vi er avhengige av.

Men den største gevinsten inntreffer da utvilsomt på innsiden. Det er så klart mest gøyalt på passe små steder, og komme tett på artister. Jeg har gjennomgått en periode nå hvor jeg på svært kort tid har kunnet se rockfavoritter som Lemon Twigs, Needlepoint, Dexy’s Midnight Runners, deLillos og Fleshtones på ta-på-avstand. Alt dette var totalt minneverdig og ekstatisk. Og feinschmekkeri på olympisk nivå. Men det er sannelig også andre måter å oppleve musikk på. Og lørdag morgen oppnådde jeg den sjeldne følelsen av total utsoning fra tid og sted. Selv om jeg satt på en trebenk i Sagene kirke, og utvilsomt visste at jeg hadde kommet meg på Morgenkonsert der og kjente til materialet som skulle bli fremført, falt jeg helt ut av situasjonen og befant meg i en tilstand av total ro, som å sove med åpne øyne, før jeg husket hvor jeg var.

Det ble som om Ingfrid Breie Nyhus bak flygelet hadde hypnotisert meg. Hennes kunstneriske idé er å kombinere «klassisk» pianospill med slåttetradisjonen fra forskjellige dalføre i norsk folkemusikkhistorie. Det er jo en god del miksing med folkemusikk nå, men dette var noe eget. Rammeslåttene hun spilte er allerede kjent som transeframbringende toner, i tillegg var det milde innslag av indisk raga, og samtidsmusikk-komponister som Reich, Riley og Glass. Breie Nyhus kom samtidig med sin tredje LP i denne serien, «Silkegul - Slåttepiano III», som er helgens anbefaling (finnes også i diverse tjenester). Det er slåtter fra Hallingdal som er omdreiningspunkt der. Men det er så klart noe helt eget ved å høre musikken mens man fortsatt er nyvåken, med regn i luggen og varm kaffe fra Mjøl i hånda, mens man tenker over Jesu lidelse og den effektive bruken av murstein på innsiden av visse norske kirker.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Noe annet man kan gjøre for å holde høstbluesen på trygg avstand er jo å lese (og helst for deg selv uten å delta i noe dillete nymotens kampanjegreier). Og denne helgen er det vel fersk nobelprisvinner Anne Carson mange ønsker å sette seg inn i. I de litterære miljøene er hun en superstjerne, jeg tippet henne selv som vinner på forhånd, og hun er godt gjendiktet til norsk av Tone Hødnebø, og har vært på besøk til flere norske byer. Men hun kan neppe noen gang bli folkelesing. Det er for meta, for litterært, for smart, for bra. Men frykt ei, det er også mye av forfatterskapet hennes som oppleves som temmelig umiddelbart lesegledeframbringende. For eksempel «The Beauty Of The Husband. A Fictional Essay in 29 Tangoes» fra 2002 (ennå ikke oversatt), eller den som nettopp utkom på Kolon i Hødnebøs gjendiktning, den fyldige flisa «Albertine-økt».

Forlaget beskriver den slik: «Albertine-økt inneholder 59 paragrafer, med 16 tillegg, som oppsummerer Anne Carsons studier av Albertine, Marcels kjærlighetsobjekt i Fangen, bind fem i Marcel Prousts På sporet av den tapte tid.» Men hva slags forfatter er hun egentlig? Litteraturhistoriker med de store greske verkene i hodet til enhver tid? En poet, en performancekunstner, en aforistiker? Ja takk, det og mye mer. Det er uansett gøy å se hvordan forskjellige formater, fra pussige observasjoner på én linje til intrikate essays kan passe så godt sammen mellom to permer. Men Carson liker å frigjøre seg fra de trauste permene også. Senere i høst kommer omsider boks-settet «Flyte», som inneholder en haug med små separate hefter, med tekster gjendiktet av Kolon-monarker som Cecilie Løveid, Pedro Carmona-Alvarez og så klart Hødnebo.

Apropos underlige formater: jeg fikk nettopp tilsendt et bilde fra 2010 da jeg sammen med tidligere Gyldendal-kollega Janneken Øverland rullet ut Anne Carsons store og sammenhengende papirbok «NOX» meter etter meter bortetter de gyldendalske ganger. «Det skal gjøre vondt» som en Ny Musikk-leder en gang uttalte om samtidsmusikk. Men ja, det er gøy å måtte slite litt for kunstopplevelsene sine også. Alt må ikke fordummes.

Som alltid er det gøy å oppsøke bokhandlere og sjekke ståa på hva de har inne av vinnerne. På Tronsmo har de alltid ført mye av Carson, men nå var de i stuss. En ivrig leser hadde visst stjålet fem eks av en essaysamling! For videresalg a la Oskar Westerlins eksemplarer av Storeulv?

Ukens blandede bilder

I dag tar vi for oss tre nye kinofilmer, som alle begynner på bokstaven S. Å si at samtlige serverer super-sterke saker vil dessverre være en overdrivelse, men likevel …

Som mangeårig deLillos-fan var jeg naturlig nok spent på Suser Avgårde, en ny og norsk Oslo-basert spillefilm (som skal være) inspirert av deLillos’ tekstunivers, sanger, verdensanskuelse. Men i motsetning til flere av byens øvrige filmanmeldere var jeg ikke blant dem som gledet meg særlig over filmen. Til det er den (for meg, i hvert fall) altfor ullen og utydelig.

Dessuten synes jeg ikke den gav en skikkelig Oslo-følelse. Hverken av typen man kan få når man hører på deLillos eller den man har i seg når man går rundt i (eller ser bilder fra) hovedstaden man er født og oppvokst i.

Men tilbake til dette med utydeligheten; det vage: Filmen åpner med en toalettsamtale (under et bryllup), som vi formelig kastes uti, helt uten å vite hvem de (efterhvert) fire samtalepartnerne er. Og når dialogen først og fremst er full av referanser til hendelser vi ikke kjenner – noe som kan funke utmerket som et grep for å pirre vår nysgjerrighet – og dernest er spekket med fyllordet ‘liksom/lissom’, halve setninger à la « … og da … så … det?», eller « … så hvordan skal jeg lissom … eh?! … ja?», da blir det fort frustrerende å forsøke å komme inn i filmen.

I det hele tatt får vi aldri grep nok om filmens fire hovedpersoner (som ellers bringes til live av gode rolletolkninger og solid samspill) til å kunne bry oss. Eller til helt å tro på dem som virkelige mennesker. Da blir heller ikke problemene, sorgene, fortvilelsene og sinnet til kvartetten på randen av voksenlivet ekte. Dessverre.

Mislykket er filmen dog ikke, til det er flere av nytolkningene av de (litt overraskende utvalgte) deLillos-sangene altfor gode; intimiteten og nærheten for reell; enkeltscener og -sekvenser for fine, og flyten for god.

\

The Social Reckoning er ikke bare en film som jeg påstod at begynte med bokstaven S, det er også Aaron Sorkins oppfølger til The Social Network – en film man finner nokså høyt på de fleste lister over 2000-tallets beste filmer, og det med rette.

Mens den filmen (eller forgjengeren, om du foretrekker) fortalte historien om Facebooks tilblivelse, tar The Social Reckoning for seg hva som skjedde i tiden fra facebookansatte Frances Haugen varslet om Facebooks skremmende ‘evne’ til å radikalisere folk, til stormingen av Kongressen i Washington D.C. i 2021.

Med navn som Jeremy Strong, Mikey Madison og Jeremy Allen White på rollelisten, og et tema som dette, i hendene på Aaron Sorkin, forventet jeg mer enn hva jeg fikk. Der hvor The Social Network (i regi av David Fincher) var stram, streng og spennende, blir The Social Reckoning (i regi av manusforfatter Aaron Sorkin) ordinær.

Hadde det ikke vært for solide prestasjoner foran kamera, og et tema som altfor mange vet at er altfor viktig og reelt skremmende, ville filmen vært tam. (Og à propos kamera: Jeff Cronenweth, David Finchers (mer eller mindre) faste kameramann, står for foto også her – noe som det trekker tydelig opp.)

Uansett og alt i alt: The Social Reckoning burde vært bedre, Jeremy Strong burde vært mindre karikert i rollen som Mark Zuckerberg, og et verdensproblem som dette burde behandles av skarpe hoder og gode kommunikatorer i flere former enn kun film. Men så lenge det ikke er tilfelle, får vi ta til takke med dette.

\

Årets nyinnspilling av Jane Austens romandebut og evige klassiker, Sense and Sensibility, er en perle. En nokså snusket perle, skal sies – hvilket jeg ser på som et pluss. Ikke at den setter smuss tilbake i ‘smusslitteratur’, eller noe tilsvarende tabloid; nei og nei. Men fordi den legger glansbilde-fremstillingen av livet på 17- og 1800-tallet litt til side, og anerkjenner at heller ikke da gikk alle piker og kvinner rundt i gullende rene klær, perfekt oppsatt hår og plettfri soignering døgnet rundt, uansett hvor rike eller vel oppdratt de var.

I manusforfatter Diana Reid og regissør Georgia Oakley sin Sense and Sensibility blir vi tilgodesett med nettopp en slik realisme – og meget mere. I hovedrollene finner vi Daisy Edgar-Jones (som fornuftige Elinor) og Esmé Creed-Miles (som følelsesstyrte Marianne) – og de stråler. Både hver for seg og i samspill er de eminente, og gjør filmens fint vevede plott enda litt mer engasjerende.

Til alt overmål får de god hjelp fra mennene som fremstiller deres beilere (som alltid hos Austen er det beilerier og relaterte intriger som driver handlingen fremover, får hjerter til å briste og tårer til å trille), idet både George MacKay og Frank Dillane – for ikke å snakke om Herbert Nordrum – også er i strålende form.

Når slik en trupp støttes og fremheves av diskret inntagende foto, overbevisende tidskoloritt, perfekt tilpasset musikk og et litterært forelegg som formelig strutter av intelligente observasjoner – under oppsyn av en regissør som vet hva hun vil, og som evner å få det til – ja, da kan det blir bra. I dette tilfellet: Virkelig bra.

Selv om jeg likte Ang Lee og Emma Thompsons Oscar-belønnede 1995-utgave av Austen meget godt, må jeg si at årets Sense and Sensibility er et hakk bedre. Kanskje fordi den føles mer ekte, og mindre som en blankpusset oppsetning. Som en reise tilbake til Austens verden og virkelighet, guidet av et besnærende velkalibrert ensemble.

Fem i bagen med Vibeke Saugestad

En av de mer overbevisende konsertene, blant svært mange slike, i sommer var overraskende nok Vibeke Saugestad Band på Lyse Netter i Moss. Regn ingen hindring for folkefest da den folkekjære artisten, i alle fall i den gamle hjembyen, kom på et sjeldent konsertbesøk - hun bor og arbeider der borte i sambandsstatene. Dette var imponerende spesielt på grunn av hennes muntrasjonsråd-aktige utstråling og hennes utsøkte røst - finnes det mange i norsk rock med bedre stemmekontroll enn henne?

Og slik har det stort sett vært siden hennes brakgjennombrudd som pur ung med stor stemme på midten av 1990-tallet med bandet WELD og «Crown Imperial Song». To album ble det før andre ting overtok, det ble kanskje litt mye stjernestatus og morsommere å holde på med andre ting. En lang rekke undergrunnsprosjekter innen utvidet garasjerock, et veldig bra og litt mer «arty» duoprosjekt med Jørn Christensen i Thinkerbell, soloalbum og diverse annet. Slik flyr tiårene avsted. Hennes dagjobb er også av det fine slaget - hun er nemlig oversetter av skjønnlitterære romaner, fra kjente bestselgere til noe mer esoteriske titler og gjenoppdagede klassikere. For tiden jobber hun med Colson Whiteheads «Cool Machine» som er siste bok i hans Harlem-trilogi, den kommer på nyåret. Da kommer det også en EP, samt konserter i Frankrike og Spania.

Men grunnen til at hun ble kontaktet denne gangen er at det legendariske amerikanske bandet The Fleshtones markerte femtiårsjubileum med en konsert på Kafé Hærverk mandag og en gratiskonsert på Tæps i Fredrikstad på tirsdag uken som var.

Et snodig band som er litt typisk NYC 70s powerpop, litt garasje/psych, det er det jo mange band som holder på med, men de har også et rikere sound med (tidvis) blåsere og inspirasjon fra all mulig amerikansk gledesmusikk inkludert gammal rhythm and blues og ting fra lenger sør. Saugestad er tett involvert med bandet og har langt mer peiling på bandet utover bare de første ti årene, og valgte med delt glede ut noen låter for Tidens Ånd. Det var ikke lett å velge fem låter fra et band som har holdt på i 50 år og gitt ut 20 studioskiver, men her følger et forsøk i kronologisk rekkefølge.

1. «I Was A Teenage Zombie»
Lytt her
Klassisk tidlig, energisk Fleshtones med et drivende beat, blåsere og partykor. Låta var en del av soundtracket til filmen av samme navn, fra 1987 (Enigma). Dette er blitt en yndet livelåt også, særlig når bandet har gjesteblåsere for hånda.

2. «Way Down South», fra Fleshtones vs. Reality (Emergo, 1987)
Lytt her
Ingen Fleshtones-plate, eller konsert, for den saks skyld, er komplett uten innslag av Keith Strengs karakteristiske stemme. Dette er en personlig favoritt.

3. «Don’t Stop Now», fra Hitsburg Revisited (Telstar, 1999)
Lytt her
Fleshtones har en egen evne til å gjøre coverlåter til sine egne, alt fra Rolling Stones, via Ken Parker og Bonnie St. Claire til Little Richard, for å nevne noen. De ga sågar ut to plater med bare coverlåter på 90-tallet, hvorav dette er den ene. Her gjør de en forrykende versjon av Anette Funicello, og det er ingen ringere enn trommis Lucky Bill Milhizer som synger. Tipp topp!

4. «Destination Greenpoint», fra Do You Swing (Yep Roc, 2003)
Lytt her
Første plate på Yep Roc, der de fortsatt holder hus. (Fun fact: Yep Rocs grunnlegger så dem på et college frat party i Chapel Hill en gang på nittitallet og sa at en gang i framtiden skulle han starte plateselskap og da skulle han signe Fleshtones. Han holdt ord.) Dette er en kjærlighetserklæring til deres elskede Brooklyn.

5. «New York City», fra Take A Good Look (Yep Roc, 2008)
Lytt her
Ken Fox er bandets George Harrison, og har med en eller to låter på hver plate. Ofte tar han bandet i en litt annen retning, som i denne New Orleans-inspirerte perlen.

Fem i bagen med DJ Jon A.

Herr Hør Hør spiller på DJ-bonanza weekender på Hør Hør denne helgen.

Jon A. Campbell Gaasland er navnet på en lystig krabat som du veldig ofte kan treffe bak baren på Hør Hør, dette umistelige musikkstedet som forgyller Storgata. I seg selv en stor bragd. Det som er ekstra fint med Hør Hør er allsidigheten i musikken og blant folkene som frekventerer stedet. Jørgen Hattemaker og Kong Salomo er blant stamgjestene. Man får følelsen av å være på et sted der noen virkelig tenker på og forstår musikk og hva det betyr, det er «by the culture, for the culture» som de selv sier. Om du ikke har vært der før burde du absolutt teste det, og om du har vært der før må du begynne igjen. Det er viktig å bruke ølpengene sine på steder som kommer fra hjertet og fra gata. I stedet for å gi dem til tullinger. Du kan sitte i baren, du kan skravle, det er et lite dansegulv, og du kan bare henge og bevege deg som du selv ønsker.

Det er en haug med DJs og faste klubber der, i helgene allerede fra kl. 17 (og noen ganger før det igjen). Denne kommende helgen skal svært mange av dem være med på en weekender, og her viser den brede musikkviften seg: Funk, soul, rap, reggae, disco, psych, house, elektro, beats mm. Kanskje til og med punk også. Men det passer sammen. Her er lineup, etterfulgt av en strøken fem i bagen signert Jon A - for det hender at han tar noen steg bort til DJ-båsen og legger noe gull på tallerkenen.

I KVELD, LØRDAG

17–18 Clock Daddy
18–19 DJ Hooker
19–20 Fredrik Falch
20–21 Kristine
21–22 Jon A.
22–23 Marko 53
23–00 Steigen
00–01 Little Miss Lucifer
01–02 Rune Lindbæk
02–03 DJ-mølje

Fem i bagen

Johnny And the Expressions - «Now That You’re Mine»
(Josie, 1966)
Lytt her
Kjøpte vel denne mest for den andre siden («Shy Girl»), som også er helt nydelig, men fått øynene mer og mer opp for denne siden. En dobbel whammy av det som vel på nerdespråk kalles «lowrider soul»– mid-/downtempo sweet-/deep soul/doowop-låter populært blant lowrider-kjørende cholos i sør-California, gjerne fra ca. sent 50- til tidlig 70-tall.

Noel Owen - «Mama Takes Care Of Da-Daddy»
(Star, 1971)
Lytt her
Tror jeg først hørte denne, som så mange andre låter, på John Stapleton og Dean Reid sine mixer som de gjorde i forbindelse med soul/r&b/funk-klubben Go Go Children i Bristol. Tok meg sikkert ti år og et (heldigvis mislykket) svindelforsøk å få tak i denne for litt for mye grunker, men for en låt. B-siden er forøvrig i dette tilfellet en helt ulyttbar for meg country/western-sviske.

Bobby Goldsboro - «Too Many People»
(United Artists, 1967)
Lytt her
Dette var den eneste låta jeg spilte da vi hadde Keb Darge på besøk, hvor han kom opp og mente han ikke hadde hørt den siden Wigan Casino på 70-tallet. Et klassisk eksempel på at ikke all northern soul strengt tatt er soul. Men nerds må være obs på den riktige versjonen finner man på den (relativt sjeldne) britiske promoen, og den italienske pressingen (den jeg har). De fleste syvtommere man finner har den ikke på langt nær like fete LP-versjonen.

Walter Godbold - «Night Time Superman»
(Dodge, 1973)
Lytt her
Nok en fra en Go Go Children-mix, tror jeg. Lofi, psychete funk-raring som man fortsatt kan finne for en ganske grei pris.

Nathaniel Mayer - «I Want Love and Affection (Not the House Of Correction)»
(Fortune, 1966)
Lytt her
Åpningslinja “nineteen hundred and sixty three, they gave me time for armed robbery” setter jo standarden her. I et muligens underutforsket skjæringspunkt mellom punk, gangsterrap og rhythm & blues, kan man kanskje si.