Mens Asbjørn Jaklins bok «Kampen om Narvik» fokuserer bredt på sivilbefolkningen, zoomer Erik Skjoldbjærgs film inn på småbarnsforeldrene Gunnar og Ingrid Tofte (Carl Martin Eggesbø, Kristine Hartgen), henholdsvis soldat og hotellresepsjonist. (Foto: Nordisk film)
Vanligvis pleier filmer å være for lange. Kampen om Narvik er, til tross for at den ikke er en spesielt god film, for kort. Det er dessverre ikke fordi man etter filmen sitter rystet og berørt igjen i kinosetet og tørster etter mer, men fordi filmen i løpet av sin halv-korte spilletid ikke gir rom til sin egen historie. En slik film kunne typisk vært 2 timer 20 min uten at noen hadde brydd seg.
En familie midt i krigen
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Det er april 1940. Soldat Gunnar Tofte (Carl Martin Eggesbø), hvis personlighet begrenser seg til en oppsiktsvekkende grad av stauthet og pågangsmot, er på vei inn Ofotfjorden med en norsk bataljon. Soldatene skal være nøytralitetsvakt i Narvik, altså med sitt blotte oppsyn hindre at denne viktige isfrie havnen som skiper jernmalm fra Kiruna ut i den store, vide, krigsmobiliserende delen av verden, ikke havner under verken de allierte eller tyskernes kontroll.
Han takler det meste, Gunnar Tofte, alias Kompani Lauritzen-sesong-to-vinner Carl Martin Eggesbø. (Foto: Norsk film)
Det passer ham fint. Gunnar er fra Narvik, og kona hans Ingrid (Kristine Hartgen) jobber på hotell og tar av seg parets la-oss-si femåring. De har ikke sett hverandre på en stund. Han forhandler frem en kvelds fri med sin gutteaktige sjarm og drar for å møte familien, uten å ane at samme natt skal tyskerne innta byen. I månedene som følger er Narvik åsted for et av den andre verdenskrigens første definerende slag. Gunnar må kjempe, fra villmarken og fjellene, mens Ingrid beholder stillingen som hotellresepsjonist og tvinges til å i det ene øyeblikket oppvarte tyskerne, som gjør hotellet til sitt hovedkvarter, og i det andre hjelpe Gunnar, de norske soldatene og de allierte, alt mens hun skjøtter seg selv og sin familie som best hun kan.
For nærsynt
Kampen om Narvik henter inspirasjon fra Asbjørn Jaklins bok med samme navn (Gyldendal, 2018). I Kampen om Narvik – 62 desperate dager, sees ikke slaget gjennom storpolitiske briller, men fra perspektivet til de sivile og den enkelte soldat. I forordet skriver Jaklin: «Jeg er av den oppfatning at vi egentlig ikke kan innse hva krig innebærer før vi har «vært nær» husmødre som opplever at granatsplinter slår inn i huset deres, eller soldater som hører hylet fra bomber som faller mot dem». Narvik-familiene oppholdt seg først i en tyskokkupert by, senere i en frigjort by som ble terrorbombet av Luftwaffe – før Norge offisielt kapitulerte i juni 1940 og nazistene igjen fikk kontroll over byen. Det må ha vært helt forferdelig.
Slaget om Narvik var virkelig et slag. 10 000 norske soldater deltok. I tillegg kom 25 800 allierte styrker, fordelt på 14 100 britiske soldater og 11 700 franske og polske soldater. Tyskland stilte på sin side med 6000 mann. Båter, fly og hester var med.
«Kampen om Narvik»
Regi: Erik Skjoldbjærg Premiere: 25.12.22 108 min
I filmen kommer ikke skalaen tydelig frem. Jeg trodde helt frem til jeg gjorde research etter å ha sett filmen at maks et par hundre norske soldater var involvert. Det store budsjettet er visst gått til eksplosjoner, ikke til storslagne fremvisninger av det som skjedde. Man kan undre seg over hvorfor dette potensialet ikke er blitt utnyttet enda bedre i en sånn blockbuster-produksjon.
Det case-journalistiske grepet å zoome inn på én enkelt familie kommer med en pris – manglende forståelse for omfang – men det kommer også på en oppside, nemlig følelsesmessig identifikasjon. Men det går man også glipp av. Det skjer for mye, hele tiden! Gunnar og Ingrid er begge to først og fremst utrolig flinke til å ta ansvar. De løper rundt og forholder seg til situasjoner som hele tiden oppstår, og verken de eller filmens publikum får tid til å ta innover seg følelsesmessig det som skjer rundt dem. Parets lille sønn blir prismet vi ser krigen gjennom. Det er mye ansvar på en barneskuespillers skuldre, og stort sett løses det med jamrende Nei, nei, nei og en gjentagende «æ blør» (selv om han ikke blør). Ikke noe verre enn det man ser hver gang man befinner seg inne på et gjennomsnittlig norsk kjøpesenter.
Kristine Hartgen er filmens beholdning. I rollen som gråsone-hotellresepsjonist Ingrid Tofte er hun den eneste som får noe å spille på. (Foto: Nordisk film)
I øyeblikk klarer Kristine Hartgens rollefortolkning av Ingrid å tilføre følelse. Hun er filmens beholdning i seg selv. Dette er ikke ment som uforbeholden skryt til henne for det man med vagt språk kan kalle «en god skuespillerprestasjon», og heller ikke ment bare negativt om de andre involverte, men en konstatering av at hun er gitt den eneste rollen som faktisk åpner opp for å å bli spilt. Karakteren hennes er skrevet inn i situasjoner som faktisk gir rom for dynamikk. Som hotellresepsjonist må hun forholde seg særdeles aktivt og hemmelig til folk på begge sider av konflikten, og derfor er det uungåelig en følelse av at noe står på spill. Hun gjør filmens egentlige hovedrolle.
Forspilt mulighet
Er dette Erik Skjoldbjærgs bidrag til den i media mye omtalte Tiktok-trenden quiet quitting, kanskje – det å bare akkurat gjøre jobben godt nok til at man ikke får sparken, men ikke mer? For det er ikke tvil om at slaget om Narvik er råstoff nok, og vel så det, til enda en heltevinklet norsk andre verdenskrigsfilm – om det absolutt er det man må lage hele tiden. Men Kampen om Narvik føles som en forspilt mulighet. Mulig har det noe med lengden å gjøre. 1 time 48 minutter viser seg i alle fall å være alt, alt for kort tid til å gjøre det denne filmen burde. 80 millioners-filmen Kampen om Narvik ble utsatt tre ganger, og når den først var her, viste det seg at den aldri riktig kom seg ut av startblokkene.
