Etter å ha blogget seg gjennom 20-årene med morsomme råd om å leve et meningsfylt liv, la Mark Manson i 2015 ut en bloggpost med tittelen The Subtle Art of Not Giving a Fuck. Året etter klapset han sammen alle innleggene til en bok med samme navn, som hittil har solgt 15 millioner eksemplarer og blitt oversatt til 65 språk.
Bokas budskap er at vi må slutte med alt dette maset om å tenke positivt. Livet er smerte, problemer og nederlag. Du er ikke unik. Leting etter lykke fører ingen vei. Slutt å bry deg om hva verden synes. Gi beng i alt som ikke er viktig.
Bli Tidens ånd-abonnent
Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
Filmatisert selvhjelpsbok
Men hvordan filmatiserer man en selvhjelpsbok? Det vanlige er å filme forfatteren på en scene, med fjernkontrollen til projektor i hånd, helst på en TED Talk eller noe liknende fancy. Videosnuttene legges deretter på Youtube for å øke salget av bøker og foredrag.
Manson og regissør Nathan Price mener at konseptet kan sprites opp. Filmens ryggsøyle er riktignok intervjuer med Manson i en stol, men for å illustrere historier fra boka, benyttes skuespillere (inkludert Manson), animerte innslag og andre visuelle sprell.
Løsninger dokumentarfilmer ofte benytter seg av, enten de vinner priser eller havner på Discovery etter midnatt. Price klarer å overføre egenskapene som gjorde boka til et fenomen. Manson har en jordnær personlighet, og gir deg følelsen av å diskutere eksistensielle spørsmål med en venn. Han er brutalt ærlig om sitt eget liv, og han er morsom. I tillegg er flere av innslagene drømmende og smått absurde på en måte som gir filmen et preg av å være på søken etter mening i en flyktig verden uten tydelige svar.
En gjennomgangsfigur er Disappointment Panda, et nusselig pelsdyr som serverer folk harde sannheter: «Sure, making a lot of money makes you feel good, but it won’t make your kids love you.»
«You're going to die one day»
En sympatisk påminnelse
Manson bruker sin venn «Jimmy» for å illustrere hvordan en hel generasjon ble ødelagt av samfunnets blinde tro på at selvtillit i oppveksten ville skape lykkelige individer. Fra 1970-årene gikk det inflasjon i karakterer i skolen, og man ga barn og unge premie for å delta i konkurranser. Alle fikk innprentet at de var briljante og kunne bli hva de måtte ønske. Resultatet ble en generasjon av selvopptatte individer som bløffer seg til suksess. Samfunnet kan ikke funke, mener Manson, «hvis alle mener de har rett til å ta mer enn de gir».
En del har nok kjøpt The Subtle Art of Not Giving a Fuck fordi de tror boka handler om å gi faen i alt og alle, og blir skuffet når de skjønner at budskapet er at smerte, forsakelse og omsorg for andre er det som gir livet mening. Du må velge bort alt som ikke er viktig, og det vil føles brutalt, siden du fjerner store biter av din identitet.
Manson henter sin kunnskap fra psykologisk forskning, zenbuddhisme, stoikerne, Camus og andre. Noe vet du fra før, men det meste er gode råd og slitesterk visdom som tåler å bli repetert. Som forfatteren sier i starten av filmen, i en munter tone: «You are going to die one day. I just wanted to remind you.» Når filmen er over, tenker jeg at det er en sympatisk påminnelse.
