Kanaan laget album på fem dager: – Studioprosessen begynte å bli formalisert

Så hvorfor organisere utgivelsene i en serie? Og hvordan finner de grooven? Myrvoll står til disposisjon for å opplyse Tidens’ leserne.

– I tillegg til å spy ut Kanaan-plater er dere også aktive i andre prosjekter. Vi trenger en oppdatert liste!

– Juno, Daufødt, ¡Bangbang Watergun!, Blodkvalt, Soft City, Full Earth, Mall Girl, Sex Magick Wizards, Magnus Skaug, Reks Rumah, Lovesplash, Vegard & Ivar-band og Eir.

– Hvorfor finnes Diversions? Hvor kommer det fra, og hva kommer til å skje i vol. 2?

– Dette materialet kom vel av et behov for å angripe innspillingen på en litt annen måte. På det tidspunktet hadde vi spilt inn tre «ordentlige» studioalbum, og vi følte at studioprosessen begynte å bli formalisert, i den forstand at vi alltid var veldig godt forberedte og innøvde før vi gikk i studio. Slik sett inneholdt innspillingene få overraskelser. Reaksjonen på dette ble å booke oss inn fem dager i studio hvor den eneste regelen var at vi ikke skulle ha komponert eller planlagt noe på forhånd. Vi tok også med oss organist og keyboardist Håvard Ersland og tekniker Mikkel Reinem Moen, som begge hadde en aktiv rolle i å forme materialet. Alt ble spilt inn på Flerbruket i Hemnes i mai 2021. Stedet har en fin atmosfære, synes vi.

– Diversions-serien kom vel fra et ønske om å finne en mer uformell plattform der vi kan følge impulsene. En slags arena for å utforske andre idéer, gjøre spontane ting med nye samarbeidspartnere – rett og slett et sted hvor man som lytter kan oppleve et litt annerledes Kanaan. Vi satt på masse innspilt materiale som vi gjerne ville finne en eller annen plattform til, så det var veldig kult at Jansen Records ville være med å gjøre en serie med begrensede opplag og en litt annen profil.

– Vi har allerede spilt inn og mikset materialet til Vol. 2, som blir en mer jammete og dronete affære. Vi føler den viser en side av bandet som kanskje har kommet tydeligere frem live enn på plate tidligere.

– Hva er det beste med Softly Through Sunshine?

– Vi ble positivt overrasket over hvor mye musikk vi skrev i løpet av disse dagene, og hvor komplekst låtmaterialet endte opp med å bli. Spesielt førstesporet, «Voyaging», synes jeg ble en veldig flott og lang låt – det handler om å skape en stemning som er interessant og fruktbar nok til at man kan bygge en lang struktur ut av det. Det er en balansegang der, mellom å holde ting interessant nok som komposisjon og samtidig enkelt nok til at vi kan spille rundt det – litt vanskelig å sette fingeren på, men følte vi fikk det til fint på den låta!

– Når jeg hører skiva igjen nå føles det også som den har en slags ro og åpenhet som jeg synes speiler ånden under innspillingen veldig godt.

– Vi brukte også denne innspillingen til å utforske noen konsepter som vi har leflet med lenge, men ikke helt fått noen mulighet til å konkretisere i låter. Sånn sett svarer resultatet her helt med intensjonen for Diversions-serien. «Immanence» er et resultat av en langvarig fascinasjon for sekstitallsinnspillingene til Steve Reich og Terry Riley. «Hyperstate» trekker linjer til mer frika jazzrock, typ «Agharta»-perioden til Miles og nyere band som Fra Det Onde som vi er kjempefans av.

– Når du ser tilbake, hvordan vil du beskrive utviklingen til Kanaan? Har blikket festet seg noen nye steder underveis?

– Sett innenfra så føles det som vi har gått fra å være et ganske ryddig jazzrock-band til et litt mer mangehodet psychtroll. Det åpnet seg noen dører mentalt for meg da vi hadde spilt inn førsteplata, Windborne, som jeg følte var en ganske tydelig jazzrockplate, men som folk begynte å omtale som en psychskive. Jeg kjente ikke så godt til psych og prog og de litt mer åpne rocketingene, så det ledet oss inn på noen nye stier, gjorde at vi begynte å jamme mer på konserter og i studio. Der vi er nå føler jeg ofte at det er i disse åpne, improviserte strekkene at de mest magiske øyeblikkene kan oppstå på konserter. Et eksempel er den 27 minutter lange låta «Beyond» som vi ga ut i høst. Den er fritt improvisert og hviler egentlig bare på én akkord hele veien. Noe sånt hadde jeg aldri sett for meg at vi skulle gjøre da vi startet bandet i 2016.

– Hvis man skal trekke en slags lengre linje fra starten, til der vi er i dag, synes jeg kanskje at vi har blitt mer og mer rocka og i større grad utforsket studioets muligheter, litt parallelt med at vi har lekt mer med fri improvisasjon og åpnet for litt andre sjangeruttrykk. Vi har også blitt et veldig mye mer samspilt band. Det er noe med den utviklingen som ikke kan gjøres på noen annen måte enn å spille masse gigs og øve dritmye. Det føles som det er mange linjer som løper litt sammen her, men viktigst av alt er at dette fortsatt er et kjempemorsomt og inspirert band å spille i, hvor jeg føler at vi har alle muligheter åpne.

– Hva skjer med Full Earth-prosjektet? Bra konsert i sommer.

– For de uinnvidde er Full Earth bandet til vår trommeslager Ingvald, hvor han skriver og arrangerer all musikken. I tillegg til Ask på gitar og meg på gitar, synth og orgel er også Simen Wie med på bass og Øystein Aadland på orgel. Vi har akkurat blitt ferdig med å spille inn 90 minutter med musikk som nå skal mikses og mastres og bli debutalbumet. Hvis man observerer det utenfra, kan det jo fremstå som en slags Kanaan-spinoff, men musikalsk føler jeg det har en helt egen karakter som skiller seg ganske mye fra Kanaans musikk. Gjennomkomponert og med en tydelig visjon i bånn.

– Hvor lang tid dere bruker på å finne grooven – oppstår den med en gang, hvor og når som helst, eller har dere mange riff som forkastes?

– Det er veldig viktig for oss at det vi spiller føles riktig for alle, men vi har spilt så mye sammen nå at jeg nå føler vi ganske fort får følelsen av om noe kommer til å funke eller ikke. Men likevel: vi bruker mye tid på å jobbe med hvert riff og hver groove, for å finne ut av hvordan vi kan løse det på best mulig måte. Med tanke på grooven har både Ingvald og jeg naturlig en ganske pushy beat, og det føler jeg er en ganske viktig bestanddel i det «jaget» som kanskje er den grooven du refererer til her. Vi kjenner hverandre dessuten så godt nå at vi ofte skjønner hva de andre skal gjøre før de gjør det, og det gir en helt spesiell følelse og nerve i de mer improvisatoriske partiene og jammene.

– Hva leter dere etter i en låt?

– Noe av det samme som jeg nevnte i forbindelse med «Voyaging» ovenfor, men for min del handler det ofte om å finne en enkel idé som er sterk nok til at man tåler å høre det igjen og igjen. Måten vi øver på handler ofte om å spille ting hundrevis av ganger for å finne ut de beste løsningene, både i komposisjon og i vårt eget spill. Hvis vi ikke går lei av riffet eller idéen i løpet av den prosessen så er det ofte et godt tegn. Jeg er veldig opptatt av å skrive litt «sykliske» riff, som biter seg selv i halen og leder tilbake til seg selv. Det er ofte et godt utgangspunkt for min rolle i bandet, som ofte er å holde en enkel figur mens Ingvald og Ask jobber mer fritt oppå. Jeg pleier å si på tull at alle de riffene jeg er mest fornøyd med bare har to toner, men det er noe sant i det også.

– Er det noen musikere dere kunne tenkt dere å samarbeide med, som innslag på et album, eller gjest på en konsert?