– Utfordrende å skrive om noe så hverdagslig som mat

Den svenske forfatteren og journalisten Karolina Ramqvist har alltid sett på mat som et språk som kan fortelle noe om mennesker og historiene deres. I begynnelsen av mars kom boka hennes Brød og melk på norsk, oversatt av Trude Marstein.

– Jeg ville skrive en type matmemoar som skulle fortelle om personer jeg har kjent, steder jeg har vært og maten vi spiste eller pratet om å spise og lage, forteller Ramqvist når vi møter henne på Gyldendal Forlag.

Det har hun også hatt lyst til helt siden hun begynte å skrive bøker, for 25 år siden. Men det var noe som holdt henne tilbake. I mellomtiden har hun skrevet fem andre romaner, blant dem Den hvite byen, som hun i 2015 mottok P.O Enquist-prisen for.

– På den tiden, det var på 90-tallet, det var akkurat da mat hadde begynt å bli et slags uttrykk for identitet og status, og matkulturen var ganske kommodifisert. Men på samme tid som mat skulle uttrykke status, så var matkultur fortsatt stadig et kvinnelig anliggende, et lavstatus-felt. Og jeg tror at jeg skammet ganske mye for min egen interesse for matlagning. Det dro det meg bort fra emnet.

– Fram til nå altså. Da jeg leste boken din, tenkte jeg på et sitat av den britiske forfatteren G. K. Chesterton: «Poets have been mysteriously silent on the subject of cheese». Hvordan skriver man egentlig godt om mat? Og hvem gjør det, etter ditt syn?

– Jeg kommer ikke på så mange. Jeg tror jeg vendte meg mer mot bildekunsten, mot gamle malerier, stilleben, den slags. Det var et av de store problemene, å skrive om mat og om matens dragningskraft. Det er litt som å skrive om sex, dømt til å mislykkes. Og det føltes jo som en utfordring, en risiko, nesten, å finne det sensuelle i matopplevelsen, uten at det bikker over i noe pornografisk eller platt. Men samtidig syns jeg det var gøy å skrive om maten når den ble konkretisert, og kanskje ikke like vanskelig når jeg først var i gang, som jeg hadde forestilt meg i utgangspunktet.

Brød og melk

Av Annika «Karolina» Virtanen Ramqvist (f. 1976)
Mars, 2023
Gyldendal forlag
Oversatt av Trude Marstein

– Hvordan da?

– Det var noe utfordrende over å skulle skrive om noe så hverdagslig som mat. Jeg tenker på en guadeloupisk forfatter som heter Maries Condé, hun har skrevet to bøker om mat. Der skriver hun om hvordan hun lager ulike middager rundt om i verden, og at vennene hennes blir så ukomfortable når hun sammenligner matlagningen med sitt skrivende liv. I deres øyne er skrivingen, og spesielt hennes forfatterskap, noe opphøyd, mens matlagning er banal og hverdagslig. Jeg tror jeg også kjempet med denne forestillingen om mat er noe som ikke passer inn i skjønnlitteraturen. Da denne boken kom ut for et år siden, traff jeg en kollega, en forfatter, som spurte hva boka het. Jeg fortalte at den het Brød og melk, og jeg husker han sa: «Men ikke brød og melk bokstavelig, vel?» Og jeg mener, jovisst finnes det en sterk symbolikk i de her ordene, brød og melk handler jo om overlevelse, liv, fødsel og kjærlig på et vis. Men boken handler jo om brød og melk også rent bokstavelig. Og han sa: «Men du har vel ikke skrevet en bok om mat?», da kjente jeg igjen denne skammen av at jeg hadde valgt noe som ikke passet inn i litteraturen.

– Hvis man tenker på at mat henger nøye sammen med arv og tradisjoner, fellesskap og familie og alle disse tingene, så vil man jo tenke at mat som symbol, men også rent bokstavelig, er underspilt i litteraturen?

– Ja, jeg tror det. I den litteraturen jeg leste som barn, hadde mat ofte en ganske fremtredende rolle i for eksempel Enid Blyton, Roald Dahl og Astrid Lindgrens bøker. Men det var jo mer enn noe annet et krydder for å føre leseren inn i teksten. Det å gjøre mat til hovedemnet, der var jeg veldig nølende først. Og plutselig følte jeg en dragning til å skrive boka. Jeg tror at en stor del av å være forfatter, handler om å følge sitt skrivende begjær. Til sist ble det såpass viktig for meg, og jeg ville jo også skildre denne familieberettelsen. Jeg ville anvende mine egne minner, og skildre dem så sant som jeg kunne. Og mye handlet om at jeg ville på noen sett vende tilbake til min familie, trenge inn i min egen barndom, så å si.

Hva er det barndomsmaten, eller i hvert fall ditt møte med mat i barndommen, representerer for deg? Og når du snakker om mat som et språk, hva er det dette språket kan fortelle?

– En av de sterkeste sakene for meg som barn, og som jeg tror jeg har følt med, det var dels den sinnsforandrende opplevelsen av å spise, som jeg oppdaget veldig tidlig. På en måte er jo mat et perfekt emne. Det finnes så mange paralleller til litteraturen. Hvordan mat kan innebære en type flukt, eller en mulighet til å gå inn i seg selv og stenge ut omverdenen, og kjenne noe annet enn det jeg til vanlig kjenner, på et vis. Men det var også virkelig et klassespørsmål. For meg, da jeg vokste opp, var min familie ganske delt av et slags klasseskille. Det kom så tydelig til uttrykk i maten, hva man spiste.

– Har du noen eksempler?

– Jeg vokste opp med min mormor mye rundt, som i boken, og hun var så glad i matlagning og alle husligheter, alt som hadde med hjemmet å gjøre, å skape et hjem. Og på den andre siden hadde jeg mamma, som var enslig forsørger og en veldig utpreget 68´er-feminist, med venner som dro henne med seg bort fra kjøkkenet og betraktet matlagning som et onde. De så på så ideen om den nye kvinnen som en som ikke skulle befatte seg med sånne saker. Så jeg tror det var to ulike kvinneroller som var i konflikt med hverandre. Jeg ville så gjerne skrive denne boken, men jeg trengte til dels først å undersøke, på et privat plan, det destruktive i min egen relasjon til mat.

– Et sted i boken skriver du at misunner dem med et uforpliktende forhold til mat, hvor maten ikke betyr så mye eller opptar en særlig plass i livene deres. Hvorfor tror du at maten kan være så hemmende eller begrensende, når den egentlig er livgivende?

– Noen har sagt at det er en bok om spiseforstyrrelser, men jeg tror det handler om noe annet. Mitt forhold til mat kan minne om posisjonen skriving har i livet mitt: Det handler om å oppdage en annen lojalitet enn den til livet. Da jeg var liten, var det en utrolig opplevelse da jeg begynte å tenke på virkeligheten i et slags narrativ, og på den måten kunne kontrollere den, på en måte. Liknende er det med maten, at jeg merket at om jeg spiste noe, så forsvant omverdenen på et vis. Det var som å stige inn i et eget rom: det var en sinnsforandrende opplevelse. Når man systematiserer den i sitt liv, så blir det en slags tilflukt der alt annet blir underordnet. Jeg kunne forsvinne inn i skrivingen og glemme virkeligheten. Og på samme måte var det med spisingen og matlagingen. Å lage mat var en måte å forsvinne på.

– Jeg tenkte på en scene i boka, hvor du lager rispudding til datteren din. Du har så innmari lyst til at hun skal oppleve det samme som du gjorde i din barndom, og at hun skal ta del i din historie og verden. Og så vil hun ikke engang smake på den. Du skriver: «(...) jeg ville at rispuddingen skulle si henne alt jeg ikke klarte om dem(besteforeldrene), og hvor jeg kom fra. Alt hun aldri hadde spurt om, men likevel måtte få vite på et eller annet vis.» Det virker som mye å forlange av en rispudding?