James Acaster kom til Oslo og viste hvorfor han er verdens beste komiker

Få minutter før den engelske standup-komikeren James Acaster (38) entrer scenen foran et utsolgt Cosmopolite i Oslo, lyser det opp i flere mobiltelefoner blant publikum. Dronning Elizabeth den andre er død, melder samtlige aviser. London bridge is down!

Som så ofte ellers, når store hendelser skjer, kan man innimellom ta seg i å lure på hvilke konsekvenser dette kan få for en selv. Betyr dette at det ikke blir noe show likevel? Britene er jo, tross sitt rykte, et ganske emosjonelt folkeslag som man aldri vet helt hvor man har. Noen ganger gir de oss Spice Girls, andre ganger konsentrasjonsleire i Sør-Afrika, eller så melder de seg ut av EU. Spesielt emosjonelle kan de være når det kommer til kongefamilien deres, hvor reaksjoner på dødsfall ofte har vært «keep calm and cancel everything».

For mange britiske komikere ville det å miste sin dronning minutter før en opptreden i utlandet vært et marerittscenario. Men Acaster kommer ut på scenen på mest Acaster-tenkelig vis, og sammenligner dronningens død med at det er som om McDonalds plutselig forsvant (McDonalds, som da også valgte å stenge flere av sine filialer i Storbritannia under dronningens begravelse, slik at ansatte kune «pay their respect»), før han minner om at det er mange grunner til at det britiske kongehuset egentlig ikke er så bra.

Brexit og tebrygging

James Acaster har, takket være sin originale blanding av historiefortelling, absurde innfall og sårbarhet, blitt sin generasjons beste og mest nyskapende komiker. Han har som eneste person blitt nominert til «Best Comedy Show» fem år på rad på den prestisjetunge humorfestivalen Edinburgh Fringe Festival. I britiske aviser blir han jevnlig beskrevet som en brilliant og særegen virtuous, et komisk geni. Politisk plasserer han seg trygt på venstresiden, som da han gikk viralt ved å sammenligne Brexit med te-brygging.

Han innrømmer at den nylig intrufne hendelsen (dronningens død) får ham til å angre på at han har kalt showet sitt «Hecklers Welcome». Hecklers Welcome betyr egentlig bare at alt som vanligvis er greit å gjøre ellers i livet, også er lov på showet, forklarer Acaster. Du kan gå på do, småsnakke, se på mobilen, le og ja, avbryte showet ved å rope ting. Hvis du vil, da. Men, understreker Acaster, han har faktisk forberedt et helt sceneshow, så om du er en person som vanligvis ikke liker å hekle, trenger du ikke føle press om å gjøre det, heller.

Å invitere publikum til å rope akkurat hva de vil til en emosjonelt skjør komiker på scenen kan i de fleste land klusse til showets dramaturgi. Det, forteller han litt senere den kvelden, har han nok av eksempler på. Men Acaster, som bare har vært i Oslo én gang før, kan ikke klandres for å ikke vite hvor langt unna det å skulle hekle ligger en gjennomsnittlig nordmann.

Det er ikke overraskende at det stort sett bare er mennesker som vil Acaster godt som hever stemmen denne kvelden. Det nærmeste vi kommer det man kan beskrive som forsøk på noe som minner om hekling har med sko å gjøre. Først spør en mann (senere identifisert som Sebastian) om hvorfor Acaster går med «bowling-sko» (fargerike Vans). Svaret: «Because I think they’re lush». Okei, takk for at du bidro denne kvelden, Sebastian! De to andre kommer når noen går for langt og insisterer på at Acaster skal signere sine to crocs. Da smeller det fra noen i salen at Acaster skal signere med navnet til avdøde Sean Lock (en eldre komiker med samme type humor som Acaster, som døde av kreft for ett år siden) og så, enda verre: som Rowan Atkinson.

Acaster opplevde for få år siden noe av det verste en mann kan oppleve: at kjæresten hans forlot ham for å bli sammen med Atkinson, mannen bak Mr. Bean. Men det er nettopp her kjernen i Acasters popularitet ligger. Han har riktignok tidligere gjort narr av både Brexit, det britiske kongehuset og Ricky Gervais korstog med woke-ismen, men han er ikke en utpreget satiriker. Han er mest kjent for å fortelle om tilsynelatende endeløse absurde og pinlige historier fra eget liv, som regel punktert av imponerende underholdende tankerekker, og digresjoner. Dette var en sjanger han mestret spesielt godt i sin egen spalte på radiokanalen XFM, som senere ble den bestselgende boka James Acaster's Classic Scrapes. Disse historiene kan ofte virke improviserte (og mye er også det), men Acaster er også kjent for å bruke mye tid på planlegging og skriving. At det er såpass vanskelig å skille mellom det planlagte og det tilfeldige i Acasters standup gjør både arbeidet og improvisasjonsevnene hans enda mer imponerende.

Acaster har parallelt med radioinnslag, egne podcaster, panel- og realitydeltakelser, også drevet med standup siden 2008. Det største gjennombruddet kom med den fire episoder lange standup-serien Repertoire på Netflix, hvor det bærende elementet gjennom episodene er en rettssak han var i etter å ha bestemt seg for å bli narkotikasmugler som barn (veldig sannsynligvis ikke sant, men også veldig morsomt). Netflix har den største katalogen standup av alle strømmetjenester, men det er vanskelig å finne noe bedre enn maktdemonstrasjonen Repertoire.

I oppfølgeren, den selvpubliserte Cold Lasagne Hate Myself 1999, er Acaster enda mer åpen om egen usikkerhet og personlige problemer, til tross for at han til tider spiller en slags utagerende versjon av seg selv, ikledd solbriller og en fargerik bomberjakke. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men at Acaster klarer å gjøre noe så oppbrukt som å snakke om egen angst og depresjon til noe både underholdende og fint, sier mye om evnene hans.

I tillegg til å bli dumpa til fordel for Mr. Bean hadde Acaster nemlig også et brudd med en annen kjæreste i 2018, rett etter å ha avsluttet samarbeidet med agenten sin og tvilt på om han i det hele tatt han burde fortsette med humor. Det trigget selvmordstanker og depresjon, men det fikk heldigvis en løsning Acaster verdig: Å bare høre på og samle på så mye musikk fra 2016 som mulig. Acaster ble etter hvert overbevist om at 2016 var det beste året for musikk noensinne, og lagde både en podkast og nok en bestselgende bok dedikert til å overbevise andre om det samme.

Å mime en rokk

Tilbake i 2022, på Cosmopolite på Torshov, har folk blitt fulle. Noen spør Acaster hvordan han møtte kjæresten sin, noen roper «looking forward to see you again» rett før James tar en pause. Noen tar en Fjørtoft-parodi og spør hva han synes om Haaland.

Denne direkte kontakten med publikum er i utgangspunktet sjelden vare for Acaster, som ikke har vært på sosiale medier på mange år. (Det endte selvsagt også opp i en bokutgivelse: selvhjelp-parodien James Acaster's Guide to Quitting Social Media. Boka var en sjeldent underveldende til Acaster å være, hvor de absurde overdrivelsene i stort sett sanne historier fra Scrapes og Repertoire nå er erstattet med ren fiksjon om Acasters forhold til sosiale medier. Men ingen er ufeilbarlige, selv dronningen døde jo til slutt.)

Videre viser han hvorfor han er blant de beste standup-komikerne i verden akkurat nå. Han forteller en lang historie om alt som gikk galt da faren kalte opp familiens dachs etter en av sine tidligere elever, forfølger en veldig morsom tankerekke om hvor mye mennesker elsker å bruke sosiale medier til å «push people to the brink» og snakker om hvordan han ifølge psykologen sin har vært så redd for hekling og kritikk tidligere fordi han egentlig beskytter sitt indre, usikre barn. Han får også tid til å forklare (og mime) hva en rokk er, til glede for alle oppmøtte.

Folk begynner å rope igjen, men det er stort sett bare for å vise hvor mye de setter pris på at komikeren endelig er tilbake i Oslo. Acaster ser ut til å kose seg, og gir etter hvert opp med å komme i mål med det planlagte showet. Det hele ender i en uformell spørsmålsrunde («Have you listened to any new music lately?»), som gir Acaster sjansen til å improvisere svar som er på høyde med det beste man kan se av standup en gjennomsnittsdag i Oslo. Før han forlater scenen tar noen mot til seg og stiller spørsmålet alle i salen lurer på: når kommer du tilbake neste gang?