Klokkene ringer

God søndag,
kanskje ikke så mange som husker hva pinsen er til for, men for nordmenn er det vel en perfekt anledning til å forbedre hytta og andre norske, kristne verdier. Mye har likevel skjedd. Det ble palme i Cannes, en av tidenes norske sportsmenn Tom Lund gikk bort, de heltmodige hockeygutta slo Sverige 3-2 i en veldig spennende VM-kamp, Leah utga et flott og lealaust soul/funk/jazz/pop-album kalt «OK», Bjarne Melgaard ga ut kortroman, Hull gikk opp en divisjon, Klaus Mäkelä slutta i Oslo-filharmonien, fisketyver stjal 18 tonn med laks på Eidsvoll — mer alvorlige konflikter lar vi ligge denne gang. Det kan du se på TV. Eller, kanskje droppe det, og heller bestille det nye tidsskriftet til den absolutt legendariske kunstneren, fotografen, designeren og ikke minst livsmennesket Jan Walaker. Han gjør mye bra fortsatt, med god trykkvalitet, rå illustrasjoner og annerledes vinklinger. Det sjette nummeret av WA? har nettop TV som tema. Fjernsynsapparatet er 100 år, og blir sett gjennom et prisme av kunst, alternativ musikk og filosofi. Det innledes med et sitat av Alfred Hitchcock: «Television is like the invention of indoor plumbing. It didn’t change people’s habits. It just kept them inside the house».

Men blekka er ikke en trykket nidvise om hvor fælt det er med tv. Det er mer enn nok grunner til å elske det - for til tider har det vært en ubevoktet arena for ikke-algoritmisk eksperimentasjon. Tommy Olsson minnes det uregulerte, tidlige nettet. Rick Potts lager nye kunstverk av gamle utgaver av TV Guide. Vi møter det norske kunstrockbandet Mike TV. Og Sonja Birch-Olsen intervjuer musikkvideoregissøren Rocky Schenk. Dette er et skikkelig digg blad, bestill billig fra jwalaker@frisurf.no eller stikk innom Tronsmo når det åpner tirsdag morgen.

Ellers er Bob Dylan 85 år i dag. Sitt hjemme og hør på ham noen timer i dag, og les tekstene. Hvilke? Hmm, stort tema. Men de låtene hans som oftest blir avspilt direkte fra telefonen når man kommer seg hjem fra festlig lag eller arrangementer ute i offentligheten, er vel en pekepinn på hvilke som virker best. Det er 1. «Idiot Wind», 2. «Jokerman», 3. «Don’t Think Twice It’s All Right». Grattis!

Men det går også an å gå ut en tur denne søndagen.

Annonse

Klokkene ringer for Susanna

Susanna går old school og tolker Hildegard von Bingen (1098-1179) i Sofienberg kirke søndag kl. 19.

Susanna lager fine låter selv, hun, men er heller ikke ukjent med å tolke andres låter (inkludert rock classics). Eller lage ny musikk basert på poesi av Gunvor Hofmo og Charles Baudelaire, samarbeide med dansere og kunstnere, og folk fra Bonnie «Prince» Billy til Anja Lauvdal.

Hun er også platebransje-pamp, og har nå drevet sitt eget selskap SusannaSonata i 15 år. Gratulerer! Der gir hun også ut andre artister - nå nylig kom det to snasne LP-plater. Espen Reinertsen er egentlig saksofonist, men er også en sanselig og melodisk avant-pop singer/songwriter på si. Hør tredjealbumet med den vakre tittelen «Venus er i håret»

Og pianist/knottemann/prorektor på NMH og faktisk også stundom musiker med aha, Morten Qvenild, har en dypt personlig greie ute med LP-en «Lokalt Piano», der han spiller på piano som låter som det har vokst opp i skogen ute på Nesodden, der det er innspilt. Også dette er en litt annerledes take på singer/songwriter-tradisjonen, og med covers av Don Henleys «Boys of Summer» og nettopp a-ha-låten «Out of Blue Comes Green». Nesodden-kunstner Jon Benjamin Tallerås har laget omslaget, og en av landets fineste skribenter Lars Mørch Finborud har laget omfattende, litterære og site specific linernotes som er verd tiden alene.

MEN: i kveld søndag 24. mai er det Susanna selv som skal i ilden, eller i hvert fall i kirken- Nærmere bestemt Sofienberg kirke kl. 19, med konserten «The Dream of Hildegard». Her har hun tolket og laget nytt materiale inspirert av Hildegard von Bingen (1098-1179). Dette var en tysk benediktinerabbedisse som ble kjent som forfatter, mystiker, lege og komponist - og som mange har interessert seg for å ta inn i sin egen tid senere. Billetter her.

God helg, Susanna. Du finner hele tiden noe bra å bruke din musikalitet videre med. Denne gangen er det SKIKKELIG gamle sanger om igjen. Kan du fortelle litt om kvinnen med dette fortryllende navnet?

— Ja, Hildegard von Bingen levde fra ca 1098 til 1179 i Tyskland, på en tid da Europa og landegrenser blant annet så annerledes ut enn nå. En tidsperiode det er fascinerende å få et lite innblikk i gjennom historien om Hildegard. Hun ble født inn i en familie med mange barn og gitt bort til klosteret som svært ung.

Hun var virkelig en jack of all trades, mångsysslare og slike ord vi bruker om mennesker som er kreative på alle felt?

— Ja, helt rått. Skulle gjerne tatt en prat med Hildegard! Inspirerende skikkelse og historie å dykke inn i. Det finnes sjeldent mye materiale etter henne, så hun må ha gjort inntrykk også i sin samtid, siden mange har bidratt til å bevare både musikk, filosofi og historie etter henne.

Er det noe med hennes tenkning og ideer som tiltaler deg spesielt?

— Hildegard hadde en svært helhetlig tankegang om livet og hva vi mennesker trenger for et fullverdig liv. Hun var nonne, men begrenset seg ikke til det religiøse. Særlig var hun opptatt av økologi og det å leve i samspill med naturen. Det er lett å få inntrykk av at dette er nye og moderne tanker, så det er interessant å oppdage at noen har tenkt på dette for lenge siden. Jeg liker hvordan hun turte å bruke stemmen sin på flere måter, gjennom musikken, poesien og visjonene hun hadde, men også gjennom å skrive brev til biskoper og til og med paven når det var ting hun hadde på hjertet.

Med han nye paven virker det som at man kan gjøre det igjen. Hvordan er møtet mellom din og hennes uttrykks-temperatur? Låter det som Susanna?

— Jeg føler meg hjemme i dette landskapet, det er noe med musikkens hellige plass og funksjon - det dramatiske sammen med det meditative, som både tiltaler meg og er sammenfallende med min musikk.

Er det noen andre kilder - tekster, nye innspillinger eller annet som kan anbefales å se på før konserten?

—Det er mye Hildegard-materiale der ute, jeg anbefaler å sjekke ut både biografier og annet for å få innblikk i hennes verden, tid og tidsånd.

Du gjør ofte ting alene, men kanskje ikke her. Hvilke har du med deg i dette prosjektet?

— Jeg har med meg klokkenist i Oslo Rådhus Laura-Marie Rueslåtten og nederlandske Jessica Sligter, de er begge komponister og musikere her. Fabelaktige kunstnere og mennesker!

Klokkespill står sentralt. Jeg snakket med perkusjonist Heming i Filharmonien om dette forleden. Det er jo ikke bare bare å putte dette i en gigbag?

— Haha nei, det har vært en lærerik prosess å få inkludert dette sjeldne instrumentet i denne konserten. Vi måtte finne ny venue i siste liten for å være sikker på at gulv og konstruksjonen tåler 3.5 tonn klokker. Arkitekter og ingeniører har vært involvert, og det har jeg ikke vært med på før. Men nå er det langreiste instrumentet, kjørt hit dra Danmark, på plass og det låter strålende.

SusannaSonata fyller 15 år i disse dager. Det er bra at du driver med plateselskap i vår råtne kultursamtid. Er det motstandsarbeid?

— Ja, det er motstandsarbeid i aller høyeste grad- drives på pur f…. siden resten av strukturene i kulturbransjen holder på å forvitre for alvor. Jeg liker godt Diger Distro / Tiger / Fysisk Formats slagord ‘Ikke gi opp, gi ut’. Det er det schwung over, og sier noe om hvordan håpløsheten kan overmanne enhver. Men neida, vi har ikke gitt opp - vi er her og er aktive som aldri før. Undergrunnen er stor og levende!

Annonse

Pinsens blandede bilder

Årets pinse er nesten for en filmhelg å regne, all den tid seks spillefilmer har kinopremiere. De tre største er det man på pent kaller ‘noe under pari’. Av de tre øvrige er én elendig, to ganske gode og én (barnefilmen) meget god.

Først ut er en av de ganske gode, nemlig Primavera – Vivaldis Venezia. Operaregissør Damiano Michieletto valgte Tiziano Scarpas roman Stabat Mater da han skulle debutere som spillefilmregissør.

Filmatiseringen har så klart gjort noen endringer i originalmaterialet, men forteller fortsatt historien om da (en fiktiv utgave av) Vivaldi var dirigent ved en slags musikkskole for foreldreløse. Og mens Vivaldi underviser og dirigerer orkesteret ved det som også kan kalles et barnehjem – Ospedale della Pietà – oppdager han et særskilt talent, i form av fiolinisten Cecilia (en eminent Tecla Insolia).

Cecilia er en stusslig og stakkarslig foreldreløs pike som aldri har kjent sin mor, som ligger an til å giftes bort til en soldat så snart krigen er over – og som antar at hun må legge fiolinen/ musikken/hennes kunstneriske fristed på is så snart hun blir soldatens kone.

Enkelte har omtalt Primavera (filmens originaltittel) som «treg», «oppstyltet» og/eller «teatralsk». Andre har pekt på den mannlige hovedrolleinnehaveren (Michele Riondino) sin noe flamboyante rolletolkning, samt at vi får høre forsvinnende lite av Vivaldis ‘Primavera’ (‘Våren’) i selve filmen; kun under rulleteksten.

Vi på vår side sier at selv om enkelte kritikere har rett i deler av sin nedrakking, vil vi fortsatt si at filmen heller bør omtales som seig, sensuell og lekker.

\

Den andre ganske gode filmen er også musikalsk. En musikal, faktisk. Og ikke en hvilken som helst musikal, men den som åpnet fjorårets Cannes-festival og som der og da ble sablet ned av et nokså samlet kritikerkorps.

Like forbannet synes vi Smaken av Paris har noe ved seg. Historien den forteller er hverken særlig original – en dyktig hovedstadsbeboer (Cécile) vender hjem til småbyen hun kom fra for å hjelpe foreldrene på grunn av farens helseproblem, for der å re-evaluere sitt eget liv og egne (profesjonelle så vel som personlige) valg – eller finurlig innrammet. Ikke engang musikal-elementet oppleves som smart. Ikke er det velgjort, interessant eller fengende, for den saks skyld. (Omarbeidede versjoner av 80-tallshits som fremføres på fint lite naturlig og/eller medrivende vis hjelper ingen film.)

Men hovedrolleinnehaver Juliette Armanet (som faktisk kan synge) har en distinkt personlighet, en ukunstlet fremtoning og en fin kjemi med det øvrige ensemble.

Naturligvis treffer Cécile på sine gamle venner – inkludert sin ungdomskjæreste – mens hun er på besøk, og miksen av de motstridende følelsene hun er fylt av (hennes første restaurant i Paris skal åpne om to uker og hun mangler en signaturrett til åpningen; hennes far er sta og vrang og på nippet til å få et infarkt; hennes mor virker å være dypt ulykkelig; gamlegjengen vekker til live et lass med minner; samboeren hennes dukker plutselig opp; hun er gravid) gjør at alt brått er i spill: Jobb, sivilstatus, selvbilde – med mere.

Som seg hør og bør lurer mangt et skjult motiv mens gamle følelser blusser opp igjen, og nettopp i tilforlateligheten i fremstillingen av ringvirkningene dette har, ligger filmens kvalitet. Så selv om musikalnumrene i liten grad overbeviser, redder filmens emosjonelle ekthet filmopplevelsen.

\

Opplevelsen av å se André «Trolljegeren» Øvredals nye film reddes imidlertid ikke av noe som helst. Passenger er en forferdelig film, takket være et manus (av d’herrer T.W. Burgess og Zachary Donohue) så fullt av vås, visvas og vrøvl at man må være urimelig lettpåvirkelig for i det hele tatt ha et hint av en sjanse til å la seg imponere; langt mindre skremme.

Hvilket er et problem, idet Passenger er en skrekkfilm. Vårt tips til deg er derfor: Hold deg unna denne filmen.

\

En annen film du likesågodt kan la være å bruke tid og penger på, er The Mandalorian and Grogu. Med mindre man lengter efter en miks av barnlig ungdomsfilmaction, barne-tv-figurer og innledende sekvenser hvor romskipene ser ut som hjemmesnekrede modellfly og har et generelt realismenivå på par med Flåklypa Grand Prix, da. (Før man overraskes av enkeltstående CGI-effekter som kan lure hvemsomhelst.)

Mandalorian-mannen skyter ned skurker i øst og vest, på langt mer brutalt vis enn filmens barnevennlige tone ellers skulle tilsi, mens Grogu-figuren mest av alt minner om en hårløs Gremlin, med tilhørende overbevisende bevegelsesmønster. (Og selv om Grogu besitter særskilte evner (‘The Force’), ser ikke bruken av dem ut til å bestemmes av når det er smartest å hente dem frem, men når det passer best for handlingen/spenningen i filmen.)

Plottet oppleves som en rip-off av sesong ni av voksenanimasjonsserien Archer (altså Archer: 1999-sesongen, eller Archer in Space, om du vil), men helt uten dennes vidd, sarkasme og intelligens – paret med en middels god episode av Netflix-serien Love, Death & Robots. I tillegg serveres vi ‘naturlige’ omgivelser hentet fra Ewok-planeten Endor, bylandskap stjålet fra Blade Runner, og en veldig viktig redningsaksjon som bringer tankene tilbake til Flåklypa Grand Prix, denne gang oppdatert til Fantastic Mr. Fox-nivå. (Pluss en undervannskamp så teit at jeg mintes Val Kilmer sin i Top Secret.)

I promoteringen av filmen brukes ordene «Forged for IMAX», i et forsøk på å overbevise oss om at The Mandalorian and Grogu bør sees i nettopp det formatet. Det notatet jeg skrev ned aller kjappest så snart pressevisningen var ferdig, leser som følger:

Forged for IMAX, my ass.

\

Fra den ene barnefilmen til den andre: Diplodocus og den magiske hokus pokus er en aldeles herlig affære, proppfull av innfall, overraskelser og festligheter. Husets åtteåring beskrev den som «… veldig fin! Den veksler mye mellom glad, trist, spennende og morsom!» – og selv en gammel grinebiter må jobbe hardt for ikke å si seg enig i det.

Idérikdommen og gjennomføringsevnen er på nivå med Netflix-serien The Midnight Gospel (som jeg anbefaler alle), så har du noen du kan tenke deg å ta med på denne: Gjør det!

\

Til slutt henter vi frem en ganske god en. Obsession er på papiret en begredelig standardisert horror, om en ung mann som er ulykkelig forelsket i sin barndomsvenn og kollega, og som via fjollete omveier ender opp med å bryte en ønskekvist idet han ønsker at hun skal «… elske meg mer enn noen annen i hele verden».

Når hun plutselig gjør nettopp det, blir han først glad, men usikker, derefter ekstatisk – og til slutt livredd. Drømmekjæresten hans er nemlig en psykopat. Eller, vent: Hun er besatt av en ond ånd, mens hennes sanne jeg kun tidvis titter frem, noe som for ham blir både forvirrende og skremmende. (For oss: Not so much.)

Efter en lang rekke A4-plotvendinger, samt et knippe krasse voldssjokk, kommer vi imidlertid til en fortreffelig forferdelig slutt, som faktisk gav meg glede. Ren og uforfalsket hverdagsglede. Tenk det.

\

Fortsatt god helg og god pinse.