Konspiratorisk antikapitalisme

Kjære leser

Lørdag kveld satt jeg nesten en hel omgang samt to ganger et kvarter og stirret i bordplata. Tennene så hardt sammenbitt at det antakelig blir endret tannstilling på sikt. Jeg spilte piano med fingrene, Håvard Wiik-style. Turte ikke se opp uten å bruke min indre portrettfunksjon, slik at skjermen ble tåkete. Valgte å holde meg i spillet via Øyvind Alsakers skjebnetunge diksjon og stemmeleie, og Simen Stamsø Møller (i familie med Mick Jagger, visstnok) og hans indignerte og intelligente ekspertkommentarer fra siden av. Da det ble blåst av sto jeg oppreist og takket guttene, men måtte innom medisinskapet, finne en Globoid og sove meg ut av sorgen. Merker på tennene at de var sammenbitt i natten også, skal skaffe meg en bitepinne.

Annonse

Man kunne lese mye dagen etter om hva som kunne ha vært, korrupt FIFA og VAR, fallende engelskmenn (jeg hadde glemt hvor destruktivt spill dette landslaget med årene har holdt på med). Diverse personlige feil og uflaks og unøyaktigheter. Alle har sett helgens beste og mest leste kommentar, men om ikke, anbefales Erik Nivas kommentar om kampen her.

Men vi aksepterer nok dette stoisk, mange av oss. Først og fremst føler jeg på stor takknemlighet og stolthet. Det har vært en helt utrolig sommer. Det er andre utfordringer i livet og i verden, så det har vært som magisk realisme å ha denne lykken og gledesfulle spenningen ved siden av. Elsker til og med å se alle mulige basic bitches gå rundt med Norge-drakten, måtte de ikke endre stil i løpet av sommeren. For dette mesterskapet vant vi. Haalands uttalelse om at Norge har endret seg på grunn av dette, ja jeg velger å tro på det en stund tid. Det er altfor mange i Norge som akker og bærer seg om hvor ille det er å bo i Norge og at det bare er woke og lyge-Jonas og skatter og avgifter og samtidskunst og utrygt og stygt. Det stemmer bare ikke. Det kan være så vakkert og sunt og givende å bo her. Vi er verdens heldigste. Husk det. Laget skal feires når de kommer tilbake til landet - for de har minnet oss på det faktum. Dessuten var de moralske vinnere. For den som holder seg med slikt. Og i tillegg til draktene er det en ny farsott over landet: konspiratorisk anti-kapitalisme. For det var vel FIFA som rigget vaieren og alt? Pen ungdom snakket om det åpent på NRK mandag morgen.

Annonse

Ok, det får holde med høyreist idrettsprosa for denne gang. Mandag starter Molde-jazz, for den som er eller klarer komme seg til nordvestlandet. Skal jobbe der med artistintervjuer på dagtid, men det blir rom for litt fritid også. Denne festivalen har endret litt stil med årene, og har nå et svært urbant program med mye funk og shred på programmet, og hovedvekt på moderne, internasjonal jazz slik den er populær nå, ikke sånn tidløs stil. Kanskje litt rart at det er så mye hip musikk i en småby som Molde tross alt er (SAS slutta å fly dit), men det kommer jo folk og ungdommen der er åpen for musikk, det så jeg med egne øyne i fjor da den geniale nusoulhelten Maxwell, som egentlig ikke er spesielt populær i dag, klarte få med seg Tobias Sten-fansen som hang igjen i sine lekehatter fra foregående konsert. Nå er jeg egentlig ganske kjølig til endel av denne jazzen, men det er mange store navn i år. Også i den mer søkende sorten, slik som briten Shabaka Hutchings, som skal spille solo fløyte for et stående publikum inne. Vi får se hvordan det kan gå. Nå mister vi den svimlede rusen som en semifinale ville tilsatt helheten, men det er vel bra, da kan man fokusere på det som nå er det viktigste: musikk og dans.

Her er noen ferske merksnodigheter og finurligheter fra årets program:

Mandag: Isaiah Collier, en ekstatisk inspirert saksofonist som skal gjøre en fri hyllest til saxmonark John Coltrane, som ville blitt 100 i år. Collier mener tydeligvis alvor med spirituell åndelighet: han er samtidig aktuell med gospel R&B (?!) sjekk denne videoen av «God’s By Your Side»

Tirsdag: Den sørafrikanske jazzpianisten, komponisten og tenkeren Nduduzo Makhathini skal spille solokonsert allerede klokken 12, men er også aktuell med en allsidig og sjelfull plate på Blue Note kalt «The Myth We Choose». Her er en ganske fersk Tiny Desk-konsert:

Onsdag: Bandet høres anonymt ut, men SML inneholder noen av amerikas råeste musikere for tiden, involvert i soul, R&B, fusion og alt mulig - inkludert bandet til Flea og Jeff Parker. Hør albumet «Spontaneous Music Live» - her tar de seg tid til å finne grooven:

Torsdag: Ok, det psykedeliske folkemusikkbandet Reolô er et av Norges fire beste band. Som et mikrotonalt Grateful Dead? De ga nettopp ut singelbangeren «Følgefeil» og er et vanvittig suggererende liveband.

Fredag: Ok, mer norsk. Alle elsker Sofie Tollefsbøl fra Fieh, hun har nå et nesten like fett og mer fokusert soloprosjekt kalt Sofi O, kom med en råflott plate i fjor var det vel. Alternativ R&B og rar soul, med et hint av Brasil og India? Her er «Youcall» live fra en vakker hage

Lørdag. Aprops Fieh, flere av medlemmene derfra spiller nå i bandet til den jazzy norske soulsangeren Charlotte Dos Santos. Hun har alltid vært lekker i studio, nå funker det endelig skikkelig live også. Hør singelen «Roses» for eksempel.

Ruset romanforfatter i Molde med Løpende villsvin

Møt poet og sportentusiast Endre Ruset som er ute med debutromanen «Løpende villsvin» - en psykedelisk roman om olympiske leker, psykisk sammenbrudd, Vebjørn Rodal og metamfetamin.

I anledning at Molde International Jazz Festival åpner på mandag, inviterte vi den nydelige poeten og moldenseren Endre Ruset til spaltene. Han har en rekke diktsamlinger og gjendiktninger bak seg, inkludert noen om skihopp og fotball, men har gjerne holdt seg i den mer moderne dikttradisjonen. Han har også vært involvert i Bjørnsonfestivalen der oppe, og var kunstnerisk leder for Norsk Litteraturfestival på Lillehammer en stund også. Dikt er i skuddet, det føles essensielt for mennesket i dag, performativ lesing eller ei, og via forfattere som Fredrik Parelius (sjekk samlingen Salt Land) har vi til og med fått en debatt om rim, som endog endte opp på Dagsnytt18.

Ruset er på sin side aktuell med den fine lille romanen «Løpende Villsvin» på Flamme forlag. En både spinnvill og rolig vakker tekst om oppvekst, brødreforhold, livets skuffelser og bakgater, og ikke minst om idrett og minnet om idrett og hvordan det ofte føles som meningen med livet. Kanskje spesielt som barn, der det er så mange begynnende symboler og handlinger vedhefte opplevelsene. Tittelen henter så klart inspirasjon fra en av de vanvittige hendingene i oppveksten til flere av oss: da ukjente Tor Heiestad ble olympisk mester i skudd på løpende villsvin under lekene i 1988 i Seoul. Og Norge ble snudd på hodet. Magisk realisme.

Akkurat nå som det er poesidebatt for første gang på 100 år, har du valgt å utgi en roman. Hvorfor det?

- Redaktøren min spurte om jeg ikke ville prøve å skrive en roman, noe jeg slett ikke ville, da jeg ikke kunne (eller kan, for så vidt) skrive prosa. Men så spurte han flere ganger. Til slutt tenkte jeg: Hvorfor ikke forsøke? Så da gjorde jeg det. Og det har vært en befrielse. Litt som å oppdage en ny og ikke helt opptrent muskel jeg ikke visste at jeg hadde. Eller som å oppdage at et nytt rom åpner seg i skrivingen. Jeg er fortsatt Bambi på glattisen i prosauniverset. Dessuten er hovedpersonen i romanen et menneske som forsøker, med det lille han har, å stable seg tilbake på beina etter et sammenbrudd. Slik sett likner forfatterens romanforsøk på hovedpersonens skjebne. Uten sammenlikning for øvrig. Fiksjon er fiksjon.

Det er enda godt. Har poeten generelt sett en annen innfallsvinkel til romanfaget enn dem som bare skriver prosa?

- Poesi er å male porselenskopper med mikroskopisk penselteknikk. Roman er mer som å kaste en bøtte eller to med maling utover et lerret og se hva som skjer. Poesi er øyeblikk av ekstrem konsentrasjon og meditasjon. Men man kan komme og gå litt til og fra når man skriver poesi. Prosa krever arbeidsdisiplin og metodikk som strekker seg over en rutinepreget og lengre koherent periode.

Er faste rim og kjærlighet til tradisjonen relatert til roing og viking-estetikk og i andre ledd et uttrykk for F-ordet?

- Nå har jeg faktisk skrevet et hybeldikt på rim, på bestilling, fra Bernt Hulsker til VM-podden hans, om denne roingen borti Unaiten. Så jeg bør vel sitte stille i båten på dette punktet. Mens diktningen min i bokform utelukkende er på frie vers og omkretser såkalte eksistensielle, universelle tema. I fare for å falle mellom to stoler, påberoper jeg meg allikevel retten til å operere i begge verdener: I bruksdikt-universet OG i avantgardepoesi-solsystemet. Hvor heldig en slik skamløs eklektisk sjonglering er for mitt litterære ettermæle, kan nok diskuteres. Man lever uansett bare en gang.

Lest noen poeter i det siste som har gitt deg ny livsmening eller flyktig lykke? Og er det grunnlag for å si at det er en forsterket interesse for poesi i dag til tross for at Thula Kopreitan ikke får anmelde flere samlinger i NRK og mye annen destruksjon i bokbransjen?

- Malachi Blacks diktsamling «Indirect Light» rørte meg dypt. Joakim Kjørsvik har vært kaptein og jeg matrosgutt i gjendiktningen av formidable Sharon Olds «Oder» som kommer ut på Kolon og er like rundt hjørnet. Den vil jeg slå et slag for.

Jeg synes det bare er leit og nedslående at Thula Kopreitan er faset ut av NRKs boksatsing. Hun har en veldig god penn og har vært et lyspunkt i P2 og NRK bok siden hun kom inn der. Jeg forstår ikke logikken til NRK her. Endelig er det noen som tør og kan skrive om norsk samtidspoesi, og så kutter man akkurat der. Jeg kunne kommet på nokså mange forslag til andre steder NRK med letthet kunne gjort innskrenkninger. Jeg skjønner det ikke. Faen ta.

Enig. Hvordan fikk du ideen til denne romanen og bruk av dens karakterer?

- Jeg ble syk. Akuttinnlagt og lå på sykehus i to døgn. Alt gikk bra, men det visste jeg ikke der og da. I denne twillight-sonen, i sykesenga på akuttavdelingen på Molde sykehus, hadde jeg med meg én bok. «En sann svir! - Det norske travselskap 150 år» av Dag Solstad. En tettpakket oppramsning av diverse travhester og avlstavler og resultater fra fem-seks tiår med løp på Jarlsberg, Bjerke, Biri osv.

Jeg elsket den. Jeg tenkte. Dette er kanskje det siste jeg leser før jeg stryker med. Der og da lovet jeg meg selv at om jeg frisknet til igjen, så skulle jeg ta min redaktørs oppfordring om å skrive en roman, på alvor: Gjøre det komplett umulige, skrive etter Solstad: fråtse meg ned og brenne meg gjennom den fanatiske sportsidiotien som har vært en viktig del av livet mitt så lenge jeg kan huske. Og bare se om jeg greide å komme ut på den andre siden, «by-passe» selvhatet, og levere et manus. Og det gjorde jeg.

Tror jeg ga Solstad ideen til den boken under et arrangement om travhester fra Hadeland. Hmm. Endret du skrivemønster, gikk det fort eller sakte?

- Jeg tror jeg har 600-700 tettskrevne Word-sider på dette prosjektet. Jeg måtte gå inn i det fra mange forskjellige steder og med forskjellige vinkler. Det gikk både sakte og fort, egentlig. Men det vanskeligste var å skjære det ned til det lille som stod igjen. Det ble kastet ut noen litterære dimensjoner med vaskevannet i redigeringsprosessen. Fine ting. Teknisk fine deskriptive passasjer og sekvenser som jeg muligens kunne ha cashet inn på i den litterære resepsjonen. Men jeg sa til meg selv: Det eneste du ikke får lov til her, er å skrive en vakker og kjedelig poetroman der snøen faller og folk står bak gardinene og hører at telefonen ringer uten å ta den, mens de kjenner lukten av frost og barndomsminner krystallisere seg for sitt indre. Det eneste premisset var å skrive en roman som folk faktisk vil lese, lese fort, lese ferdig i ett strekk, helst. Nå er det mulig jeg har mislykkes med både det ene og det andre, men det er i så fall noe befriende ved å prøve å sammensveise verdener som kanskje ikke møtes så ofte, i en psykedelisk roman om olympiske leker, psykisk sammenbrudd, Vebjørn Rodal og metamfetamin.

Husker du da du forstod at du fikk noe ekstra ut av å lese og så skrive selv?

- Jeg husker at jeg leste Tarjei Vesaas «Fuglane» på ungdomsskolen. Alle måtte lese den i klassen. Den boka glemmer jeg aldri. Det var min litterære kopernikanske vending. Med å lese «Fuglane» oppdaget jeg at litteratur kunne være «kunst», at det kunne ha en verdi utover selve historie-hooken for å si det litt banalt.

Det skyttergullet i OL som romanen har som bi-tema hele veien husker også jeg veldig godt. Det er merkelig hvordan idrettssøyeblikk blir sittende i kroppen, selv de mindre viktige? Har du noen andre favoritter?

. Den utilgivelige sistesteinen til viseskipen hos Team Ulsrud mot Italia i nest siste gruppespillkamp i OL i Pyeongchang i 2018, som bokstavelig talt kostet Norge sluttspillplassen. Jeg satt der i sjokk foran skjermen.

En god venn fra Molde, som gikk bort for ti år siden, sa ofte at den lykkeligste tiden av livet var mellom Lillehammer og Nagano. Dette føles som noe mer fundamentalt en å være nostalgisk over tiden da tieren var gul. Det var jo krig og konflikt da også, men likevel et uskyldig skjær over det hele?

- Den vennen som gikk bort for ti år siden, som jeg også hadde gleden av å kjenne, Peter Amdam, snakker rett til hjertet mitt her. «Den lykkeligste tiden av livet var mellom Lillehammer og Nagano». Det burde stått som epigraf til «Løpende villsvin».

Hva er ditt største øyeblikk i fotball-VM så langt?

- Ørjan Håskjold Nylands umulige baklengsredning i kampen mot Brasil.

Du er fan av det fine laget West Ham, om enn byrivaler av mitt lag Tottenham. Blir det en dose sunn realness av å rykke ned en divisjon, eller er det bare sorgen?

- Bekymringen er utelukkende økonomisk: At klubben enten rykker direkte opp igjen eller blir slått heidundrende konkurs. Men mye er jo tapt allerede. Ikke bare for Hammers, men også Spurs, vil jeg si. White Hart Lane er blitt en multimedial sportsarena med retractable pitch for NFL-showkamper, og øl som tappes i rekordfart fra BUNNEN av glasset og opp. Intime Boleyn Ground er lagt i grus, one pound hamburgers, pie and mash og eastenders-pubers er byttet ut med friidrettsarenaen London Stadium, i et område som basically er et stort sammenhengende glassmoderne kjøpesenter. Gleden for meg i den kommende sesongen på nivå 2 ligger i potensielle bortekampbesøk på The Den og Ewood Park. Jeg skal prøve å få reist over til én av de to kampene, i det minste.

Preach! Folk som skal til Molde på besøk neste uke og kun kjenner til jazz - hva kan de ta seg til ellers? Finnes det god mat der, noe bra kunst, et sted å finne bøker og andre slike greier? Natur finnes det jo også endel av

Ta dere en tur innom Jon Peders Vestad antikvariat i Vektergata, bak håndverksølpuben Tapp og Kork. Drikk en øl på platebaren Fuzzy. Se VM i fotball på Die Tankstelle. Spis den helt utsøkte sjøkrepsen som står på menyen på KÖL restaurant nede ved sjøfronten. Der har de et helveta bra vinkart også. Sushi på Smile, som også ligger ved sjøfronten, blir aldri feil. Og glem for all del ikke å ta turen innom Møre og Romsdal Kunstsenter, der årets jazzfestivalkunstner, sveitsisk-haitisk og Helsinki-bosatte Sasha Huber, har sin utstilling.

Skal innom alt det der. Forrige gang jeg besøkte det herlige antikvariatet kjøpte jeg et eks av din far Arne Rusets diktsamling «Kunsten å stupe inn i en by» fra 1982. Vi ses!

Reisebrev fra Algarve

I stedet for den ukentlige oversikten over (mer eller mindre) interessante bilder fra kino- og skjerm, følger her en samling (mer eller mindre) interessante feriebilder.

Flyplassen i Faro (Algarve, Portugal) er hverken stor eller fancy. Men i det minste sier den svært tydelig ifra om hvor man er.

\

Ikke lenge efter landing, bagasjehenting og leiebilovertagelse (med dertil hørende overraskelsesgebyrer) legger vi av gårde i retning av Tavira; en særs sjarmerende, liten kystby øst i Algarve. Der sjekker vi inn på Colégio Charm House, omtrent åtte minutters gange fra havnen.

Hotellet er små-luksent og spekket med ansatte som på aller iherdigste vis forsøker å overbevise deg om at det eneste de vil er at du har det bra. Stort sett lykkes de, men litt i meste laget må de kunne sies å være.

Uansett er det båtturen ut til Ilha de Tavira, og en av strendene der som gjør oppholdet virkelig verdt turen.

Vannet er gigablått og friskere enn friskt. Solen steker, drinkene lesker og snart er kaffen klar.

Blant de største og ‘kooleste’ strandrestaurantene troner SAL, men hold deg unna. Slitsom DJ, masete mennesker, overpriset mat. Prøv heller den blå- og hvitrutete naboen (hvis navn vi dessverre ikke husker), med gamle og erfarne (samt noen unge og ‘vernede’) kelnere – og skikkelig god mat. Mest sjømat, så klart.

\

Skal man spise ordentlig i Tavira, er Mesa Farta* stedet å gå. Der kombineres godt håndverk, knallferske råvarer og en tilnærming til så vel gjester som matlaving som enklest kan kalles god, gammeldags – med en aldri så liten oppdatert tvist. Gode viner har de også. Samt – selvsagt – vidunderlig god service. (De aller, aller fleste steder byr på god, vennlig service.)

Men sitt for all del inne i sommermånedene. Ute holder luften nær 40 grader Celsius, også efter mørkets frembrudd.

\

Ifølge diverse nettsteder skal også Coisa Linda være aldeles fortreffelig, og servere mat i en sjarmerende have. Virkeligheten er ikke likeså rosenrød: Maten er god, men ikke bemerkelsesverdig. Servicen er liksom-proff, som om en gruppe kids med walkie-talkies tror de har funnet opp en mye smartere måte å ta imot og effektuere bestillinger enn den gamlisrestaurantene fortsatt holder seg til. Det har de ikke. (Og havens nærmeste nabo er en byggeplass, med store, oransje gravemaskiner og heisekraner.)

\

Ifølge undertegnede er Come Na Gaveta et langt bedre alternativ, dersom Mesa Farta blir akkurat litt dyrt og/eller fancy. (Selv om det ikke egentlig er noen av delene.) Åkkesom er CNG sabla kos, livlig, trivelig og digg. Selv ansjos på toast blir en liten opplevelse.

Også her serveres alt med et smil, og vinutvalget er fortreffelig.

Så er også designet på byens brannstasjon …

… med sitt hint av stasjonen i Steve Martins brannmannsorienterte ‘Cyrano de Bergerac’-pastisj, Roxanne – i møte med en dæsj sydeuropeisk, ny-gammel praktikalitet.

\

Fra Tavira går turen til Santa Bárbara de Nexe, hvor norske Elisabeth og portugisiske Carlos (byens borgermester, faktisk) har sin Rock Garden – et kombinert utested/konsertsted med utsikt over omegnen.

Innerst på tomten ligger ‘rockebula’, tett dekorert med Iron Maiden-trofeer. (Ikke bare er innehaverne ekte fans; de er også venner med og nesten-naboer av Steve Harris.) I tillegg til ‘rockememorabilia’ henger også et stort TV på veggen, og den kvelden vi var på besøk var vi så heldige å få se Norge slå Elfenbenskysten 2-1, på storskjerm, noe som frembragte en helt OK stemning.

\

Derefter gikk ferden til Lagos, noe lenger vest på Algarves kyst. Lagos er langt større enn Tavira, men takket være en fin-fin gamleby er stemningen nesten småbyaktig.

Hotellet vårt her heter Casa Máe, og er av den luksne sorten. Basseng med havvann, egen kjøkkenhave (som gir hotellets restaurant friske grønnsaker av beste sort), samt gjennomgående behagelig stemning.

Da vi er tidlig i turistsesongen bærer restaurantens kveldsskift imidlertid preg av ikke å ha drillet hele staben skikkelig, og et par andre riper i lakken må vi også innrømme å ha sett, men alt i alt er dette et nydelig etablissement, situert vegg i vegg med det ene hjørnet av den eldgamle bymuren.

\

Stranden vi har besøkt her i Lagos, heter Praia de Porto de Mós. Den er noe mer røff og rufsete enn stranden på Ilha de Tavira, men også livligere. Litt varmere i vannet er det også – og bølgene gjør dukkerten til en akkurat passe krevende treningsøkt.

\

Favorittrestauranten i Lagos heter Mosto, og den har vi besøkt både til lunch og til middag. Begge ganger stod tapas på menyen. (I Portugal kalles smårettene egentlig pesticos, men ‘vår mann’ på Mosto – som for øvrig lignet sjenerende mye på Bradley Cooper – sa konsekvent tapas.) Åkkesom: Maten var eksepsjonell; vinvalgene nydelige og stemningen upåklagelig. Så gøy var det der, at kameraet ble liggende i lommen.

\

Et annet fin-fint spisested kaller seg Don Gull. Her er både tempo og temperatur høyere. Så også lydnivået. Service og mat ligger et lite hakk under, men det å besøke en real nabolagsrestaurant full av lokale gjester er jo verdt litt i seg selv.

\

Neste uke går turen fra Lagos til Evorra og Lisboa, og vi satser på et billedbrev også derfra.

\

God helg.

* Denne ‘omtalen’ av Mesa Farta ble skrevet i all hast, om lag 10 minutter efter at siste glass var tømt:

Eksepsjonelt friske, naturlige smaker. God salat, godt brød, nydelig smør (saltere enn vanlig i Syd-Europa), svinenakke, hvit fisk med potet og grillet hvitløk og lime, lokal rød vin, sjoko-mousse, bringebærsorbet, dessertviner, brandy – Eddie Chacon(!) over anlegget, tilstedeværende og engasjert (men ikke masete) service -- midt i et veikryss, eller via ‘bakgården’ til et eksklusivt sameie, og med andre ord ikke et sted man ville tatt sjansen på om man hadde gått forbi. -- Under NOK3000 totalt. Gull.