Krystallpalasset

Fotobøker kan være så mangt, det eneste som er sikkert er at de som er opptatt av slike ting, er veldig opptatt av det. Det er nærmest som en avhengighet - jeg glemmer aldri han som «sprakk» på et bakgårdssalg på Tronsmo og handlet mer enn han kunne bære, selv om han hadde sagt til kona at han hadde sluttet. Det er en dyr og plasskrevende hobby - men vi lever jo bare en gang, og det er viktige å la seg stimulere mens det står på. Bokformatet gir noe til fotografiet som utstillingsveggene ikke har, vil jeg si. Det finnes store og fasjonable formater som vil senke selv det stolteste av salongbord - men det går også an å tenke helt annerledes og likevel oppnå en monumental effekt. Slik er tilfellet med den lille men store nye fotoboken fra Morten Andersen, med den forlokkende tittelen Krystallskogen / The Crystal Forest. Formatet er økonomisk nok til å gli ned i en overshirtjakkelomme, men setter også i gang tankeprosesser og visuell nytelse som overtar hele klesskapet. Den finnes i kun 300 eksemplarer, så det er viktig å være obs nå før jul. Den er utgitt på det kresne forlaget Multipress, som har en oppsiktvekkende sterk katalog utgivelser der mange av de friskeste norske kunstnerskapene er representert. Søk opp alle sammen, egentlig.

Andersen har utgitt så mange bøker nå at det er lett å miste tellinga - men det er alltid nye ideer og vibber å finne der. Opprinnelig kjente jeg ham som landets beste rockfotograf, spesielt fra undergrunnen på østlandet og punk på østkanten, og fra livet i bakgatene - ofte et velegnet område for fotokunst. Han arbeidet i den mektige rockpressen på 80/90-tallet, og fulgte spesielt to av norsk rokhistories mest visuelle band: Backstreet Girls og TRBNGR (første fase). Også disse finnes i bokform i de lekre utgivelsene Girls Just Wanna Have Fun og Ass Time Goes By - en fryd å se på. Men han har lenge også oppholdt seg helt andre steder - langt ute i naturen, og er nå mer kjent for dette enn for den mimringen jeg bedrev i de foregående linjene. Også skogen har vært hans domene. Men nå skal vi lenger enn til Nordmarka - og det klinger da av undergrunn når vi røper at det er boreale regnskoger i Midt-Norge han har lagt sitt blikk på.

Vi er godt vant med skævv her i landet - og det er også en integrert del av vår kulturelle selvforståelse: folkelig men også lukket og mystisk. Malerkunsten, litteraturen og musikken tiltrekkes av skogens uro - ikke minst når det gjelder black metal men også frijazz og rave. Men at vi har regnskog i Norge er kanskje ikke noe alle tenker på hele tiden. Og snart er det for sent: det er i dag mindre enn 1% igjen av den opprinnelige utbredelsen. Og med det kan unike arter av mose og lav forsvinne. Det er en tekst av Trude Myhre, skogsbiolog i WWF, i boka som forteller mer om dette. Andersens foto og selve redigeringen av fotografiene og hvordan de er i spill med hverandre, forteller også sin historie. Noe jeg liker ekstra godt med boken er at det ikke først og fremst handler om naken, forlatt og skummel skog i en post-industriell verden - selv om dette naturlig nok er representert. Boken er derimot full av liv også, med frodig kvae og utvekster som viser standhaftighet og absurd livsglede. En skjult krystallisert verden, som i den «tidlig Ballard»-aktige tittelen. Også dette er Norge.