Kulturledelse med sjel

Kulturbransjen har et stadig dårligere rykte. Forlagene anklages for kartellvirksomhet og konsentrerer seg om influensere og nett-troll, teateret har fjernet seg fra litteraturen og omfavnet buskis, kunstmuseene drives av blåruss og dyrker publikumsutvikling fremfor forskning, popmusikken lages av AI og de minste artistene skal tjene enda mindre etter forandringer i Spotify. Er det rart man drikker.

Et av de største fenomenene i norsk kulturliv dette årtusenet, er nok fremveksten av musikkfestivaler - i de store byene men også rundt om i vårt langstrakte. Dette har på sitt beste gjort underverker for musikkinteressen og kulturutvekslingen, og gjort musikk til et sosialt samlingspunkt for langt flere enn hva som tidligere var tilfelle.

Ofte ble disse festivalene drevet av ildsjeler som så har sett sine virksomheter vokse utover alle bredder, men i stigende grad er det noe som er designet for å være pengemaskiner helt fra begynnelsen av. Det verste var vel han nykommeren som fikk enormt koronatilskudd for en tenkt konsertserie i noe som virket som garasjen hans, men hele denne «memory of a free festival»-stemningen som David Bowie sang om i sin tid, er nok i stor grad en saga blott. Dog med enkelte unntak, som for eksempel Motvind-festivalen uti skauen ved Numedal og andre idealistiske tiltak. Det verste er at man føler en viss fremmedgjorthet i møte med programmene, den personlige smaken og identiteten, selve fingeravtrykkene fra avsender, glir ut mot sidelinjen til fordel for strømlinjeformet, algoritmisk virksomhet. Man kan jo også bare booke det som man vet selger billetter og som alle de andre har. Denne holdningen farger etter hvert av på opplevelsen for publikum.

Annonse

En festival som både er en publikumssuksess og som er en svært viktig symbolhendelse i den norske festivalfloraen er utvilsomt Oslo World, som nettopp i høst feiret 30-årsjubileum. Etter at de fjernet «World Music» fra navnet har dette med oss og dem forsvunnet til fordel for et større vi, og også med kunnskap om alle de forskjellige kulturelle miljøene som lever i hovedstaden. Enda rikere musikk er blitt resultatet av det.

Er du ikke selv abonnent på vårt nyhetsbrev? Meld deg på her!

Det tidligere klisjébildet av publikumet som forståelsesfulle voksne norske kvinner med fargerike sjal, er blitt kraftig utvidet. Sjalene er der fortsatt, men i tillegg har den nyvunne konsentrasjonen om klubbmusikk fra mange verdenshjørner skapt en ny og særdeles ung energi, som smitter over på alle som oppsøker konsertene, selv koksgrå bladfyker som undertegnede. Det er mye klaging over det norske konsertpublikummet som skravler med hverandre om oppussing og TV-serier eller filmer med mobilen. Dette ser man lite av på Oslo World. Det meget allsidige publikummet frembringer en varme og entusiasme og bevegelse i rommet som er til etterfølgelse. Og dette gjelder ikke bare clubbing. Det var for eksempel helt vilt å overvære den brasilianske legenden Caetano Veloso i det fjonge Konserthuset, der den ofte temmelig milde musikken hans ble møtt med ekstatisk jubel, dans langs stolradene og allsang. Et av årets store øyeblikk.

Man får også følelsen av at arrangørene er intenst opptatt av musikk, publikumsglede og det store alvoret som musikk og kultur faktisk innebærer i livet for mange av oss. Nesten året rundt kan man følge deres entusiasme på festivalens sosiale medier, og de er også tydelig tilstede på alle konsertene. Mest av alt sjefen Alexandra Archetti Stølen, som introduserer svært mange av konsertene personlig, noen ganger iført Argentinas landslagsdrakt, for å feire sin fotballinteresse og sine farsrøtter i landet. Hun har visstnok sin egen sjåfør som får henne rundt i tide til å rekke alle konsertene. Det var dog ikke en rickshaw eller annen menneskedrevet farkost som jeg lenge så for meg, men en Tesla. Samma det, det er klart at også denne festivalen er kommersielt rettet og at man alltid håper å treffe godt på salget, det er bare det at det virker som at musikk er hele livet for dem. Og er det ikke slik det burde være? Der så mye annet av kulturlivet er byråkratisert og kommersialisert, der ledelse trumfer kunnskap, innlevelse og engasjement, er dette rørende. Hun har vært lovlig lenge i jobben til moderne lederarbeidsliv å være, sikkert av den enkle grunn at hun synes det er jævlig gøy med disse konsertene og alle menneskene.

Nå har hun tatt det et skritt lenger, og er nå ute med det minst like rørende albumet Malena på Reckless Records, der hun synger i duett med ektemannen, den meget solide jazzbassisten Steinar Raknes. Hvilke andre kulturledere er det som er villige til å ta den sjansen? Nå imponerte riktignok Nasjonalmuseets tidligere, og av flere utskjelte, direktør Karin Hindsbo med å opptre som vokalist sammen med en haug rockere som jobber i museet. Mötorhead-cover og greier. Men det var på den offisielle avskjedsfesten rett før hun rømte landet og fikk høre kommentarene. Archetti Stølen skal sikkert bo og jobbe her en god stund til. Det krever sin kvinne å stå frem som sanger i moden alder, selv om hun har bakgrunn som tangodanser før hun ble kulturpamp. Musikken på Malena er en hyllest til den latinamerikanske sangboka, men har også i seg mange personlige og private krefter som er i spill. Etter at faren gikk bort i 2005 har hun følt på en fortvilelse over at hennes argentinske røtter skal visne hen, forteller hun selv ved utgivelsen. Hun heller i alle fall næringsrikt vann ned i bakken med denne utgivelsen. Med tanke på den politiske uroen i Argentina nå med den nye kåbbåi-presidenten, er det sikkert ekstra godt å fremheve sider ved det landets kultur som får blodet til å bruse, på den rette måten. Det er godt mulig det finnes enda dyktigere og mer skolerte vokalister med dette materialet der ute og bakover i historien, men nærheten hennes til stoffet og den tydelige viljen - og evnen - til å slippe seg løs og ikle seg låtene og tekstene på en naturlig måte, er rett og slett gripende. Duoformatet kan kan være faretruende spinkelt, men produksjonen og lydbildet her er overraskende rik og sofistikert, og skaper et tillitsvekkende rom gjennom albumets elleve låter. Det er varmblodig vakkert og ofte med visshet om livets iboende tragedie, men også tilløp til lystig plystring i låten «Mi Abuela Bailó la Zamba», og cinematisk spartansk i avsluttende «Logo (Tu Forma De Ser)».

Archetti og Raknes skal til og med gjøre noen konserter, på hjemmebane på et av Oslos viktigste konsertsteder Cosmopolite nå onsdag 29. november, og en anelse mer flamboyant i en flott konsertsal i Napoli - antakelig også som en hyllest til Diego Maradona. Det er verd et lite wow, vil jeg si.

Er dette med å prøve å skape noe selv til etterfølgelse for andre kulturledere og festivalsjefer? Altså, man er ikke nødt, men er det ikke gøy å vise at man bryr seg også som menneske?

Vi vet at Jarle Kvåle, sjefen for Tons of Rock spiller i metalband, men hva med alle andre? Peer Osmundsvåg fra Piknik i Parken har bakgrunn som DJ i det britiske bandet D:REAM, men har sikkert lagt artistkarrieren på hylla. Bookingsjef Claes Olsen på Øya har muligens noe hobby-indierockband fra So What-dagene i skuffen. Line Juul, nyslått sjef for Oslo jazzfestival, er en dyktig cellist. Kanskje det kommer noe derfra?

Det er uansett fint at også pamper kan tørre å balansere på linen, for kulturarrangementer er tross alt mer enn logistikk, tall og synergi-effekter. Det handler også om å gi litt farge til livet.

Relasekonsert med Alexandra Archetti - Malena, onsdag 29. november på Cosmopolite.