Kunstens lydbølger: tre høydepunkt fra kunsthelgen
Det er nesten litt vanskelig å oppholde seg i hovedstaden dersom man er opptatt av kunstutstillinger, forestillinger, konserter, opplesninger og debatter. Hvordan få tid til alt sammen? Det beste er nok å ta det med ro og ikke tenke på å skulle få med seg alt, og heller konsentrere seg og glede seg over det man faktisk rekker.
Tekst Audun Vinger
01.12.2023Men det er klart at timing spiller inn - og det hjelper så klart å ikke være slave av kontortid, familieforpliktelser og den slags. Her denne uken en dag kl 14 var vi for eksempel vitne til et glimrende foredrag (med bildemateriale på kinolerret) om Mark Rothko, av Nasjonalmuseets kuratorer Øystein Ustvedt og Karianne Ommundsen. Bakgrunnen er den sensasjonelle, store utstillingen de åpner mai neste år: Mark Rothko - paintings on paper. Den gleder vi oss til. Håper museet booker gitarist/komponist Kim Myhr til å spille på åpningen!
For en ypperlig bruk av statsstøttet fagpersonell av høy klasse det er med slike åpne foredrag - mer av det. Og slike tidspunkt midt på dagen kan jo være vel så godt passende som de tidlige kveldene det pleier å arrangeres, enten midt i eller før middagslaging, eller når den livsfarlige sofaen lokker.
Det er i det hele tatt mange sosiale arrangementer i kunstfeltet, så klart, her er kun tre av helgens høydepunkter.
7 x 7 x 7, Dyrk Bryn
Foreningen for samtidsmusikkens fremme, NyMusikk, er så klart også aktive i det visuelle kunstfeltet, i alle fall i skjæringspunktet. Lørdag arrangerer de endagsfestivalen 7 x 7 x 7 på stedet Dyrk Bryn på, ja, Bryn. Ideen er enkel nok: 7 audiovisuelle verk à 7 minutter, der 7 komponister med svært ulike bakgrunner er utfordret til å integrere videomediet i komposisjonsprosessen. Det er noe tilfredsstillende over å kjenne til rammene, når man uansett vil bli kraftig utfordret på annet vis. Det er mange fremragende navn med, for eksempel Alwynne Pritchard, Rolf-Erik Nystrøm, Else Olsen Storesund og Linn Nystadnes. Et av innslagene som ser meget spennende ut er Stephan Meidell, blant annet kjent for sin nydelige gitar og elektronikk sammen med Erlend Apneseth, som skal ha syv minutters samkvem med kunstneren Lise Herland, blant annet kjent for sine sprudlende videonoveller med Donald Duck og andre bysbarn av Andeby i sentrum.
https://nymusikk.no/arrangementer/audiovisuelle-verk
Before Tomorrow finissage, Astrup Fearnley Museet
Denne helgen er siste mulighet til å oppleve den massive jubileumsutstillingen Before Tomorrow, som markerer museets 30-årsjubileum. Det er ikke bare hundre highlights fra Astrups samling på nærmere 1500 verk, her blandes det med nyervervelser og et forsøksvis nytt blikk på samlingen og den ofte meget klare stilen sjappa tidvis har forfektet. Det er alltid gøy å påminnes hvordan ekstreme samtidsuttrykk også ubarmhjertig blir en del av den store, støvete historien. Presentert på denne måten er det ikke alt som gir like sterkt inntrykk, tematiske utstillinger eller presentasjoner av enkelte kunstnerskap er alltid å foretrekke. Men veldig fett bare å stå og ta inn Julie Mehretus store maleri Mumbo Jumbo (apropos musikk kjenner kanskje noen henne også for det strålende omslaget av Floating Points-albumet Promises), eller Synnøve Anker Aurdals kobberteppe.
Det er ganske fantastisk å få et gjensyn med Børre Sæthres den gang retrofuturistiske installasjon My Private Sky, den med enhjørningen. Den ble sist vist i 2001, rett før vesten og verden forandret seg for alltid, og alt ble litt mer dritt. Den gir et annet men minst like sterkt inntrykk nå. Iranske Shirin Neshats filmverk Fervor fra 2000 likeså. Vi følger en mann og en kvinne med tydelige følelser for hverandre, men de møtes aldri. Med tanke på den negative utviklingen i Iran har ikke 23 år bedret på situasjonen.
Lørdag fra kl. 18 er det fri inngang, en panelsamtale med blant andre museets vitaliserende leder Solveig Øvstebø, og en performance og DJ-sett fra Atiyyah Khan fra Cape Town. Blant annet kjent fra musikkollektivet Future Nostalgia, passende nok.
https://www.afmuseet.no/arrangementer/finissage-before-tomorrow/
The Necks, Henie Onstad Kunststenter, søndag 3 desember kl. 15
I det som stadig oftere opplevels som en bedriten samtid er det lite som hjelper bedre på humøret enn en utflukt til Høvikodden i Bærum for å besøke Henie Onstad Kunstsenter. Det gir en helt egen luksuriøs følelse av tidløshet å vandre opp veien fra busstoppet, se ut over fjorden og landskapet og beundre skulpturene i hagen og ikke minst den utsøkte svingende arkitekturen av Jon Eikvar og Svein-Erik Engebretsen. Fy fader. Selv om man på sett og vis trer inn i det sene sekstitallet og en form for historisk trygghet ved å besøke stedet, og hvem ønsker vel egentlig ikke det så ofte som mulig, har HOK stort sett hele tiden vært blant de mest frampå og spennende visningsstedene for kunst i landet, med utgangspunkt i en smart samling, men også med tallrike besøkende utstillinger fra utlandet, og større feiringer av norske samtidskunstnere av format. I tillegg til flere faste severdigheter er det for tiden to svært anbefalte utstillinger, norske Per Barclay med foto, skulptur og installasjon fra et førti år langt kunstnerskap (tas ned i januar), og ikke minst, og veldig passende for stedet; den polske tekstilkunstneren Magdalena Abakanowicz (1930-2017), som dyttet kunstverden i en ny retning med sine hengende skulpturer kalt abakaner.
Et annet kjennetegn ved kunstsenteret hele veien er den tverrkunstneriske praksisen som også har kommet gjestene til gode, med teater, dans, musikk, litteratur og så videre, gjerne med publikums direkte deltakelse. Men også det «streite» konsertprogrammet har vært utsøkt - og det gir en ganske annen og mer site specific konsertopplevelse. Søndag er det til overmål et av verdens absolutt beste liveband, litt drøy uttalelsen men den stås inne for: den australske trioen The Necks. De benytter seg av klassiske jazzinstrumenter som kontrabass, flygel/orgel og trommer, men skaper totalt særegen og fortryllende groovy ambient-musikk som på samme tid får lytteren til å slappe totalt av mens man får fornyet energi og livslyst. De klarer å tålmodig forfølge meget enkle ideer, gjerne basert på ett akkordskifte, gjennom alt fra tjue til femti minutter. Aldri kjedelig, alltid voksende. Spesielt er trommespillet til norgesvennen Tony Buck fullstendig hypnotiserende. De har holdt på i snart førti år, og har en telepatisk kommunikasjon gående. Årets albumutgivelse Travel er utvilsomt blant 2023s mest inspirerende albumutgivelser - men de er altså en enda større opplevelse live.
Journalist og kritiker i Tidens ånd.
Hold deg oppdatert
Meld deg på mailinglisten vår, og få nyhetsbrev og invitasjoner til arrangementer og fester.