Lag din egen kulturuke

Brrrr, da er det ny helg, og atter en mulighet til bli offer for valgets kvaler de nærmeste dagene. Det var en glede sist helg, spesielt å gå på messen Kunstbok Oslo på plagede Kunstnernes Hus. Fy fader så mange fristende og viktige bøker og fanziner og kunsttrykk man kunne se på i de utallige bodene rundt om der. Motstandskraften i undergrunnen er enorm nå - dog ikke min viljestyrke til å la være å kjøpe for mye. De nærmeste brevene skal jeg skrive om noe av det jeg puttet i bagen. Det var også deilig å høre en opplesning fra Lars M. Finborud, som har utgitt den boken jeg likte best så langt i år: Tårnet. Fyrtårnet. Hele kunst-Oslo føler seg sett - på godt og vondt.

For litt mer godmodig eksperimentasjonsvilje er det vel helt greit å stikke innom Litteraturhuset kl. 15 på lørdag, der skal Janne Stigen Drangsholt holde foredrag om den store Tor Åge Bringsværds bokstavelig talt fabelaktige forfatterskap. Tor Åge er en av mange bautaer vi har mistet i år, senere vil Litteraturhuset følge opp med foredrag om Liv Køltzow og Henning Hagerup.

Om du tar buss 160 ut til Høvikodden er det ikke småtterier som skal foregå. Tom Sandberg-utstillingen Verden vibrerer er grunn nok til å dra, husk å plukke opp den veldig fine katalogen som i tillegg til godt fremviste fotografier inneholder gode tekster om kunstnerskapet, inkludert to ekstra levende essays av Torgrim Eggen som i «Gris og dissonans» skriver godt om 80-tallets postpunk-miljø, og herlige Vibeke Tandberg som i «Mellom verden og buksene» skriver en overraskende inderlig tekst om Sandberg og fotografiene hans. I tillegg er det mange fine opptrykk fra kunstsenteret egen blekke PRISMA-Nytt. Et av de mer profilerte portrettene han tok der ute er så klart det av komponist John Cage, som blant annet var ute der for å få utløp for sin store interesse for sopp (ikke nødvendigvis den psykedeliske sorten). I løpet av lørdag vil det, såvidt jeg har skjønt, bli avholdt 120 forskjellige kortkonserter rundt om på området, selv inne på dassene, som har latt seg inspirere av Cages musikalske filosofi og tilfeldighetstenkning. Sandberg uncaged heter det, med samtidsmusikk og annet, får vi tro. Hvis du er av typen som hater spillopper, er det jo mulig å dra dit en rolig midtukedag også. https://www.hok.no/arrangementer/tom-sandberg-uncaged

I natt leste jeg den mer og mer viktige motstandsmannen Flu Hartbergs nye tegneserieroman OsloLovers, som lanseres på Last Train kommende onsdag kl. 18. Flu har kutta Meta og bruker mest mail, han jobber aktivt mot KI-trusselen, han lager utstilling med sin kunst for The Good, The Bad & The Zugly, og han har nå vokst veldig som forteller med en ja, morsom, men og også rørende fortelling om å (ville) bli kunstner, om bygd og by, om samtidskunst og om Kjærligheten. Den er sterkt anbefalt. Jeg ringer ham nå og spør om intervju.

Har du fått dette nyhetsbrevet videresendt? Meld deg opp her og få det direkte

Neste torsdag er det lansering av det tjukke filosofi/litteratur-tidsskriftet Agora på Tronsmo kl. 1630. Denne gang er det temanummer om den jubileumsmarkerte Thomas Manns vanvittige roman Dr. Faustus. Den leste jeg en jul, kanskje litt for ung, men jeg har tritonus-melodien i hodet fortsatt. Snakk om å selge sjela til djevelen i et veikryss. Jeg var nettopp innom samme butikk og kjøpte et eksemplar av tidsskriftet. Men det er null sjans å rekke å lese alt før den dagen, skjønt det er mulig å prøve. https://aschehoug.no/agora-nr-3-4-2025

I Oslo kan man velge mellom to knallkonserter på samme tid med noen kvartalers avstand i kveld fredag. På Becco er det lanseringskonsert for debutplata til supergitarist Karl Bjorås nye trio. Denne shredderen er i mer jazzhumør enn noen gang, sammen med Ole Mofjell på trommer og Ingebrigt Flaten på bass. Dørene åpner 20, hør her så lenge. https://karlbjora.bandcamp.com/album/the-essence

Samme tid starter jubilerende Trondheim Jazzorkester den tredje siste og den siste i hovedstaden der de fremfører Ole Morten Vågans eksplosive musikk (du aner ikke) før han trekker seg tilbake som kunstnerisk leder ved nyttår. Hør denne syke beaten her på en dagsaktuell live-singel, inspirert av den karakteristiske spillestilen til Petter Eldh og Christian Lillinger (som ikke er med). https://trondheimjazzorchestraolemortenvgan.bandcamp.com/track/eldhinger

Det er i det hele tatt jazz-orientert musikk det går i kommende uke, med et svært gledelig gjensyn med full bombing fra superduoen Ken Vandermark på sax og Paal Nilssen-Love på trommer på Hærverk onsdag kveld, og den eiendommelige grooven som skapes av trioen Ghosted på Victoria på torsdag. Hør platene deres hos en rettferdig strømmetjeneste, dette er absolutt alternativ og rolig jazzfunk-groove fra alle hverdens hjørner samtidig. Oren Ambarchi på gitar, Johan Berthing på bass og Andreas Werliin på trommer. Hva minner det om - kanskje et mer utadvendt The Necks? Døm selv.

Høydepunktet mot slutten av neste uke er utvilsomt tre dager på rappen med musikere fra Oslo-Filharmonien som har Dmitrij Sjostakovitsj i hodet. Noe av den råeste musikken som er skrevet. Også denne russeren jubileres i år, og det er drøyt å tenke på hvordan han enten støttet eller lot som han støttet Stalin-regimet med sin kunst i mange år, av frykt for å bli drept som upatriotisk. Det er sikkert folk som går rundt med samme frykt i dag. Torsdag skal Klaus Mäkelä dirigere orkesteret i storstua med den rystende åttende symfonien, mens det er en litt kortere en med den like rystende sjette symfonien på fredagen. Lørdag formiddag kokes det ned til kjernen med en kammerkonsert på Sentralen med tre musikere. Da blir det Sjostas Pianotrio nr 2. i e-moll.

Pressekontoret til Filharmonien advarer sitt julepublikum med innsalget: «Ikke triumf. Ikke jubel. Bare rå, ekte musikk midt i mørket». Det høres kjent ut det.

Men det er lenge til - det er fredag i dag og vi kan trenge annen musikk.

Annonse

Ukens blandede bilder

Himmel og helvete! Eller som det også kalles: Den Katolske Kirkes (u)gjerninger.

Aller først ramser vi opp filmene vi ikke tar tak i denne uken, og hvorfor: Wicked: For Good er en film jeg hadde enda litt mindre lyst til å se enn Wicked, og følgelig en jeg valgte bort. Jay Kelly (av Noah Baumbach og med selveste George Clooney i hovedrollen) fikk så mye skjenn i Cannes, og har fått så hard medfart derefter, at jeg følte den kunne unngås. Også fordi den dukker opp på Netflix om en tre ukers tid. Sikre kilder melder om eksellent filmteknisk kvalitet og (i og for seg) godt spill, i en historie som ikke fungerer slik den er intendert. Sisu: Road to Revenge er visstnok en herlig voldsorgie av en oppfølgerfilm, men siden jeg ikke så den første Sisu-filmen, lot jeg den ligge. Siste film ut av ut-sekken heter Christy, og her er begrunnelsen en ganske annen: Jeg måtte skrive ferdig en tekst og rakk dessverre ikke visningen. Christy vant publikumsprisen under filmfestivalen i Haugesund og ser ut til å være en genuint hjertevarmende, irsk, indie-vinner. (Forhåpentlig kan den dekkes senere.)

\

Første film ut av denne ukes inn-sekk heter Småting som dette og er basert på Claire Keegans bok ved samme navn (Small Things like These) og har godeste Cillian Murphy i hovedrollen. Til alt overmål er filmens screenplay ført i pennen av Enda Walsh, som blant annet har vært med på å skrive manus til Lynne Ramsays nyeste.

Også dette (som Christy) er en sosialrealistisk fiksjonsfilm fra Irland, men her er tonen ganske mye mørkere. Handlingen i Småting som dette er lagt til midten av 1980-tallet, da de såkalte Magdalena-vaskeriene fortsatt var i full sving. (Mange irske nonne-ordener drev vaskerier som brukte ‘falne’ kvinner som arbeidskraft (les: slaver), og var oppkalt efter Maria Magdalena. Vaskerienes inntekter gikk rett til nonne-ordenene; aldri til de ansatte/slavene.)

I korte trekk følger filmen den godhjertede kull- og drivstoffselgeren Bill, som bor i den lille byen New Ross, med kone og fem døtre. Huset er alltid fullt, der er alltid mere kull som må leveres, og rene hviledager sees sjelden. En dag Bill leverer kull til klosteret like utenfor byen, ser han en desperat, skrikende tenåringsdatter bli tvunget (av sin mor) ut av en bil og inn i klosteret. Siden Bill (og alle andre, for den saks skyld) vet hva som foregår ved klosterets vaskeri, går hendelsen inn på ham.

Gjennom usedvanlig godt skuespill (Cillian Murphy er en studie i forknytte følelser), overbevisende tids- og miljøskildringer, engasjerende foto og et eksepsjonelt effektfullt lyddesign trekkes vi inn i Bills sjelekvaler: Hva bør han gjøre, hva vil han gjøre – hva kan han gjøre?

Selv om alle vet hva som foregår ved klosteret, velger de å se en annen vei: Hele den fattige byen og omegn er avhengig av klosterets velvilje. Som eneste velstående aktør i mils omkrets har klosteret «… their fingers in every pie around here», som en pubeier sier. Å skulle trosse klosteret, og dermed stille både det og dets formidable bestyrerinne (Emily Watson) i vanry, vil koste dyrt. Ikke bare for Bill og hans familie (klosteret driver områdets eneste skole, hvor Bills døtre går), men også for flere av byens øvrige beboere og bedrifter.

Flashbacks fra Bills barndom gjør dilemmaene som river og sliter i ham enda mer kraftfulle (også for oss i salen), og områdets trange økonomiske kår er så ekstreme at de, i kombinasjon med det evigvåte og vinter-rå været, nesten føles på kroppen. (Ikke før jeg så en Rubiks kube i et butikkvindu gikk det virkelig opp for meg at handlingen faktisk utspiller seg på 80-tallet. Det ser ellers så primitivt, trist og traurig ut at en skulle tro vi så vidt hadde entret syttitallet.)

Regissør Tim Mielants har tidligere styrt Cillian Murphy gjennom seks episoder av Peaky Blinders, og ikke lenge efter denne filmen fant de sammen igjen med det kritikerroste spesialskole-dramaet Steve (som for tiden går på Netflix). Sammen har de med Småting som dette skapt et særdeles sterkt portrett av en mann, en tid og et helvete. Du går ikke uberørt ut av kinosalen.

\

Bhutan, som ifølge flere artikler og undersøkelser lenge var ‘verdens lykkeligste land’, er efterhvert også blitt en filmnasjon. Med det menes at landet som inntil 1974 var stengt for utlendinger og som ikke fikk internett før i 1999, i år har annonsert at deres offisielle kandidat til kategorien Beste fremmedspråklige film ved årets Academy Awards (eller Oscars, om du vil), heter Jeg er sangen.

Artig nok for oss nordmenn er filmen en bhutansk-fransk-italiensk-norsk co-produksjon – men enda artigere er det at den forteller en fascinerende og fin historie. Filmen dreies nemlig rundt Nima, en lærerinne som mister jobben efter at en ‘sex-tape’ med en kvinnelig hovedrolleinnehaver som ser akkurat ut som henne, begynner å sirkulere. Snart har ‘alle’ sett den, og snart tror de fleste – inkludert hennes forlovede – at det virkelig er Nima som har sex i filmen.

I et forsøk på å finne sin dobbeltgjenger og å renvaske seg selv, velger Nima å selv oppsøke videoen. Der ser hun ikke bare ‘seg selv’, hun finner også en ledetråd – og snart har hun begitt seg ut på en reise på leting efter hotellet hvor videoen ble innspilt, efter folk som kjenner kvinnen i videoen, og efter en løsning på den leie situasjonen hun befinner seg i.

Jeg er sangen viser seg snart å være en litt annerledes film. En film hvis historie tar uforutsette (og svært interessante) vendinger. På imponerende effektfullt vis klarer manusforfatter-regissør Dechen Roder å vise oss hvordan Bhutan, og livene til dem som bor der, ikke helt og holdent har forlatt fortiden: Internett, wikipedia og google til tross lever store deler av befolkningen fortsatt i en verden hvor eventyr, sagn og drømmer betyr mye, og hvor sanger og synging har spesielt stor betydning for hvordan man tolker, forstår og forteller om sitt liv.

I jakten på dobbeltgjengeren møter Nima (og vi) stadig flere forskjellige mennesker og måter å tilnærme seg livet på. Min (vår?) manglende kunnskap om bhutansk historie og kultur gjør det umulig å til enhver tid være helt à jour med de mange plan filmen beveger seg mellom (fortid, samtid, fremtid; realitet, drøm, mulighet etc.), men filmen holder hele tiden på vår interesse.

Jeg er sangen er aldri annet enn emosjonelt-intellektuelt spennende, så til tross for mine potensielt fremmedgjørende beskrivelser i forrige avsnitt: Ta sjansen, gå på kino, legg ut på en reise.

\

En kinotur du ikke anbefales å ta, er den som bringer deg til Now You See Me: Now You Don’t. Den tredje filmen i denne serien er så overfylt med (mer eller mindre) kjente navn, overtydelige produktplasseringer og ufyselig Abu Dhabi-promo – i tillegg til barnlig billige fortellertekniske grep, dodgy aksenter og uengasjert skuespill – at det føltes som en straff å måtte se hele filmen.

\

Hvis du av én eller flere grunner ikke har ork eller anledning til å gå på kino, ta i stedet en titt på The Beast In Me på Netflix. Den er eksepsjonelt engasjerende, spennende og tilfredsstillende.

Fem i bagen med Frantzvaag

Eklektisk-elektrisk godlyd, spiller på Kafé Hærverk fredag.

Kulda setter inn. Det er ingen tvil om det. Da kan man gjøre to ting. Enten legge seg til rette under Røros-pleddet med varm te med honning og et fingerbøl konjakk og en god musikkmiks på øret. Eller man kan gå ut i slonattens bevegelse og finne varmen der. «Beveg dere! Bli beveget», som The Beste sang i sin tid. En fyr som kan komme til nytte uansett om man velger det første eller det andre, er DJ Frantzvaag, fornavn Mats. Oslo og omegn-gutten, som også har utgitt egen musikk på labeler som Fuck Reality og Full Pupp, er en av NRK radios få gjenværende gode samvitigheter. I det selvtitulerte programmet på P3 presenterer han på rolig og behagelig vis hver uke ny og gammel elektronisk musikk. Og det i et så datert format som DJ-miksen med litt småprat innimellom! Det finnes så klart så mange varianter av elektronisk dansemusikk at det er fånyttes å si det er «én» greie, men som gode DJs før ham klarer han å trekke linjer mellom sofa og gulv, mellom kontemplasjon og friksjon. Hør på de siste sendingene hans her - han har til og med en sending som heter «Musikk for november».

Men det er viktig å støtte folk som gir livet sitt til å lage «et tredje sted» aka et alternativt hjem, og det er Vegard og gjengen som driver Kafé Hærverk klint mellom Vega Scene og det snart skummelt gentrifiserte Hausmannsgate 42. Fantastisk alternativ musikk i konsertform, og et egalitært og intimt dansegulv som får dedikerte sjeler til å havne i sonen utover natten. Fredag er et godt eksempel: etter konserten med folkemusikkstjernen Eir (som samtidig er aktuell med en dyster og deilig plate med Ævestaden) er over, kommer Frantzvaag på banen. Det er mye house i bånn av hans musikkforståelse, men på Hærverk kan det meste skje. Tidens Ånd ba om å få titte litt oppi bagen hans.

Patricia Wolf - «Bewick's Wren»
(Nite Hive, 2024)
Lytt her
- Noe helt nedpå til å starte med. Patricia Wolf er en artist jeg har hørt mye på i det siste. Både albumet The Secret Lives Of Birds som denne kommer fra, og det nyeste hun slapp som heter «Hrafnamynd» er skikkelig fine.

Hema Wolfe - «Floyd Rose»
(kult Edits, 2025)
Lytt her

— Jeg vet ikke stort om bakgrunnen til denne, annet enn at personen bak ser ut til å holde til i Alaska. Jeg ble veldig glad da jeg kom over den. Håpefull og langtekkelig på en god måte.

Melchior Productions Ltd - «Closer (California Dreaming)»
(Perlon, 2022)
Lytt her
— Apropos langtekkelig. Denne varer i 10 minutter, men jeg har flere ganger tatt meg selv i å ønske at den var lenger. Thomas Melchior lager meditativ og catchy musikk hvor det ikke skjer så mye, men heller ikke trenger å skje noe mer. Dette er min foreløpige favoritt derfra. Eller faktisk, på delt førsteplass med en som heter «Everything Ok».

Byron Bogues - «Upward»
(440hz, 2001)
Lytt her

— Masse spenning. Spilt på riktig tid og sted kan det føles ut som du flyr.

TGV - «Fools Gold»
(Turbo, 2001)
Lytt her
— En mer melodisk sak som sampler Depeche Mode til slutt. Gitt tiden den kom ut, og at canadiske Tiga er med som både produsent og utgiver kan den vel kalles electroclash. Gøy å spille, og fin for å bryte opp.