Langrennssportens meningstap

Atter en Kollen-helg er snart over. Strålende sol, god glid, norsk dominans. Langrenn som toppidrett har vært en sentral del av vår kulturelle og historiske kanon. Enorme ressurser, mye energi og svært store pengesummer over tid er investert i at alt dette skal fortsette å vokse. Høydehusopphold, vulgære smørebusser, sponsormakt, klaging, arroganse.

Det har jo demret for flere av oss i årevis over at denne interessen er noe vi deler med svært få andre på kloden, en håndfull land, og snart knapt dem. Likevel har vi lullet oss inn i en fortsatt drømmetilstand der dette er selve ur-idretten, en plattform for oss å vise verden hva vi egentlig er laget av. Men nå er illusjonen brutt.

Det var en litt mer lokal deltakerliste enn det pleier være, og mange av de utenlandske toppløperne er slitne etter en lang sesong og et nettopp tilbakelagt VM, og holdt seg hjemme. Men det var likevel følelsen av et dødsstøt å se 10 nordmenn på toppen av resultatlista etter lørdagens femmil for herrer. Det meningsløse ved å se denne defileringen av røde skidresser ute i løypa under en treig fellesstart får ingen ny tyngde av en eventuelt underholdende innspurt. Den tomheten man føler inni seg er egentlig en tragisk følelse, dette var jo virkelig noe av det som ga livet mening. Nå betyr det minimalt. Kanskje spesielt under sprintøvelsene, det er jo verdens minst interessante idrettsgren. Hva er vitsen? Det er å fjerne lang fra langrenn, som å lese verdens hardest redigerte Readers Digest-utgave av det som egentlig burde være et epos. Med unntak av Klæbo som er en slags TV-kjendis fordi han var tøff i trynet tidlig i karrieren, er ikke dagens toppløpere lenger noen folk vet hvem er eller hva heter. Jeg tok meg selv i å være hjemme med tid til overs under starten verdensmesterskapet nylig, uten å skru på TV-en. Først mot slutten våknet jeg. Det ville vært utenkelig for noen år siden.

Da folk var fra Skrautvål

Da er kvinneklassen langt mer spennende, med mindre norsk dominans, amerikanske solstråler som Jessie Diggins, noen svenske friskuser og finske slitere. Det beste som hendte kvinnelangrenn på årevis var at Therese Johaug la opp og ga plass til de andre. Selv om hun fortsatt spiller en altfor dominerende rolle som brekete studiokommentator, hun er jo live inne også under løpet, som om kommentator og sidekommentator fra før ikke er nok. Kameraet følger hennes reaksjoner fortløpende, ikke minst hennes forhold til løperne som tidligere kollega av dem, som hun kan gå og gråtkvalt klemme etterpå, med mikrofon i hånd. Dette som atter et forsøk på å gjøre idretten tilnærmet reality-etoset. Vekk med det!

Femmila i dag var faktisk veldig spennende og jeg banket hardt i gulvet under innspurten, akkurat som i glansdagene. Ragnhild Haga, se det er et skikkelig skiløpernavn, oppvokst som jeg er med innesluttede skogstusser fra steder som Skrautvål med navn som Inger Helene Nybråten som skiløperidoler. Faktisk så begynte dette meningsfallet så smått allerede med Bjørn Dæhlie, som utviste en type ambisiøsitet og grådighet som skurret med dette glorifiserte bildet av den trauste norske skogssliteren. Dæhlie skulle dessverre bli prototypen på Den Nye Nordmannen, som slo ut i full blomst noen tiår senere.

Tomt i bakken

TV-bildene fra Holmenkollen er virkelig skjønne, det fyller meg med undring og stolthet å se hovedstaden med alle sine muligheter og problemer ligge rett der nedenfor der de går i løypa. Men om kvinneklassen faktisk var spennende, variert og underholdende, det var en god avgjørelse å la dem gå faktiske fem tunge mil i stedet for den noe feminiserte 30-kilometeren, viste jo ikke dette seg ute i løypa. Det var langt, langt færre til stede i dag enn i går, selv om været var minst like gnistrende. Nordmenn klarer rett og slett ikke å kose seg uten alkohol lenger, på en annen side er de så treige at de ikke tør drikke dagen før en ny arbeidsdag. For en gjeng med bønder. Denne holdningen er også avgjørende for at det sjelden er festivaldager på søndag, i vår ellers festivaldominerte virkelighet. Musikk- og kulturinteressen stikker altså ikke dypere enn at massene ikke gidder å møte opp om det ikke er duket for heldagsfyll i samme slengen. Det var også pinlig tomt da kvinnene skulle hoppe i Raw Air-konkurransen senere på dagen lørdag. Selv med Maren Lundby på bommen var det ikke noe interessant. Det er fordi folk ikke egentlig bryr seg disse nordiske grenene. De er der bare for «festen» og muligheten for en markering av norsk eksepsjonalisme.

Den hersens «festinga»

Altså, jeg elsker å drikke selv, og har hatt det som en av mine hovedbeskjeftigelser siden tenårene. Men jeg lurer på om «festing» kanskje er et tilbakelagt stadium, det er ikke så lett å identifisere seg med det lenger. Det er noe for ungdommen og den blærete Nye Nordmannen. Hva er det man egentlig har å feire? At man er norsk og er trygt plassert på toppen av verden? Jeg lurer på om det også er derfor, i tillegg til ny innsikt i folkesjelen via kommentarfelt og så videre, at det er litt vanskeligere å heie på Norge i klassisk forstand – det er vanskeligere å dele en generell entusiasme for og føle fellesskap med sine med-innbyggere. Altså, jeg har mer enn nok å interessere meg for - familie og venner, fotball og friidrett og darts på TV, romaner, kunstutstillinger, LP-plater og konserter. Livet er fylt med mening og utfordringer og glede. Men det er litt smertefullt å se den nyrike vrækinga ta den en gang så noble langrenssporten i Holmenkollen som gissel. Det samme har skjedd med så mange andre av de viktige og hyggelige merkedagene i året. Den Nye Nordmannen har ødelagt 17. mai, påsken, sommerferien, ja nesten også jula.

I hvert fall bedre enn svenskene

Nå var det visst enda verre for et par år siden, med nyutklekket nikkersadel som dreit på perrongen og fullt kaos, men det kom stadige rapporter om unge gutter i Amundsen-klær fra topp til tå som måtte tas hånd om av politi og helsevesenet.

Men, man kan vel neppe argumentere godt nok mot en suksess som det Holmenkollen er i en ellers ganske trist kalender for utøvere i de nordiske grenene. For den som går rundt i de naturskjønne omgivelsene og kjenner på dette trøkket, er det vel en fin avveksling fra det generelle meningstapet de føler på enkelte arenaer nede i Europa nå, uten natursnø, uten publikum, uten seertall, uten innsikten om at det sliter ut kroppene sine for egentlig har noen betydning.

Som en svensk løper sa etter målgang: «Det er jo mektig på et vis når 10.000 nordmenn buer på deg».