Laure Prouvost-utstilling: Tankene går til 90-tallets Blekkulf

Det er noe med Lyshallen på toppen av det nye Nasjonalmuseet. Helt samtidig gir den en følelse av muligheter og begrensninger. På den ene siden er det store arealer å fylle, både regnet i gulvplass og i kubikkmeter luft. Rommene oppfordrer til å sette opp store installasjoner og skulpturer, lage egne små verdener man kan gå inn og ut av. På den andre siden er veggene tatt ut av ligningen. De kan man ikke henge noe på, de bare er der og slipper gjennom lys på en vag og generell måte, som gir hele salen en følelse av å være et helt eget sted.

Egentlig er det tre haller. Prouvost fyller to, når hun nå har fått æren av å være første kunstner med soloutstilling akkurat her, etter den ihjeldebatterte gruppeutstillingen Jeg kaller det kunst. Det gjør hun som del av det omstridte Fredriksen-samarbeidet. Utstillingen er den første i en lang rekke med kunstnere i internasjonalt format, som skal fylle Lyshallen de neste, i første omgang, ti årene.

Litt Blekkulf

Det første som møter en i utstillingen, foruten en veggtekst som peker vagt mot CV-en til Prouvost og forsikrer publikum om at dette er bra greier – hun var Frankrikes representant på Venezia-biennalen i 2019 – er en slags bro. Broen fungerer som en portal. På den andre siden åpenbarer noe som ligner et nordafrikansk beduintelt seg. Gigantiske fuglefjær utgjør taket. På gulvet åpenbarer brune sølepytter seg. Det ligger søppel strødd rundt omkring, for eksempel siggpakker og ølbokser, kalkunpåleggpakker og den nesten obligatoriske, i en slik sammenheng, Iphonen. Samtidskunst!

Tankene går også til 90-tallets Blekkulf-kampanje.

Opp av det hele står svære rør. I et hjørne av salen ligger en jordhaug. Over en svær vegg spilles en film på repeat. Filmen viser en gammel dame som svever gjennom luften, avbrutt nå og da av en håndholdt kamera-film av barn som synger «We migrate, we migrate, together, together, together» i kor, mens de står på et vanlig utseende jorde.

Utstillingen er en del av et lengre kunstnerisk prosjekt, som gjennom Prouvosts karriere har utfoldet seg fra utstilling til utstilling og fra verk til verk. Prosjektet er bygget rundt en fortelling hvor to skikkelser, Grand Ma og Grand Dad, er de hovedpersonene. Grand Dad er riktignok bare til stede som en skygge. En gang i tiden var han en stor kunstner i kretsen rundt dadaist og norgesvenn Kurt Schwitters. På et tidspunkt bygde Grand Dad en «konseptuell tunnel» mellom England og Afrika, som han rett og slett forsvant inn i. Til å forvalte kunstnerarven står Grand Ma alene igjen. Men vil Grand Ma det, da? Egentlig vil hun bare fly avsted, virker det som. For det er Grand Ma som i filmen svever rundt oppe i himmelen splitter naken, noe hun ser ut til å trives med, forståelig nok.

Det rødmes

Konseptuell tunnel, altså. Kunstneren har forsvunnet, og holdes i live som myte. Og det er flere kunsthistoriske easter eggs her for den som er interessert i det. Selv om det kanskje i for stor grad blir for refererende til et internt meningssystem, som går over hodet på de fleste av publikum, men man kan vel notere seg sånt som at fontenen symboliserer ungdom og så videre.

Hvis dette overveldende og inrikate spetakkelet ikke er nok til at man føler noe, kan man putte hodet inn i en bøtte som henger fra taket, med VR-briller inni og se nakne damer som danser livaktig omkring en og plutselig stirrer en dypt inn i øynene. Jau, det rødmes.

Prouvosts kunstnerskap er et hvor sterke ideer og temaer ligger til grunn.

Kjønn, historie, klimaendringer og kunstens historiske skjebne fra meningsskaper til normoppløser. I tillegg, mennesket forhold til naturen, som Prouvost gjør konkret gjennom en gjentagende kobling mellom oss og fuglene. Dette bildet bringer tematikken videre til et annet av temaene migrasjon – som nettopp henger sammen med blant annet klima- og naturødeleggelsene. Alt henger sammen med alt. Men enkelt er det ikke av den grunn, og her kommer enda et av Prouvosts elementer inn. For å forstå seg på dette er vi utstyrt med et særdeles upålitelig verktøy, nemlig språket. For Prouvost gir språket både muligheter og begrensinger, og ofte samtidig. Bare legg merke til utstillingstittelen «Above Front Tears Oui Float», et nikk til hvordan folk som ikke mestrer et andrespråk fullt ut kan avsløre formuleringer og sammenhenger som ikke ligger der for morsmålsbrukere, men likevel ligger liksom skjult inni språkets kriker og kroker.

Kunstnerisk ASMR-snakking

Utstillingen er todelt. Hvor den ene delen handler mest om det fæle og det skitne, og har en postapokalyptisk vibb, har den andre noe mer håpefullt ved seg. Den er lysere, og en røykmaskin i full sving gir litt magisk stemning. I tillegg: flamingoer, fisker med fugleføtter, en kjempestor stein, og ikke minst en hvit pressenning som faller ned fra taket mot gulvet og forestiller en sky. Vi er døde, får en anta. Jeg dumper ned i en slags sofagreie som ligger midt under denne hvite skyen (presenningen), plukker opp en aktiviserende kikkert og speider litt på glinsende søppel som svever rundt omkring oppe ved taket.

Det er fint å bruke kikkert, og det hjelper en til å zoome inn i en utstilling som ellers er så preget av helhet og ikke enkeltverk. Akkurat der og da kunne jeg sovnet, det er en perfekt blanding av ro og støy, som å være et lite barn og ta tog på kvelden. For i tillegg til alt dette man kan se er lyd et alltid tilstedeværende element. Enten ved nevnte barnesang, men også et teksttungt lydspor som Prouvost (?) hviske-tisker over høyttalersystemet. Hvorfor må snakk i slike utstillinger absolutt alltid være så ASMR-aktig og intimiserende?

Ingen illusjoner

Forresten, er det et poeng at man kan tråkke i disse sølepyttene? Det er altså bare tilsynelatende skit og lort, for over ligger et dekke av noe slags smeltet plast. Å gå oppe på dette skitne og slett ikke bli skitten, skaper en uvirkelighetsfølelse, som man kan sammenligne med ... Hm ... Å drikke kaffe som viser seg å ikke smake noe, kanskje? Eller å spise is laget av frosset luft, om det gir mening. Man får en følelse av at kunsten for Prouvost i høyeste grad er akkurat kunst, noe á la en pille man kan ta i stedet for å endre kostholdet. Om enn bare en praktisk greie, viser akkurat dette museumskunstens begrensninger, hvordan det at alt er etterligninger og nikk mot den virkelige verden, som ligger utenfor, gjør at noe glipper mellom fingrene på en. Man skulle ønske at det ikke var mulig å tråkke på sølet, at illusjonen fikk leve, men Prouvost har liksom ingen illusjoner. Hun fremstår litt kynisk, sånn sett, midt oppi det søte og småartige.