Laurent Garnier ser på klubben som et tog, og seg selv som togfører

– Hva har endret seg i technoscenen siden du startet som DJ i Manchester?

– Det er mye som har endret seg over tretti år. Undergrunn er et ord man ikke bruker lenger. Det pleide å være en scene vi kjempet innbitt for å bevare. Nå om dagen kunne ikke folk brydd seg mindre, det er ikke et ord som betyr noe for dem lenger. Det er et begrep de fleste har glemt, lagt bak seg.

For meg handler det om et veldig personlig forhold til musikk, hva man definerer som undergrunn. Noen vil kunne si at å bare spille vinylplater er undergrunn, mens det for andre handler om å dyrke obskur og ukjent musikk. Jeg tror at undergrunn grunnleggende sett er musikk som ikke er formatert på en kommersiell måte. Men igjen, hva betyr det? Er Aphex Twin undergrunn? For meg er han det, enda han har solgt millioner av plater. Og allerede nå er vi inne på et spor som ville irritert mange mennesker. Det er et vanskelig begrep.

Jeg tror også at sosiale medier har endret mye av gamet. Nå handler det ikke lenger bare om innholdet, men også alt som omgir det. Det er trist, selv om det selvfølgelig ikke gjelder alle. Sosiale medier blir brukt som en plattform for å fremme seg selv, og i mindre grad til å fokusere på innholdet. Men det viktigste for meg har uansett alltid vært musikken. Og for meg har ikke det endret seg overhodet. Til syvende og sist drar folk ut for å se en DJ spille, danse og høre på god musikk – selv om vi alltids kan diskutere hva som er god musikk. Men det er ingenting fundamentalt nytt i technoscenen. Den har ikke endret seg.

– Hva er ditt prosjekt som DJ?

– Ingen kompromisser. Absolutt ingen kompromisser. Og ingen grenser. Jeg hater å høre på noen spille fem timer med det samme materialet. Jeg syns det er så jævla kjedelig. Skjerp deg, mann, tenker jeg da, du ser ikke de samme type filmene, du spiser ikke den samme maten – så ikke spill den samme jævla musikken. Prosjektet mitt som DJ, og som har vært det de siste tretti årene, er å lytte til og oppdage så mye ny musikk som mulig. Jeg hører på helvetes mye greier hver dag, og prosjektet mitt er å dele med folk det jeg finner og introdusere ny, kul musikk til klubbscenen. Jeg våkner opp, og lytter til fem-seks timer ny musikk, vanligvis mellom 200-500 album om dagen. Det er tidkrevende, enda det kanskje ikke er et sterkt nok ord, når jeg tilbringer hver eneste dag med å lete etter musikk. Kanskje er det franske ordet chronophage mer dekkende, det lar seg oversette som at noe «spiser opp tiden din». Likevel, gleden over musikken gjør det hele verdt det. Selvfølgelig gjør det det, hvis ikke hadde jeg ikke vært her i dag.

– Hvordan vet du når du har funnet låta du ser etter?

– Det er helt intuitivt. Jeg starter med å velge meg ut det jeg syns virker lovende, men til slutt er det låtene som snakker til hoftene, til hjertet, til føttene, som funker. Og hvis de ikke gjør det ... ha det bra!

– Hvis du skal trekke fram noe?

Hvis jeg måtte peke ut èn, må det være Roshan Chauhan. Nå kaller han seg «Works of Intent». Han er bare èn fyr, og hver gang han lager ny musikk, er det helt vanvittig bra. Jeg tenker stadig, hvordan faen gjorde han det? Du vet aldri hva du skal forvente. Han er annerledes enn alle andre, helt enestående. Han gjør sin egen greie. Du føler hans indiske kultur, hans britiske kultur. Han lager techno, men er ikke fra technoscenen. Han har virkelig inntatt den britiske scenen, du føler at han er en del av den samtidig som han fullkomment gjør sin egen greie.

– Du har holdt på med dette i over tretti år, er du opptatt av fornyelse?

– Jeg hater å gjenta meg selv. Det ville vært for lett å lage fem av Crispy Bacon eller fem av The man with the red face. Jeg er alltid på leting etter noe nytt. Men når jeg får en idé, klarer jeg aldri å utføre den. Jeg vet ikke hvorfor. Jeg begynner på et spor, jeg beveger meg i en retning og lar meg ta av strømmen, og ender alltid opp med noe annet enn jeg opprinnelig så for meg. Jeg tror likevel det er en god ting. Jeg gjør min egen greie, og vet ikke om det er bra eller dårlig, men jeg bryr meg ikke. Når jeg lager musikk, er det for meg selv jeg lager den. Jeg bryr meg ikke om andre mennesker. Musikken er en veldig personlig greie. Men når jeg spiller, da spiller jeg for andre mennesker. For og med andre mennesker.

– Vi leste et intervju der du fortalte at du innimellom spiller politisk, for eksempel like før det franske valget, der du har med deg plater med budskap om å ikke stemme på National Front. Hvordan spiller du nå?

– Det finnes så mange kunstnere, ikke bare I musikk, men i billedkunsten og litteraturen også, som må lide for å kunne lage kunst. At det er i lidelsen man finner deres bilde av verden. Men jeg har aldri tenkt på meg selv som en lidende kunstner. I løpet av karrieren har jeg laget låter med utgangspunkt i en politisk eller personlig situasjon. Albumet jeg slipper neste år ble laget under pandemien, og er uten tvil et produkt av den frustrasjonen jeg følte på, når jeg ikke kunne dra ut og spille for mennesker. Morsomt nok er det mitt mest technoalbum så langt, kanskje med unntak av debutalbumet.

Til syvende og sist handler det kanskje mest om stemninger og humør, enn at det skal være en politisk slagside. Jeg prøver å være så ærlig som mulig, og slippe følelsene inn i musikken. Technoscenen i dag er kanskje i større grad i stand til å reflektere verden. Den moderne technoen er ganske hard og ganske rask, og ikke like musikalsk som den var for tretti år siden. Kanskje gjenspeiler den bedre hvordan verden ser ut.

– Hva er det beste med å være DJ?

– Å kunne reise rundt og møte mennesker fra forskjellige land, det er fantastisk. Men selve reisingen er forjævlig, jeg absolutt hater det. Det tok meg elleve timer å komme hit. Jeg rett og slett hater det. Men igjen, når jeg først landet i Oslo, var jeg overveldet over å være her. Kjærligheten, alle de gode og engasjerte vibbene fra crowden gjør det hele verdt det.

Å kunne uttrykke meg kunstnerisk, fortsatt, etter tretti år, som jo er veldig lenge for en DJ-karriere å være, er fantastisk, og særlig når det virker som om folk fortsatt setter pris på det jeg driver med. Det er utrolig givende, og det er .... hvordan skal jeg si det? Jeg tror jeg var født til å bli DJ, til å spille musikk for andre mennesker. Og det at jeg kan gjøre det, at jeg kan gjøre det på måten jeg aller helst vil, og at folk synes å sette pris på musikken, at de forstår og danser til den, etter alle disse årene, må være det beste med denne jobben. Jeg gir mye av meg, men får mye igjen også.

– Når du spiller, hva forsøker du å oppnå?

– Det jeg ser etter, som jeg alltid ser etter, er øyeblikket hvor mengden flipper. Jeg forestiller meg at klubben er et tog, og at det er opp til meg å føre toget. Se for deg et av disse gamle lokomotivene, hvor du stadig må kaste kull inn og holde det gående, før toget omsider har bygget opp fart og det går raskt. Det er øyeblikket hvor jeg hopper bakover til den neste vognen, hvor folka er. Og det er her det skjer en vending. Folk glemmer tiden, mobilen, alt det som til vanlig finnes rundt dem. De bare er der. De forlater seg selv, vi forlater oss selv alle sammen. Og det flyter. Du fanger mengden, og når de er hooked, ja, da kan du gå langt. Du kan reise langt. Det er det jeg ser etter.

To om Laurent Garnier:

Christophe Boulmer, DJ

– Hvis vi skulle sammenlignet Laurent Garnier opp mot Norge kan vi si at han på mange måter er for Frankrike det Roland Lifjell har vært for technoscenen i Oslo. Laurent Garnier ér Fransk Techno. Selv om han fikk sitt store gjennombrudd på Hacienda i Storbritannia på 80-tallet, fikk han noen år senere etablert fransk elektronisk musikk som en relevant kraft på 90-tallet gjennom labelet F Communications, som faktisk har sitt utspring i FNAC Records, et plateselskap som var en del av landets største elektronikkkjede. Det er litt som om Elkjøp hadde starta alernativt plateselskap på nittitallet. Hipp tanke. Undertegnede kan bekrefte at Garnier har klart å holde på formen langt over forventning, da han leverte der klart beste settet jeg har hørt av en slik storhet på The Villa nylig- spekket av særegen orkestrering, jazz- og impropartier vevd inn i mixen, så presist utført at en skulle tro han var på toppen av sin karriere (eller i midten av tjueåra) nå.

Bugge Wesseltoft, musiker