Lea Ypi: – Humor har en stor rolle i samfunnskritikken

Lea Ypi kunne ikke forstå hvorfor foreldrene somlet med å sette opp et portrett av «onkel Enver», slik alle de andre familiene hadde gjort i datidens Albania.

Onkel Enver var Enver Hoxha, Albanias diktator fra 1944 til sin død i 1985. Ypi var fem år gammel den gangen, og Hoxhas død beskriver hun som sitt første politiske minne. Den normale reaksjonen på en slik hendelse ville vært gråt og fortvilelse, tenkte hun, men der stod foreldrene hennes og diskuterte musikken i begravelsesmarsjen: var det Beethoven?

Etter hvert forstod hun at det ikke handlet om at familien aldri fant en pen nok ramme til Hoxha-portrettet, eller at de ventet på å få portrettet forstørret. Bortforklaringene om hvorfor de ikke besøkte Hoxhas grav var også det – bortforklaringer.

Lea Ypi vokste opp i Tirana i Albania under kommunistregimets fall, med akademiske foreldre som aldri fortalte alt, som lot Ypi vie seg til seg onkel Enver, onkel Stalin og det kommunistiske styresettet – fram til det begynte å slå sprekker, og Ypi etter hvert skjønte at hun hadde blitt forskånet for sannheten gjennom hele barndommen. Kunne hun stole på noen nå, da?

Dette skriver hun om i boka Free – Coming of Age in The End of History – som foreligger i norsk oversettelse (Fri) av Inger Sverreson Holmes, og som har blitt kåret til en av fjorårets beste bøker av blant annet The New Yorker.

I dag er Ypi professor i politisk teori og filosfi ved London School of Economics, og har blitt kåret til en av verdens ti beste tenker av det britiske magasinet prospect. Frihet er noe hun tenker mye på, og som vi diskuterte med henne da hun kom til Oslo i starten av mars.

Free - Coming of Age at the End of History (2022)

Lea Ypi
Foreligger i norsk oversettelse som «Fri» av Inger Sverresom Holmes, utgitt på Gyldendal forlag i 2023.

– Gjennom å la barnet føre ordet, hva kunne du fortelle annerledes, hvilke muligheter åpnet det for?

– Det er en bok om frihet, og jeg ville at boken skulle invitere leseren til selv å utforske og reflektere over betydningen av frihet, hvordan man distingverer mellom ideologi og frihet. Akkurat der var det barnlige perspektivet vesentlig, fordi barnet selv ikke har en tydelig forståelse hva frihet er, ingen tydelig formulerte tanker å ta utgangspunkt i.

– Barnet står åpen mot verden og ideene på en annen måte?

– På et vis blir barnet et vitne til og et sentrum for disse forskjellige ideene om frihet. En av forskjellene mellom det litterære og akademiske, er at litteraturen ikke er belærende, men heller introduserer leseren for nye perspektiver. For meg var det viktig å unngå en autoritet som fremlegger en absolutt forestilling om frihet. Det ville i så fall vært paternalistisk, og helt motstridende med bokens premisser. Så gjennom å vise verden gjennom barnets øyne, er det noe det narrative perspektivet åpner for.

– Kan du huske første gangen du opplevde at dine barndomsillusjoner brøt sammen?

– Fra dagbøkene jeg skrev er det skildringer av da leder av det albanske sosialistpartiet på TV erklærte at Albania fra nå av skulle være en politisk pluralistisk stat. Og jeg husker at foreldrene mine snakket om hva dette ville bety for oss, at vi fra nå av ville ha frihet og demokrati. Jeg tror det var da, fra det øyeblikket jeg forstod at ting ville forandre seg og at det åpenbart var mye jeg hadde holdt for å være sant, som ikke var det.

– Hvordan da?

–På et tidspunkt oppdaget jeg at samfunnet jeg levde i, slett ikke var så fritt som det utgav seg for å være. Og på slutten av nittitallet, da politisk pluralisme og ytrings- og religionsfrihet gjorde sitt inntog i Albania, trodde jeg at det var frihet vi fikk, nesten over natten. Men det viste seg raskt å være ensidig og begrenset, det også. Landet ble rammet av alle disse problemene, ikke sant, emigrasjon, arbeidsløshet, nyliberale reformer og de påfølgende konsekvensene av den politiske sjokkterapien landet gjennomgikk. Og det ga meg innsikt i hvor begrenset diskursen rundt frihet faktisk var, og det at frihet ikke gjaldt alle og ikke gjaldt hele verden. Jeg tror det var et tidspunkt hvor jeg tenkte at politisk frihet var alt frihet bestod av.

– Hva har denne historien betydd for deg, og hvordan tror du den har formet karrieren din?

– Det er et spørsmål jeg ikke tror jeg kunne ha svart på før jeg skrev boken. Det var noe boken hjalp meg å reflektere over og forstå. Kanskje det viktigste jeg har tatt med meg etter arbeidet med boken, er at når du først er blitt løyet til én gang, er det vanskelig å tro på sannheten igjen. Du blir en skeptiker, kritisk til alt, og arven jeg bærer på handler om at jeg stadig må bekjempe min egen skeptisisme, fordi jeg ikke tror det er noe det går an å leve med. Man trenger overbevisninger, noe man tror på, for å kunne handle.

– Hvordan er din forståelse av frihet nå?

– Det viktigste for meg er at man ikke begrenser seg til én forståelse av frihet, men heller forsøker å åpne diskursen for flere perspektiver. Jeg liker å snakke om personlig frihet synonymt med moralsk frihet. Perspektivet jeg kanskje anser som det mest appellerende, er et bestemoren min formulerer i boken. Hun sier: «Det er noe grunnleggende i menneskenaturen som samfunnet, enda så undertrykkende det er, aldri kan utslette. Og det er følelsen av moralsk ansvar og verdighet.» For min egen del er det er med utgangspunkt i dette moralske ansvaret at vi er frie, at vi på den måten kan handle fritt. Håp er en moralsk forpliktelse. Men det er likevel ikke nok i seg selv. Den moralske og institusjonelle friheten er adskilt, og man kan oppdage at man lever i en verden som ikke er moralsk fri, enda samfunnet hevder at det er nettopp det. Og det er denne avstanden, dissonansen mellom moralsk og ideologisk frihet, man må ta utgangspunkt i, skal man utforme en samfunnskritikk hvor frihet som sosialt fenomen kan oppstå.

– Alle samfunn er frie og ufrie på sin egen måte. Samtidig er vestlige land tilbøyelige til å anse seg selv som spesielt frie. På hvilken måte er Vesten ufri?

– Jeg tror ikke at man kan være fri i en ufri verden. Ingen forestillinger om frihet er gyldige dersom de er del av en ufri verden.

– La oss vende tilbake til boka. Var det en ren tilfeldighet at boka ble skrevet under pandemien?

– Da jeg begynte å skrive, var det med tanke på å skrive en mer akademisk bok om frihet. Det skulle være en bok om ideer, om frihet i politisk og filosofisk forstand. Og så kom lockdown, og jeg flyktet til et kott i Berlin for å skrive. Jeg begynte å tenke på øyeblikkene hvor spørsmålet om hva frihet er, er enkelt å besvare. Er jeg fri, er jeg ikke fri? Jeg skriver fra et kott i Berlin! Det er nedstenging, alt er satt på vent. Vi kan ikke gå i parken, barna mine kan ikke besøke vennene sine, vi kan ikke lenger reise. Alle frihetene vi tidligere tok for gitt, til og med de førstegenerasjons-politiske frihetene, som organisasjonsfrihet og bevegelsesfrihet, var forsvunnet over natten. Og vi aksepterte det alle sammen, med god grunn, vel å merke. Samtidig var det en parallell diskurs rundt sosial og kollektiv frihet, og hva slags ansvar vi har som samfunn. Men det ble gjerne kontrastert mellom de ansvarsfulle og gærningene som proklamerte for frihet og et maskefritt samfunn. Men alt handlet om den samme diskursen om hva frihet er. Og mens dette pågikk, ble boken stadig mer personlig. Spørsmålet om hva frihet er, og mer spesifikt dynamikken mellom personlig frihet og kollektivt ansvar, minnet meg om oppveksten i Albania, hvor et presserende spørsmål var: Hva er den riktige oppfatningen av frihet? Også den samme følelsen av krise og unntakstilstand, følelsen av at fremtiden vil bli svært ulik fortiden, og at du står midt i et bristepunkt i historien.

– Hvordan valgte du ut minnene du ville skrive om?

– Jeg visste at jeg ville skrive om kjønn og frihet, om felleskap og ulikhet og frihet i forskjellige historiske perioder, om emigrasjon og bevegelsesfrihet. Spørsmål som jeg hadde vært interessert i lenge akademisk perspektiv. Da jeg leste dagboken min fra oppveksten, tenkte jeg: Hvilke episoder og scener kunne vært illustrerende for disse temaene? Selvfølgelig, man ikke gjøre seg for avhengig av en slik tilnærming, det blir for kunstig. Prosessen behøver en flyt, det er viktig å ha la seg rive med i arbeidet med boken. Kombinasjonen lå i at jeg tilnærmet meg arbeidet med en følelse av at det var noe her som var helt vesentlig å fortelle, og at jeg tillot meg selv å følge flyten, følge narrativet og karakteren mens de utviklet seg parallelt med skriveprosessen. Ellers blir det mekanisk og uorganisk, og det er ingenting verre enn litteratur som bombarderer deg med informasjon, som søker å belære deg om ting du allerede kjenner til. I stedet forsøkte jeg å bare gi slipp, og følge flyten.

– Det er kanskje den eneste måten å skrive på ...

– Ja, og det er en kreativ prosess der som gjør mye av jobben selv. Jeg skulle ønske det fantes en måte å gjøre det igjen. I så fall hadde jeg gjort det. I stedet må man hver gang starte fra scratch, og håpe at man blir tatt av sted av den kreative flyten. Du må vite hva du er interessert i, men også stole på prosessen.

– I hvor stor grad stoler du på minnet ditt?

– Den første delen handler om den tidlige barndommen. Selvfølgelig husker man ikke detaljene, men man har samtidig øyeblikk man vet er av stor betydning. I et av de første kapitlene skriver jeg om Enver Hoxhas død, som er et av mine første politiske minner. Jeg visste at dette minnet hadde formet meg, og jeg visste at det var et betydelig avvik mellom hvordan jeg og foreldrene mine erfarte hendelsen. Detaljene er fiksjonaliserte, men det er samtidig en kjerne av sannhet der, en nøyaktig gjengivelse av inntrykket etterlatt i meg.

– Boken preges av en lekenhet og en humoristisk varme. Noen av scenene er også direkte morsomme. Var dette et bevisst valg fra starten, eller noe som falt naturlig når du skrev fra barnets perspektiv?

– Jeg tror det var en kombinasjon av de to. I Albania spiller vi mye på ironi, og humor har en stor rolle i samfunnskritikken. Kulturen jeg kommer fra har en humor som leker med sin egen historie og lidelse, og humoren i boken er på den måten en del av meg og min kulturelle arv.

– Boken har fått enormt god mottakelse. Hvordan har det vært?

– Når du skriver en bok som på så mange måter handler om familien din og livet ditt i et bestemt land, selve perspektivet ditt, er det en personlig historie. Det er et personlig prosjekt. Og det som har vært utrolig å oppleve, er at denne historien har nådd ut til så mange mennesker som kan relatere til den, det hadde jeg aldri sett for meg. Jeg får e-poster fra folk som skriver: Jeg vokste opp med mormonene, og det var helt likt som det livet du beskriver under kommunistregimet i Albania! Og så er det en hel gruppe mennesker jeg liker å kalle eks-kommunistiske eks-barn; en hel generasjon spredd utover verden, fra tidligere Jugoslavia eller Sovjetunionen. Og det er åpenbart fellestrekk mellom disse forskjellige kontekstene, ideologiske likheter som skiller dem fra liberale kapitalistsamfunn. Og man begynner å tenke på sin egen identitet, bundet ikke bare av staten eller kulturen, men som en bredere, mer omgripende politisk identitet.

Gjennom å skrive om det partikulære, får man en universell appell?