– Jeg har mange ganger tenkt at faren min døde av troen på det mannlige geniet

Fra far het utstillingen, og pirket borti et ikke ubetydelig sakskompleks: Da Berg var ni år gammel i 1975 ble hennes far, den kjente filmregissøren, fjernsynsteater-instruktøren og forfatteren – åndsmennesket – Arnljot Berg, arrestert og fengslet i Paris, anklaget for drapet på sin unge kone, Lene Bergs stemor, Evelyne. Han ble senere dømt for «legemsbeskadigelse med døden til følge».

Etter 447 dager ble han løslatt fra det franske fengselet. Han arbeidet i noen år i Norge, blant annet frilans for NRK Fjernsynsteateret og som litteraturanmelder for Dagbladet, og han ble dosent i film ved universitetet i Trondheim. Men, han hadde forsøkt flere ganger tidligere, og til slutt lykkes han. I januar 1983 ble han funnet ved Tryvann, etter å ha blitt meldt savnet fra sykehuset han var innlagt på måneden før.

Brev til fengselet

Det var som om Lene Berg i denne utstillingen tok opp igjen dialogen med faren, slik den pågikk med brevveksling mens han satt fengslet, deres samvær under årene hans i Oslo etter løslatelsen, men også slik det var før Hendelsen. Arnljot Berg hadde mange kvaler i livet, kunstnerisk, filosofisk og personlig, med flere nervøse sammenbrudd, fyllekuler og, viste det seg, en lang historie med voldelige blackouts. Samtidig var han jo også «verdens beste pappa» og en respektert kollega. Hva er det egentlig man husker, hvordan stiller erindringen seg til senere erfaring? Lene Berg er selv blitt en allsidig kunstner med årene, og det er riktig å si at hun med den ballasten kan behandle dette, ja la oss kalle det et traume, med helt andre redskaper enn den gangen. Hun var jo bare et barn.

– Hadde du lagt lokk over alt dette som skjedde, før du begynte kunstnerisk virksomhet om det?

– Jeg vil si at jeg forsonte meg med mye allerede den gangen jeg selv søkte meg inn på film & regi-studier, og fant ut at jeg ville lage helt andre filmer enn ham, sier Berg.

– Jeg bestemte meg for å slippe raseriet og la ham hvile i fred. Men jeg har alltid hatt ham med meg, og det meste jeg har laget er preget av de eksistensielle dilemmaene jeg tidlig ble stilt overfor. Jeg har aldri lagt lokk over noe av det, men plutselig følte jeg et behov for å «se» ham igjen, blant annet fordi han og hans kunstnerskap er så og si glemt, selv i filmmiljøene der han lenge var veldig aktiv og veldig viktig, også filmpolitisk.

Tanker om utstillingen i Bergen i fjor kommer tilbake mens vi snakker. Jeg hadde nettopp holdt et foredrag sammen med en kollega, og det var sterk ettermiddagssol og frihetsfølelse i byen og i kroppen. En iskrem eller en utepils ville vært det naturlige. Men det tok ikke mange skrittene inn i kunsthallen før jeg var fanget et helt annet sted, og ikke minst var transportert tilbake til 70-tallet. Det var noe med tempoet der inne, Lene Bergs rolige voiceover, mørket, lukten, den totale ambiensen. Gamle filmruller, gulnet avispapir, filterløse sigaretter, utdatert etterbarberingsvann, grå hustelefoner, den metaforiske svetten av eksistensiell angst og kreativ usikkerhet. Tematikken kom sigende. Det er en historie man aldri glemmer, samtidig var festspillkunstnerens klo så hvass at det transcenderte enhver følelse av selvmedlidenhet eller selvopptatthet fra hennes side. Dette berørte en eller annen kjerne.

Fra utstilling til bok til film

Nå ligger alt sammen fra denne utstillingen som sagt igjen som beskjedne fysiske rester av et enormt arbeid, men det er samtidig et kunstnerisk arbeid og en bearbeidelse av følelser og tanker som på ingen måte er avsluttet ennå. I disse dager er Fra far også tittelen på en roman som er sendt ut i den norske bokheimen av Kolon forlag, og som lanseres med fest (hva ellers?!) på Café Mir på Grünerløkka torsdag 2. februar.

Lene Berg tenkte tidlig stort om alt dette her.

– Jeg hadde først som mål å skrive manus til den filmen jeg mente at far burde ha laget. Som del av researchen begynte jeg å skrive ned minner og betraktninger. Steinar Sekkingstad, da kurator på Bergen Kunsthall, sendte noen sider til dramatikeren og poeten Cecilie Løveid og lurte på om dette var noe å gå videre med. Hun sendte det til sin forlegger Bjørn Aagenæs på Kolon forlag, som så skrev til meg og spurte om jeg hadde mer. Det hadde jeg og etter at han fikk første utkast, skrev vi kontrakt. Samtidig bestemte jeg meg for å skrive boken ferdig etter at utstillingen hadde åpnet.

Nesten selvfølgelig jobbes det også med en film i det forjettede grenselandet der dokumentar og fiksjon møtes. Det er uansett neppe slik at Berg går lei av disse spørsmålene med det første, og det gjelder jo også oss. Dessuten er det interessant å se hvor forskjellige disse uttrykksformene faktisk er, og hvordan andre ting vektlegges. Boken er er et helt eget rom. Med et flettverk av kortprosa, uutgitte manuskriptutdrag, legejournaler, avisartikler, psykiatriske utredninger, dagboknotater og postkort, skaper Lene Berg et fascinerende bilde av sin kjære far, der han kanskje tegnes litt tydeligere frem. Samtidig er mye også usagt.

– I flere av mine tidligere filmer og prosjekter har jeg arbeidet med flere formater parallelt. I 2001 lagde jeg en installasjon som også gikk gjennom flere rom, den gangen med utgangspunkt i fyrstikkongen Ivar Kreuger. Da jeg begynte på Fra far var jeg klar over at fars person og skjebne for noen vil overskygge de større spørsmålene jeg egentlig er interessert i, og som jeg tenker meg at hans liv og skjebne er en inngang til.

– Det blir også mer oppmerksomhet rundt denne delikate saken i media nå som det er bok. Romanen rager høyere i det kulturelle hierarkiet.

– Bøker distribueres så mye bredere enn kunst og film, som tradisjonelt er urbane uttrykk. Det er samtidig mer intimt, mellom meg og en leser – som kanskje også vil beholde den og ha den i hylla. Jeg leser selv mye og er glad i ha bøker rundt meg. Noen scener i boken var også med i utstillingen, men i en annen variant. Som i mange av mine fortellinger har boka et konstruert forløp, kronologien er brutt opp. På den måten forestiller jeg meg at leseren gis rom til å sette sammen elementene og inntrykkene på sin egen måte.

– Var det mye ufullført i kunstnerskapet hans, som du ønsket å prøve å ta videre?

– Noe av det vanskelige med arven etter far, er at det ligger noe uforløst i den. Verket hans er rett og slett ikke like interessant som han selv var. Norge har aldri vært noen stor filmnasjon, og på hans tid var også håndverkstradisjonen svak. Far startet opp flere ting selv, var leder av Filmforbundet, og ledet de første filmmagasinene på NRK. Inspirert av Danmark, der han ble en habil filmhåndverker, ifølge ham selv. Han var autodidakt og ekstremt begavet og følte nok at han ikke fikk gjort på langt nær det han ville, og innerst inne var kapabel til. Han skriver selv et sted at han ofte valgte fyll og kvinner fremfor konsentrasjon.

– Det er mange dramatiske gamle avisklipp om kriminalsaken i boka og i utstillingen, som du går i dialog med. Hadde du en livslang kjennskap til dem?

– Jeg hadde aldri sett noe av det før jeg begynte på dette prosjektet. Det var den gangen man kunne beskytte barn fra sånt. Men moren vår klippet ut og sparte på det viktigste i tilfelle vi én gang skulle være interessert i å se hva som ble publisert. Det var en terskel å stige over for meg, når jeg først hadde sett dem visste jeg at jeg måtte leve med dem for alltid. Så fikk jeg de franske avisutklippene, og de var enda mer brutale, men også ganske annerledes i hvordan de fremstilte fakta enn de norske. Vi tenker jo på aviser som budbringere av en form for faktisk sannhet. Her ser en hvordan de også er kulturelt preget og hvordan journalistenes fantasi spiller inn. Den franske forsvarsadvokatens patosfylte henvendelser til dommeren om hvorfor far burde slippes ut på prøve, er enda en annen type skildring.

– Det er vel også et godt gammeldags åndsmenneske-aspekt her, og mange kulturforskjeller i tid og rom. Mange i dag vil kanskje også si at faren din slapp billig unna for å ha drept sin unge kone med sine egne hender etter en rangel på byen i Paris?

– Advokaten som skannet ut de franske rettsdokumentene for meg i Paris, kalte det en «old school case» – også innenfor det franske rettssystemet. Men han oppfattet selv, når han leste om saken nå, at det var en sterk kjærlighetshistorie der. Det var nok en tid da sterk lidenskap ble sett på som en formildende omstendighet. Evelynes familie var også en viktig, kanskje avgjørende faktor her. De ønsket ikke hevn, og ville at far skulle få reise tilbake til Norge og oss barna så fort som mulig.

– Større kjønnsforskjeller var det vel også mellom landene, i tillegg til kulturforskjellene. «Store franske menn» kunne før i tiden nærmest tillate seg å ha elskerinner, og kanskje også gi kona korreks i ny og ne?

– Det mannlige geniets status har vært veldig sterk, også innen auteur-filmen. Uansett hvor mye jeg for eksempel digger Godard, må jeg også si at han og flere med ham har noe utpreget gubbete over seg. Jeg har mange ganger tenkt at faren min døde av troen på det mannlige geniet. Den forestillingen var veldig sterk hos ham. Man snakker ikke høyt om det lenger, men troen på det ensomme geniet lever nok videre mange steder likevel.

– Hva synes du selv om sånt?

– Jeg kan også noen ganger savne den tiden da lidelse og det eksistensielle var en naturlig del av diskursen. Da jeg selv begynte med film var jeg i opposisjon til pondusen til forhøyede filmgenier som Ingmar Bergman, de sto i veien for sånne som meg. Men nå har det eksistensielle så liten plass at alt det de herrene slet med nesten er blitt et savn.

– Folk har det utvilsomt fortsatt vondt, og tenker på og snakker om det ustanselig, men det formuleres kanskje på litt andre måter nå. Og på måter som jeg ikke alltid er like interessert i å lese om i hvert fall. Andres lidelse var langt mer interessant i et tidligere språk. Noe annet jeg reagerer endel på når jeg leser boken, er i hvor stor grad han skylder på moren sin for sine problemer, og hvordan det ble også ble brukt som et argument av forsvaret. Å vokse opp med en enslig mor som gjorde ting annerledes enn de andre, var øyensynlig så unikt traumatisk at hans forhold til kvinner, og han selv, ble fullstendig ødelagt?

– Med tanke på at han var inn og ut av institusjoner og samtaler med psykiatere hele sitt voksne liv, er det rart at de ikke pirket mer i den forklaringen. Det med moren ble stående som hovedårsaken til fars mentale lidelser. Jeg forestiller meg at han som ung kastet seg over all mulig psykologisk litteratur som kom ut etter krigen, da han var tenåring, og så låste han seg til de forklaringsmodellene han fant der. Ord kan også skjule og ikke bare åpenbare ting.

– Det var jo en ny opplysningstid den gangen på 60/70-tallet, da tilsynelatende alle på trikken stod og leste i Fakkel-pocketbøker med filosofi, psykologi og viktige romaner. Alle gikk rundt med en plutselig eksplosjon av ideer i frakkelommen. Men selv om verden er en annen i dag, er ikke «kunstnerens selvmord» et tilbakelagt fenomen, noe vi tragisk nok har sett eksempler på mange ganger de siste årene her i landet.

– Far prøvde mange ganger og jeg har alltid tenkt at det er et valg man må respektere. Det krever en sterk vilje å dø for egen hånd. Jeg synes ofte selvmord banaliseres i dag, en kan tro at hvis en bare snakker med noen, helst en såkalt ekspert, vil alt løse seg. Ifølge Francois Ozon skal Hanna Schygulla ha sagt om Rainer Werner Fassbinder at han ikke døde av dop eller av et for høyt arbeidstempo, men fordi han ikke klarte å tro på kjærlighet. Det kan høre fryktelig banalt ut, men det ligger noe i det som også gjelder min far.

– Han påstår selv flere ganger at han ikke kan huske noe som helst av drapet, og i dagbøkene hans er det innslag om blackouts helt tilbake til ungdommen?

– Psykiaterenes notater viser at de ikke boret særlig i dette med blackouts i terapien, merkelig nok, eller i hvorfor far drakk så mye i perioder. Far visste at han var farlig i slike situasjoner. Men jeg var aldri redd for ham, jeg tror han var reddere for meg enn jeg for ham.

Frem fra glemselen

Noe som er litt pussig, i og med at både livshistorien og livsverket er så pikant og ærlig talt veldig spennende, er at Arnljot Berg i det store og hele var glemt før alt dette som nå foregår kunstnerisk fra datterens side. Også jeg, som jobbet i flere år som Vinduet-redaktør og hobbyhistoriker i Gyldendals forlagsarkiver og som sporhund på bokloppemarkeder, var temmelig blank på ham før festspillutstillingen. Det kan virke som at folk bare bestemte seg for å slutte å snakke om ham, og at minnet om han evaporerte som en røykering fra en Galouises-sigarett. Det lille knippet hans med bokutgivelser på det store forlaget er såvidt å finne i depotet på Deichman Bjørvika og i antikvariatene. Hans lesverdige og fengende, om enn noe unnvikende bok Fengsel, om det ekstreme livet og de underlige karakterene han møtte i fengselet i Paris, er en skikkelig page turner og kunne gjerne vært tilgjengelig i pocket i dag. Kanskje til og med verd en filmatisering – er ikke Shawshank Redemption verdens mest populære film? Vi elsker vel dramatiske hendelser fra virkeligheten i enda større grad nå enn da? Men denne boka er ikke engang å finne i bibliotekets arkiver. Les den på bokhylla.no eller få tak i den interessante utstillingspublikasjonen som etterhvert ble utgitt fra Bergen Kunsthall – det er en reproduksjon av hele denne fengselsboken med en lang rekke fysiske innstikk fra Lene Berg som kommenterer og supplerer underveis, ved hjelp av selvskrevne tekster, bilder, barnetegninger, postkort og liknende løsøre som ligger inni boken, som om noen har brukt dem som bokmerker. Fiffig.

– Jeg leste ikke fars bøker mens han levde. Vi var veldig nære, og kunne nærmest lese hverandres tanker, det er ganske pussig å tenke på nå, egentlig. Han skuffet meg med bøkene, jeg følte at de hadde en falsk tone, noe som skar i øret eller i hjertet om en vil. Først under arbeidet med utstillingen leste jeg alt han ga ut, og også dagbøker og andre upubliserte tekster. Jeg vurderte lenge om det var riktig å inkludere ting han selv ikke hadde publisert i min roman, og kom fram til at det han hadde etterlatt seg ønsket han at vi barna skulle lese – og kanskje bruke det til noe som pekte utover ham og hans skjebne.

– Man ser på brevene hans fra fengselet hvor nære dere var. Begynte han først å skrive bokmanuskripter på cella, der det ikke var noe som helst annet å gjøre?

– Han fikk antatt novellesamlingen Rop over broene før Evelynes død, den utkom etter at han kom hjem til Norge. Men mesteparten ble skrevet årene etter fengselsoppholdet. Det er endel passasjer i den siste romanen hans Nøkkelpersonene, der jeg føler at han nærmer seg den interessante og sammensatte personen han faktisk var. Fengsel har også mange kvaliteter,  det er interessant å lese om hverdagen bak murene, om de andre innsatte og det franske fengselsvesenet, men det er umulig for meg å ikke føle på idealiseringen av Evelyne og hvordan han unngår å gå inn på hennes død annet enn med lette, litt fikse formuleringer.

Eksentrisk og uironisk

Jeg spurte en eldre redaktørkollega om hvordan bøkene hans ble mottatt i den tidens kommentariat på slutten av 70-tallet. Det var med noen unntak ikke store bevegelsene. Siden Arnljot Berg tilhørte filmmiljøet, ikke litteraturen, ga utgivelsene sikkert mindre gjenklang. Det er også verd å tro at en smule berøringsangst spilte inn. Desto større grunn for oss til å snoke i greiene hans i dag.

I det noe eksentriske filmmanuset i bokform om en kunstfotografs selvmord i Italia, eller «et partitur til en liten konsert for mennesker, lyd, lys og rytme» som han selv formulerte det, som utkom som Hjem fra Firenze i 1980, refereres det på baksideteksten nøkternt til at forfatterens forrige bok omhandlet et opphold i et fransk fengsel. Bergs siste utgivelse, mer vellykkede Nøkkelpersonene. Portrett i knust speil (1981), er også temmelig eksperimentell i formen, men har også kilovis med denne gammelmodige, intenst selvundersøkende og suicidalt kunstelskende tonen som få tør ta i sin munn u-ironisk i dag, men som har noe herlig forlokkende ved seg like fullt. Omslaget er det noen vil kalle vakkert: et fotografi av forfatterens skrivebord, den tilsynelatende ordnede speilingen av et rotete indre: bøker (Proust), tidsskrifter (Vinduet og GAM), spissede blyanter, brevvekter, binderser, utskrifter, lommeur, franske sigaretter, brevpresser, barnebilder. Det kan nesten minne litt om Tomas Espedals mange, litt mer utstuderte og selvmytologiserende skrivebordsportretter.

Konstruerte minner

Og så er det alle filmene. Bergs første filmregi var passende en filmatisering av Sigurd Hoels rystende klassiker Fjorten dager før frostnettene. Forleden strømmet jeg en ganske interessant film ved navn Lukket avdeling, med storheter som Carsten Byhring, Eirik Hivju, gitarhelt Freddy Lindquist og mange andre, om livet på en avdeling for nervøse på et norsk sykehus. Det pikante var at Berg selv hver dag etter innspilling ble kjørt tilbake til tilsvarende avdeling på Ullevål. Det finnes flere tekster, filmer og TV-teaterstykker som også tilsynelatende har enkelte fellespunkter med Bergs eget indre. De gleder jeg meg til å få sett.

– Boka ble bra. Hvordan ser din egen film basert på dette ut til å bli?

– Arbeidstittelen er nå Apokalypsens ryttere, og den tar utgangspunkt i fars arrestasjon i Paris og den første filmen i utstillingen, som er en rekonstruksjon av mitt minne av hvordan han ble funnet med sin døde kone i en rød bil på en parkeringsplass i utkanten av Paris. Det interessante er at det er helt feil, det er et konstruert minne som jeg nå vil konfrontere med fakta og med ulike filmatiske språk.

– Det blir nok en hybrid-film, en blanding av skuespillere, dukker og meg selv. Kanskje vil jeg forsøke å gå i en slags en diskusjon med Arnljot’s filmverk også gjennom å inkludere noen scener fra hans filmer. Jeg ser for meg en kinofilm, men kan hende kan den også kan passe på TV eller som serie. Jeg vet at jeg kommer til å holde på med dette materialet, eller stoffet som far ville kalt det, en god stund fremover. Det er så mange innganger i det foruten til hans liv og verk og kunstsyn, så er det mange historier om Norge og Oslo, om film, om klasse, kvinne- og kjønnskamp. Og så er det mitt, så lenge mine søsken gir meg tillatelse til å bruke det.

Fra far

Lene Berg
Kolon (2023)
218 s.