Lite er mer tilfredsstillende enn en kort roman som i tillegg er god

Lite er mer tilfredsstillende enn en kort roman som i tillegg er god. Frederik Svindland (f. 1985) har nå utgitt tre av dem, korte, lyriske romaner om – hva ellers – oppvekst, familie, omgivelser og porøse sosiale relasjoner, romaner som likevel er pregnante som en omfattende livshistorie.

Trilogien ble opprettet med Pelargonia i 2016, omtalt som årets norske debutbok av Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen (eller Benhard Ellefsen som Cappelen Damms markedsavdeling i en liten freudian slip omtaler ham som på bokomslaget). Oppfølgeren Engelsk tåke fulgte i 2018, før vi nå etter noen års opphold kan motta avslutningen i form av Dyrenes lykke.

Små poff av lykke

Boken er slank som en diktsamling, med et ganske forlokkende irrelevant omslagskunstfoto et sted mellom Pussy Riot og Ballinciaga, men som også setter tonen for en poetisk, underliggjort beskrivelse av ungdommens i øyeblikket enormt tette vennskapsforbindelser, lidelse, kjedsomhet, utforskningstrang og små poff av lykke. Det episodiske preget, som små glimt av en vokse- og løsrivelsesprosess, gjør Dyrenes lykke til en bok som føles som en samling med sammenknyttede kortprosatekster. Dette er ikke negativt, det gir snarere en mer dynamisk rytme til lesingen, med korte og veldig korte kapitler, og det understreker hvordan historiefortellingen er underordnet språkfølelsen.

NRS