Lite er mer tilfredsstillende enn en kort roman som i tillegg er god

Lite er mer tilfredsstillende enn en kort roman som i tillegg er god. Frederik Svindland (f. 1985) har nå utgitt tre av dem, korte, lyriske romaner om – hva ellers – oppvekst, familie, omgivelser og porøse sosiale relasjoner, romaner som likevel er pregnante som en omfattende livshistorie.

Trilogien ble opprettet med Pelargonia i 2016, omtalt som årets norske debutbok av Morgenbladets kritiker Bernhard Ellefsen (eller Benhard Ellefsen som Cappelen Damms markedsavdeling i en liten freudian slip omtaler ham som på bokomslaget). Oppfølgeren Engelsk tåke fulgte i 2018, før vi nå etter noen års opphold kan motta avslutningen i form av Dyrenes lykke.

Små poff av lykke

Boken er slank som en diktsamling, med et ganske forlokkende irrelevant omslagskunstfoto et sted mellom Pussy Riot og Ballinciaga, men som også setter tonen for en poetisk, underliggjort beskrivelse av ungdommens i øyeblikket enormt tette vennskapsforbindelser, lidelse, kjedsomhet, utforskningstrang og små poff av lykke. Det episodiske preget, som små glimt av en vokse- og løsrivelsesprosess, gjør Dyrenes lykke til en bok som føles som en samling med sammenknyttede kortprosatekster. Dette er ikke negativt, det gir snarere en mer dynamisk rytme til lesingen, med korte og veldig korte kapitler, og det understreker hvordan historiefortellingen er underordnet språkfølelsen.

NRS

Idet romanen tar til har hovedpersonen blitt kastet ut av én skole og overført til en annen i småbyen. Han er «den andre» blant nye klassekamerater, men får seg venner, flere av dem i utkanten av det sosiale hierarkiet. Gamlevennen Sal er også elev på denne skolen, og er en sentral skikkelse i romanen, med sin aparte oppførsel er han både noen å beundre og å måle seg opp mot – og fra. Det er herlige skildringer av mer eller mindre uskyldig rusbruk, mer kjedsomhet, writing, rituell felles lytting på National Rap Show, hjemmefester, tilfeldig og meningsløst skadeverk, begravelser, og annet som hører oppveksten til. Tiden snegler seg av gårde, dramatiske hendelser inntreffer, men eksistensen føles likevel langsom. Det er riktig skjønt beskrevet.