Nyhetsbrev: Livets skissebok

Det skjer så mye på kulturfronten i hovedstaden denne helgen at det kunne vært en fordel å ha både spaltet personlighet og spaltet kropp. Som om kunsten fornekter den smule anti-kunst-virkeligheten vi øyensynlig befinner oss i. Som alltid i undergrunnen, men også hos de fryktede institusjonene, som vi konsentrerer oss om i dette brevet.

Først må vi nevne at den utsøkte komponisten og tangentspilleren Anja Lauvdal, kjent fra jazz, pop og ambient, har en uke utenom det vanlige. Torsdag skal hun fremføre et eget verk skrevet til det årlige Fosse-foredraget som den piperøkende filosof og teolog Jean-Luc Marion skal holde på Slottet. Bra venue, også ganske nærme Fosses egen crib. Dette er i regi av Nasjonalbiblioteket, og for den som ikke er husvarm på Slottet ennå kan det også direkte-strømmes.

Og på søndag har hun en enda mer sentral plass ute på Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden, da hun har urfremføring av verket med den aldeles nydelige tittelen Havgaver. Natur og filosofi, økologi og aktivisme, har fått en viktigere rolle i Lauvdals musikalske kunstnerskap de siste årene - noe som hun vil få ytterligere utløp for her. Med scenografi, råfine musikere og også utgivelsen av en liten publikasjon. Det aller meste hun har fingrene sine borti blir ganske vidunderlig - ingen grunn til å tro at dette blir et av unntakene.

https://www.hok.no/arrangementer/anja-lauvdal

Det føles nesten som en begivenhet bare det faktum at det er en nålevende norsk kunstner som får en stor, retrospektiv utstilling i Lyshallen på Nasjonalmuseet. En det faktisk går an å snakke med, og som fortsatt har arbeid ugjort. Så hjelper det selvfølgelig at det er Anne Katrine Dolven som er signatur for den omfattende utstillingen som er døpt A K Dolven. amasone. Den inneholder rundt 80 verk, fra 80-tallet og frem til i dag.

Utstillingen åpner for folket torsdag kl. 19., og det er ikke bare snorklipping og sur musserende: kunstneren selv deltar i en performance med den ytterst særegne gitaristen Stian Westerhus (som for øvrig også har laget musikken til operaen Fønix av Lisa Lie som har premiere på Den Norske Opera & Ballett torsdag 30. april). Det vil også være en rekke arrangementer utover i utstillingsperioden, inkludert omvisning med kunstneren selv - og en boksamtale i anledning utgivelsen av den fristende og telefonkatalogtjukke (en referanse for eldre lesere, vel) katalogen, som vi skal komme nærmere tilbake til senere.

Lyshallen kommer absolutt til sin rett i denne utstillingen, det er som om Pantone-skalaen og materialene er i total harmoni med verkene, uten at det blir overflate-pynt av den grunn. Det er flere referanser til kunsthistorien i Dolvens verk, her er det også som hun overtar selve museet. De høye veggene og brede gulvene gjør at kunsten hennes, enten det er videoverk, lyd, malerier, en lang rad med oppslåtte skissebøker fra kunstnerskapets historie, eller noe helt annet, får boltre seg i total ro og oppmerksomhet. Og som også gir rom for den uroen som finnes i flere av dem.

Apropos skissebøker, stilte Dolven i en slående, rød frakk, designet for anledningen av moteskaper Fredrik Tjærandsen, og plagget hadde en passende x-faktor i form av en spesialsydd innerlomme som akkurat har plass til hennes faste størrelse av skissebok. Jeg hater de fleste spin-off produktene som moderne museer selger i sine stort sett uinteressante butikker, men akkurat her smiler jeg: man kan visst skaffe seg nøyaktig slike, allerede signert av kunstneren med imperativet at man også må bruke den. Kølk i vei!

Forskjellige verk vil også finnes andre steder i museumslokalene, som i biblioteket, ute på terrassen, og rundt om på forskjellige vis. Som seg hør og bør. Også ute i byrommet, slik som den moderne klassikeren Untuned Bell på Honnørbrygga et bjellekast unna. I det hele tatt er lyd sentralt i kunstnerskapet og i denne utstillingen, uten at det det blir oppmerksomhetskrig i øret av den grunn. Rett og slett god lyd-design, som en ansatt stolt kommenterte på visningen.

Dolven har hatt et tett forhold til musikk i livet og i kunstnerskapet - fra drum’n’bass til Sjostakovitsj. Men kanskje mest jazz - hun har barn med musikeren Erik Balke, har samarbeidet med musikere som Eldbjørg Raknes og Terje Rypdal - og var festivalkunstner på Moldejazz i 2006, der hun også kvitterte med et herlig, lite Miles-verk til bruk på t-skjorten. Og i 2021 hadde jeg faktisk selv gleden av å ha premiere på hennes 16mm-filmen «Jon» i anledning minnearrangementet Jons hus for trommeslager Jon Christensen. Dette kunne jeg ikke finne i Lyshallen, men kanskje det dukker opp på Herr Nilsen eller annet passede lokale en gang.

AV

Fem i bagen med DJ Ost

Musikalske assosiasjoner før konsert med Sex Judas feat. Ricky og DJ-gig med treig house på Hærverk.

Tore Gjedrem aka DJ Ost kan ofte høres som intervjuer på The Villa Unplugged, men han er en av norsk undergrunnsmusikk legender selv, ja det vil jeg si. Han er for noen kjent som Tore Jazztobakk på alskens klubber høyt og lavt i en årrekke, som medlem av band som Spellemannprisvinnerne Sex Judas og innovatørene i Ost & Kjex. Han har et åpent sinn, ja mer og mer vil jeg si, og er også en del av eventyrlige Dei Kjenslevare - et ensemble som inkluderer notabiliteter fra norsk samtidsmusikk og folkemusikk (og har et album ute på Motvind Records).

Tore er også involvert i Kullebunden jazzklubb på hjemstedet Kolbotn, der han på første del av 90-tallet også var en del av det eksentriske metalbandet Beyond Dawn. Husker jeg så ham på en hjemme alene-fest der jeg pussig nok var gjest på Kolbotn i den perioden, men det får jeg spare til memoarene. Det er nåtiden som teller, og vi fikk ham til å trekke frem litt musikk som snurrer i skolten hans før konsert og flere DJ-jobber i nærmeste fremtid.

1. Sex Judas feat. Ricky - The Book of Dreams / After Sex Remixes Vol. 1 EP

(Snick Snack Music)
Lytt her.
Starter med litt skamløs selvpromotering. Vi er nettopp ute med første runde remixer fra den siste Sex Judas-skiva, med mixer av den kenyanske ambient-mesteren KMRU, Oslos egne quirky nudisco / not nudisco-darlings Olav Brekke Mathisen & Sideshow Jøgge, kosmisk discodronning Helene Rickhard, og legendariske Adrian Sherwood, som byr på en oppvisning av britisk postpunk i dub.

2. Good Block - Window LP
(Good Block)
Lytt her.
Jeg spiller treig house på Hærverk en torsdag i måneden, og dette albumet kom derfor som en gave. Sykt fint produsert breaks, electro og slow house med klare referanser til Art of Noise, Colorbox og annen 80-talls synth og elektronika. Uvanlig melodiøst for vår tid, og det er det noe forfriskende med.

3. Anita Lane - «Lost in Music»
(MUTE)

Lytt her.
Mer musikk som passer på treige house-torsdager. Heroin chic er i vinden, sies det. Få gjør det bedre en Anita Lane på denne lysmørke versjonen av Sister Sledge-klassikeren fra 79.

4. Cindy Lee - Diamond Jubilee LP
(Superior Viaduct)
Lytt her.
Blir ikke ferdig med dette vanvittige albumet, og i blant alle lo fi country, indie, soul godbitene finnes det sannelig også et par skeive dansegulvperler.

5. Larry June - «Life is Beautiful» LP
(ALC/Empire)
Lytt her.
Jeg er en ordentlig skap-hiphoper og må si at produksjonene til The Alchemist fra tid til annen er helt mind-blowing! Jeg synes at han når nye høyder på dette albumet med Larry June og 2 Chainz.

Sex Judas feat. Ricky - Live på Parkteatret - Lørdag 26. april
Se mer om eventet her og her.
Dj Ost spiller treig house - Kafé Hærverk torsdag 22. mai

AV og TG

Ukens blandede bilder

Jippi? Hurra? Jeg vet ikke helt. Men påsken er i hvert fall over, været begynner å te seg på vårlig vis og humøret er i det minste ikke verre enn vanlig. Og når jeg til alt overmål får anledning til å skrible litt om hele fire nye filmer … ja, da er det nesten så jeg smiler. Særlig når jeg kan starte oversikten i Jura.

‘’’

Og da mener jeg stedet, området, regionen i Frankrike; den med det kalkholdige jordsmonnet og den urørte naturen. Der det produseres så mye deilig vin (e.g. Crémant de Jura) og ost (e.g. Comté), og hvor det bor så mange rare mennesker. I hvert fall tilsynelatende, og særlig dersom man skal basere seg på Louise Courvoisiers herlige film Den grønne dalen. (Eller Vingt dieux som den heter på fransk; eventuelt Holy Cow, som den heter på engelsk.)

Siden Den grønne dalen er skrevet, regissert og i stor grad fremført av folk fra området, føler jeg imidlertid at jeg ikke tar munnen altfor full når jeg uttaler meg om traktens innfødte.

En som på sin side gjør nettopp det, altså tar seg munnen altfor full, er Totone – en festglad umulius i attenårsalderen, med to venner, en krevende far og en liten søster. Mor er borte og faren driver familiens ysteri (med minimal hjelp fra Totone), helt til han (faren) forulykker.

Brått må Totone skaffe seg jobb, ta seg av lillesøster og oppføre seg bortimot voksent. Men siden han ad tragikomisk realistiske omveier får det for seg å lage regionens aller beste Comté (og vinne den store pengepremien) – noe som krever mer enn han på lovlig vis kan ordne selv – varer ikke den gode oppførselen særlig lenge.

Den grønne dalen er søt, sjarmerende, skitten, sær og spennende. Flere av skuespillerne er såkalt vanlige folk fra området, som aldri har stått foran et filmkamera før, noe som – i kombinasjon med den lokale aksenten, dialekten, væremåten – gir filmen et udiskutabelt autentisk og overbevisende preg.

Som bonus viser det seg at selv om vi gjentatte ganger «vet» hvor det bærer og kan se alle klisjeer flere minutter før de dukker opp, så blir vi overrasket. Igjen og igjen. Filmen er ikke uten lyter, men den vel verdt å se på kino.

‘’’

Death of a Unicorn fungerer på sitt helt eget plan. Her er ingen hverdagsrealisme, trange kår og uvaskede klær. Her er rike, bortskjemte, selvforherligende mennesker; her er satire, karikatur og karakterdrap; her er en forfjamset advokatfar og hans bitre datter – og her er enhjørninger.

Elliot (Paul Rudd) og datteren (Jenna Ortega) er på vei til farens meget viktige møte med en meget rik og meget syk mann, i dennes avsidesliggende hyttepalass. På veien dreper de en enhjørning. Ved et uhell, naturligvis. Før enhjørningen dør rekker datteren akkurat å ha en emosjonell-intellektuell kommunion med den (via hornet dens), noe som skaper en vedvarende kontakt med fabeldyret. Som i denne filmen altså ikke er så «fabelt» likevel. Noe som igangsetter hendelser så fantastiske at man tidvis blir sittende og måpe. Og le.

At filmskapere (og kunstnere generelt) gjør bruk av det fantastiske, eventyrlige, metaforiske for å si noe pertinent om den virkelige verden er slett ikke nytt. Ei heller at de blander fantasi og virkelighet sammen til en ny verdensforståelse. Når slike grep fungerer som kunstneren intenderer kan de åpne publikums øyne for sannheter de ikke tidligere kjente til.

Riktig så vellykket er imidlertid ikke Death of a Unicorn, men den har mye artig å si om rike menneskers opplevelse av sin egen fortreffelighet, rikes evne til å rettferdiggjøre nesten hva det skal være, og rikes måter å behandle sine ubemidlede bekjente (for ikke å snakke om sine ansatte).

Siste akt tar så fullstendig av at filmen mister litt av grepet om begivenhetene, men alt hentes tålelig godt inn til slutt.

‘’’

The Accountant 2 holder seg i virkelighetens verden, men skjener nokså fort nokså langt ut i det ekstreme. Som enkelte vil vite fra første film om den autistiske regnskapsføreren/leiemorderen Chris (Ben Affleck), foregår det mye på imponerende høyt hi-tech-nivå hver gang Chris får hjelp av sin «engelske venninne» Justine – en praksis som i oppfølgerfilmen er tatt enda et par, tre skritt videre.

Så er også forholdet mellom Chris og broren, Braxton (Jon Bernthal), og denne gang er det attpåtil bakt inn litt humor – men i et langt mer generisk plott. Borte er mye av den spesielle sjarmen ‘eneren’ hadde: Ikke bare fordi Chris og filmens handling var nye for oss, men også fordi den var kledelig tilbakeholden. Filmskaperne bak begge Accountant-filmene ser ut til denne gangen å ha hatt litt mindre tro på historien, og derfor følt et behov for å krydre den med ekstra slemme og skumle skurker, og enda mye mer smell og bang.

Underholdende er det fortsatt, det er bare ikke like givende som sist.

Fjerde film ut er La Cocina (eller Kjøkkenet – appetitt på livet, som den skal hete på norsk) – som tar for seg en uhyrlig hektisk dag i et restaurantkjøkken på Manhattan, og hvorledes en slik arbeidshverdag former livene til dem som jobber der.

Forhåpentlig dukker det opp en egen omtale av den i løpet av uken.

Helt til slutt:

I tilfelle du ikke fikk nok krim i påsken og i tilfelle du ennå ikke har sett The Residence, tar jeg med et par setninger om den også:

Sjelden ser jeg så fiffige, fengende, fengslende underholdningsserier som dette. Honnør til serieskaper Paul William Davies, alle skuespillerne og Netflix: Dette er gøy!

God helg.

JH

---

Tekster av Audun Vinger, Jon Hagene og Tore Gjerdrem