Luke 1: Juling i hjemmet

– Dogme 95-bevegelsen satte meg fri, på en måte. Når man lager film som ikke har erodert vekk gjennom byråkrati og vurderinger, bevarer historien følelsen av å ha et akutt behov for å fortelles.

Det sier Mona Hoel entusiastisk. Over nyttår er det norsk premiere på spillefilmen Natt, en film som tar for seg vold i hjemmet. I likhet med hennes tidligere filmer er den laget med en spesiell lavbudsjettsfilosofi i bevisstheten. I år 2000 ble hun den første i Norge til å lage film i henhold til Lars von Trier og Thomas Vinterbergs kyskhedsløfter. Rammene som lå til grunn for den motkulturelle bevegelsen og Når nettene blir lange – som satte fokus på historie, skuespill og tema, fremfor andre ting som vanligvis fyller budsjetter og tidsplaner – tok hun med seg videre i senere arbeid.

Det har aldri vært lettere å lage film på egen hånd. Utstyret er bedre og mer tilgjengelig enn noensinne, og internett som distribusjonsplattform er noe indie-filmskapere for noen tiår siden sikkert kunne funnet på å gi en venstrearm for å benytte seg av.

Lovordene til Hoel gjør at man begynner å lure på hvorfor det ikke er flere som henne – som huker inn penger på egen hånd, og unngår NFIs irrganger.

– Jeg tror det henger sammen med at vi er oppdratt innenfor institutt-tankegangen. De er egentlig til for tilby muligheten for å lage film, men vi har endt opp med å ville velsignes av NFI.

Det er en herzogsk innsikt Hoel beskriver, et lys som åpenbarte seg for henne da hun ikke bare forstod at det går an å lage film på egen hånd, men at prosessen forandrer resultatet til det bedre.

– Jeg har også vært oppdratt innen den institutt-tradisjonen, så det var et vanvittig løft å lage Når nettene blir lange. Man jakter frem stoffet uten at så mange blander seg inn på forhånd. Det personlige engasjementet skinner gjennom, og skuespillernes eierskap til rollen de spiller øker.

– Jeg elsker det, jeg tenner på lavbudsjett. Det gjør at alt handler om å overleve. Det blir på liv og død.

Derfor må vi må slutte å diskutere NFI så mye, mener Hoel.

– Det er filmens tema som må være i fokus. Ved å slutte å prate om hva NFI vil ha, tvinger vi dem til å følge med i timen. Det er de som skal løpe etter oss, ikke motsatt. Musikkbransjen er mye flinkere til dette.

– Folk frykter hjelpeapparatet

– Jula er jo høytid for vold i hjemmet, påpeker Hoel.

Natt hadde verdenspremiere i forrige uke under Black Nights-filmfestivalen i Tallinn. Hoel rapporterer om god respons og engasjement på Q&A-runden, selv om filmen ikke er av det lystbetonte slaget.

Filmen handler om Emma, en lege og alenemor, som en dag får beskjed om at hun har galopperende kreft i lymfekjertelen og tre måneder igjen å leve. Hun har en voldelig eksmann, som hun aldri er blitt fraskilt offisielt fordi han ikke har villet. Han må dømmes før hun dør, ellers får han omsorgen for barna.

Voldsspiralen er inspirert av Hoels personlige opplevelser.

– Jeg har prøvd å gå inn og iscenesette en fortelling som gjør det mulig å forstå hvorfor man kan bli værende i et sånt forhold – gi forståelse for at man ikke forelsker seg i en overgriper, men at grensene dine gradvis blir flyttet, før du plutselig ikke finner noen vei ut. Det kan være mange årsaker til det, skammen og skaden kan være stor, i tillegg til frykten for hvordan partneren vil reagere. Retten frikjenner dessuten veldig mange voldsutøvere i mangel av bevis. Er jussen egentlig god nok på dette feltet? Hva er det som gjør at det er så få som dømmes?

Både politi og krisesenter har vært involvert i etterarbeidet på filmen, og Hoel har selv brukt mye tid på research. Hun har blitt overrasket av hvor mange likhetstrekk det finnes i grunnene til at man lar være å anmelde vold i hjemmet.

– Folk frykter hjelpeapparatet, og velger heller å gå tilbake til overgripere. Overgripere kommer dem også ofte i forkjøpet – i en rettssak kan man få en dommer som allerede har blitt preget av et eller annet som har blitt sendt inn i systemet om den utsatte. Hvis man skal ha tilstrekkelig bevis må man jo nesten ha filmet volden hele veien, og det er ikke akkurat første prioritet når man står oppi det. Psykisk vold er jo enda vanskeligere, for da finnes det ingen fysiske spor.

– Tror du kunsten har potensiale til å endre slike ting?

– Jeg har en sterk tro på kunsten som medspiller i det å skape forståelse. Det skjønte jeg med de tidligere filmene mine, da publikum etterpå kom opp til meg og takket for at de endelig forstod at de var ofre. Gjennom en fortelling har du muligheten til å stille deg på utsiden av saken og oppleve et annet menneskes historie. Du får det i gave, og du trenger ikke dele den. Du kan gråte, få kraft til å ta tak i ditt eget problem, men du trenger ikke bli avkledd. Det er det som er viktig med all kunst, gjenkjennelsen du også får eie.

Bud og bedring

2022 har for Hoel vært fylt av mye bra film og teater («fy flate, det er så mye»).

– Jeg tror pandemien har skapt et nytt, akutt formidlingsbehov, etter at å ha vært stengt inne i to år. At man vil gi tegn på at man finnes.

– Hvordan blir året som kommer?

– Det kommer til å bli produktivt.

Natt er en del av en pågående dekalog, en serie på ti filmer der Hoel vil å ta for seg hver av de ti bud. Den polske regissøren Krzysztof Kieślowski gjorde noe liknende på 80-tallet, men Hoel vil nå stille budene til veggs, og undersøke hvor effektive de egentlig er. Skal dere gå allerede var først ut, Natt er nummer to, og nummer tre, Nødkollektivet, skal filmes til neste år.

– Jeg tror de ti bud gjør oss ansvarsløse, at de får motsatt effekt når de eksplisitt ber deg om ikke å drepe.

Budene er ikke bare gravert på steintavler, men også inn i ryggmargen vår, sier Hoel, selv om verden blir mer sekulær. Mens kristendommen dyrker det gode, sier Hoel, glemmer den livets balanse.