Luke 10: Året da musikk eksploderte på boksiden

Samtaler om kritikkens rolle har vært sentrale i høst, kanskje litt mer enn vanlig, det sier noe om hvor beskyttet liv jeg lever når jeg føler det har dominert samtalen mer enn strømkrisa. Anmeldelser er riktignok ikke den viktigste sjangeren i musikkskriving i dag, og heller ikke den som blir mest lest (selv om mange fortsatt evner å la seg irritere av folk, i år soleklart mest av NRKs superanmelder Espen Borge. Det er meningsartikler, thinkpieces og lister som er hvor landet hovedsaklig ligger. Og, er vi nødt til å legge til: musikkboka. Internasjonalt har det aldri vært bedre utvalg og kvalitet, og jeg kan ha en ny interessant bok som case for et essay hver eneste uke, året gjennom skulle jeg ha krefter og spalteplass nok til det. Men også i Norge er det ville tilstander. Det er minst fem bøker ute om interessant norsk jazz bare i høst - det er utrolig. Og andre sjangre får også sitt. Min DN-artikkel om den herostrastisk beryktede hardingfelespilleren Myllarguten, etter en praktbok som kom i sommer, var blant mine best leste i år.

Verdiskapning fra Matkroken

Det er ikke de største forlagene som står for den musikalske verdiskapningen i år, med et unntak i Bonniers bestselgende turnéhagiografi om Karpe. Det største krafttaket kommer utvilsomt fra Christer Falck og hans imperium, som han deler av året drev fra en muggen kjeller under en obskur Matkroken-filial, og tilnærmet 24 timer i døgnet fra multiple åpne Facebook Messenger-vinduer fra en bærbar Mac som helt sikkert konstant har en sånn faretruende durelyd. Hans noe megalomane hyllestkonserter har heldigvis avtatt noe de siste årene. Falck er nemlig en underlig type all den stund han har utsøkt musikksmak, men samtidig også ganske dårlig smak. At han er en uovertruffen igangsetter har de fleste fått med seg, men ikke engang han selv har vel oversikt over akkurat hvor mange prosjekter det er blitt de siste par årene. Det var suksessen med folkefinansiering som gjorde at han fikk opp dampen, selv om han egentlig gjorde mer enn nok fra før. Finansieringen gjør utgivelsene trygge, og all aktiviteten med det fungerer også som promo for titlene.

Hundrevis

Innsatsen bak reissue-serien Norske albumklassikere på CD er vanvittig. Hele 379 kjente og obskure titler er remastret og nyutgitt for første gang med nye liner notes på rekordtid. Denne har vært veldig nyttig, siden den har satt lys på viktige utgivelser jeg ikke ante eksisterte engang - og jeg har hatt en historisk interesse hele livet. Det sier noe om den labre historieskrivingen i Norge frem til nå. Riktignok er det slettes ikke alle som har tilgang på CD-spiller, men hjulene er i gang. Den parallelle og noe mer tidsriktige LP-serien, med litt andre typer titler, er allerede oppe i 101 finansierte utgivelser. Ett hundre og en nye kvalitetsutgivelser.

Viktig bokserie

Men den gjenopplivede bokserien Norske albumklassikere er nok det viktigste initiativet Falck har hatt i år. Svimlende 52 bøker er finansiert  og skrevet på to år, and counting. En virkelig lang rekke musikkjournalister, vanlige journalister, kjente forfattere, musikere, akademikere og hangarounds har satt i gang mest vidt forskjellige prosjekter, undertegnede inkludert (om enn ganske forsinket). Det er bra for musikken som omtales, men det er også med på å lage flere forfattere.

Det er også bra at man ikke er nødt til å se seg for langt bak i tid heller. Om noen føler seg kallet til å skrive om A-laget, Cezinando eller  André Bratten er det bare å finne frem skrivesakene og sikre noen hundre interesserte lesere, og sette i gang.

Jeg har egentlig mistet oversikten over hva som er ute og hva som kommer, men fikk nylig kloa i siste batch med pressekopier, og det er både mye som jeg lengter etter å lese og ting som virkelig bryr meg midt i ryggen, men jeg blir rørt over å se musikkens betydning. At det finnes en bok om rockabillybandet Hot Rod Ts album «Cruisin’» fra 1999 er intet mindre enn fantastisk. Har du hørt om den? Ikke jeg heller.

Mixed bag

På Hærverk mandag lanseres boka om de eiendommelige, tidlige hiphop-innovatørene B.O.L.T. Warheads album The Reinforcement fra 1993 - det utkommer også på LP. Beinhard musikk mer inspirert av britcore enn av vinder fra vestkysten av USA på den tiden.

Det er den rutinerte hiphop-skribenten Øyvind Holen som står bak. Det ene medlemmet i bandet, Jayski aka Leo Fossen, skal bokbades. Han er ikke aktiv med musikk i dag, men har fortsatt auraen intakt. De fleste snur seg etter hans veltrente kropp på gata - total tilstedeværelse i bybildet.

Det er heller ikke alt jeg har lest til nå som har samme litterære kvalitet, men det meste er rimelig solid. Heldigvis er de fleste av dem av overkommelig størrelse, noe som gir rom for fråtsing. I julen skal jeg lese Bernt Erik Pedersens bok om Biospheres enorme Patashnik, Tore Dolg Stemlands bok om Lasse Marhaugs noiseeventyr Alive, og Thomas Hylland Eriksen om Moose Loose. For at det ikke skal bli pølsefest i julen ligger også Charlotte Myrbråtens bok om Razika på nattbordet. Heldigvis er flere kvinnelige prosjekt underveis og i trykken.

Hjernen er alene

Jeg rakk å lese en bok ved inngangen til helgen, og valgte meg norsk avis-musikkjournalistikks fine nestor Geir Rakvaag, som ikke går rundt grøten og har valgt seg en av de virkelig store popklassikerne, nemlig deLillos tredje album Hjernen er alene fra 1989. Hans store fordel er at han i tillegg til historisk oversikt, ny innsikt og fortsatt respekt for musikken, kan lene seg på egen rapportering om bandet og albumet som han fulgte tett i Nye Takter/Dagsavisen. Det er morsomt å se i hvilken grad norske musikkjournalister (alle) bedrev kampanjejournalistikk for dette bandet, særlig i starten da man krevde at de måtte signes på et av de store plateselskapene. Noe som var alfa og omega for å lykkes i Norge på midten av 80-tallet. Bransjeguru Terje Engen var visstnok lunken i starten, men hans unge sønn Christer (senere trommis i BigBang, TRBNGR og nå nylig Lady Friend), maste veldig om å få høre demokassetten deres fra baksetet i bilen, og insisterte på at de dro og hørte dem på konsert. Resten er historie.

Hjernen er alene var noe så hårete som et dobbeltalbum. Men når man hadde kommet så langt som til tredjealbumet var det vel bare å satse alt? Det er også morsomt å se at Lars Lillo-Stenberg & co virkelig skrapte til bunns i gryta og fant noen gamle rester i skapet for å kunne fylle opp spilletiden. Litt som med White Album er det likevel en underlig følelse av helhet på denne allsidige platen. Alt passer sammen. Rakvaag skriver fint og ikke for forblommet om disse låtene, og som tidsbilde av Oslo på 80-tallet er det virkelig fascinerende lesning om dets tilblivelse og hvordan byen og musikkindustrien var satt sammen på denne tiden. Lars byr på seg selv, men det er også gøy å lese intervju med bandets snodige trommis Øystein Paasche, han slipper jo aldri til orde ellers. Verd å få med seg. Og det er sannelig plata også. Ikke like skarp og sjarmerende som debuten, men med en ny modenhet ved seg. deLillos er faktisk still going strong, utgir kvalitetstunge album og er et ypperlig og populært liveband (spiller på et straks utsolgt Rockefeller i kveld!) De har blitt sett på som passé og kommet tilbake og blitt sett på passé og kommet tilbake, og sistnevnte status har de hatt i mange år nå. Yngre lesere og lyttere som ikke helt skjønner hva greia er kan med hell gå tilbake til disse første albumene for å finne noe de kan kjenne seg igjen i. Det melodiøse post-punk møter sekstitallspop-soundet og Neil Young-viser er et sound som tydeligvis aldri går helt av moten. Noen av de mer naivistiske sangene er kan hende vanskelig å forstå i dagens kontekst, men den Edvard Munch-aktige eksistensielle angsten som foreligger i poesien og melodiene på mesterverk som «Hva har du tenkt», singelen «Sveve over byen» og det episke tittelkuttet er totalt tidløs og evig, og til å bli mo i knærne av også på tampen av 2022. Tre virkelige favorittlåter av alle som er laget. Lillo-Stenberg (hvis gitarspill på disse tidlige platene virkelig er liflig) forteller inngående om bakgrunnen for tekstene, og om hvordan han følte seg i livet den gangen. Godt å lese om.