Tidens ånd er en kulturavis for deg som er opptatt av hvordan kulturen er, bør være og ikke være. Akkurat slik som oss.
– Noe av det morsomste med dette er å introdusere nye folk til de gamle filmene, men også til konseptet. Folk har gjerne ingen forventninger, eller tror kanskje at det vil bli en rar opplevelse, men ender gjerne opp med å ha få et kick av det.
Det var en sunn mengde av den type arroganse man bare har i starten av 20-årene som fikk Kjetil Schjander Luhr til å søke om en jobb som stumfilmpianist. Han hadde sett en fremvisning av Fritz Langs Metropolis fra 1927, der han ikke var «helt enig» i valgene pianisten gjorde.
Oppgaven er i utgangspunktet enkel. Luhr fyller gamle filmer med det som i mediets barndom ikke var der: lyd. På å starten av 1900-tallet la filmskaperne i varierende grad ansvaret på musikerne som tilhørte kinoene – og dersom det ikke fulgte med noteark med filmrullen, måtte musikerne finne på noe å spille på egenhånd.
Dermed blir jobben mer komplisert. Skal man forsøke å gjenskape musikken slik den muligens hørtes ut på 1910- eller 20-tallet? Eller skal man forsøke å tolke filmen gjennom moderne referanser, for å gi filmen et nytt liv?
Ofte må Luhr ta disse beslutningene på stående fot. Noen av stumfilmkonsertene avholdes nemlig uten at han har sett filmen på forhånd.
– Når jeg spiller til en film for første gang gjør jeg en simultantolkning, akkurat som publikummet i salen. Jeg begynner kanskje åpent og litt usikkert mens jeg prøver å finne ut av dramaturgien, så vokser resten naturlig frem. Jeg liker den åpne situasjonen, legge brikkene på plass, finne opp noen temaer jeg kan hente frem igjen underveis …
Andre visninger krever mer forberedelse. I august holdt Luhr, sammen med fiolinist Håkon Aase og trommeslager Christian Skaugen, en konsert i Kulturkirken Jakob, der de viste frem F.W. Murnaus Nosferatu. Og oppgaven om å puste nytt liv i filmene ser ut til å fungere. I februar blir det reprise.
– Vi prøvde å lure frem det skumle igjen, for Nosferatu er jo ganske corny iblant. De fortfilmgreiene, når han driver og pakker, vogna kjører … Det er noe vi først og fremst forbinder med KLM-sketsjer. Men så slo det meg at grepet kanskje var ment som noe i forbindelse med rottene i filmen, som noe krafsete og guffent.
Cinemateket i Oslo har arrangert stumfilmfestival siden 2018, og under årets utgave i april skal Luhr tonesette Victor Sjöströms The Wind fra 1928 med bluegrass-musikk. Det stormfulle prærielandskapet fikk ny mening hos Luhr da han var på en konsert med bandet Buster Sledge, som også blir å se foran lerretet på den nyoppussede kinoen.
– Vi har skrevet en del nye temaer til den, bruker et par tradisjonelle ting og kjører på med noen effekter.
Luhr har også lyst til å tonesette Tusen og en natt-adapsjonen The Thief of Bagdad fra 1924.
– Det er amerikanernes versjon, stappfull av stereotyper. Derfor vil jeg bruke autentisk arabisk musikk – ta historien ut av klørne til Hollywood.
Uansett hvilke kunstneriske valg han tar, sier Luhr, vil resultatet på en eller annen måte bli anakronistisk. Til tross for at han bruker tid på å fordype seg i hundre år gamle filmanmeldelser og faglitteratur som er irrelevant for nesten alle andre enn han selv («som har gjort at jeg kanskje spiller mer gammeldags enn hvis jeg ikke hadde drevet med det her»), mener han at det er viktig ikke å glemme hvilke øyne dagens publikum vil se filmen med.
