Luke 13: Endetidstegn

Jeg ble overrasket da jeg forleden på et middagsselskap hos noen venner ble tvunget til å få Spotify til å avsløre mine mest avspilte låter i løpet av 2022. Samtlige låter fra Kjartan Gaulfossens album Gode daga toppet listen.

Hele albumet er en nostalgisk sorg over det som er forbi. Låtene er daterte. Singsaker 2008 handler om den gang rapperen bodde i det nabolaget i Trondheim, en annen låt, København 2012, handler om da han bodde i København (i 2012). I den siste låten, som albumet henter sitt navn fra, Nyhavna, igår, spør Gaulfossen igjen og igjen: «Koss sku nånn av oss kunn vit at det her va dem gode dagan?».

På den utsolgte lanseringskonserten på baren Moskus i Trondheim den 9. april i år, ble det klart at det ikke bare er ungdommen som er i ferd med å renne ut. Ungdommen eller livet som sådan kan forsvinne, klimakrisen ble også nevnt. Tittelen til et lanseringsintervju i Adressa før konserten var: «– Bekymringene er krig, klima og Rosenborg». Den bekymrede stemningen hang tungt over Moskus. Gitarlydene på Singsaker 2008 trakk det hele ned fra modernitetens hybris, det samme med det forsiktige pianospillet på åpningen av «(du var aldri i) Beijing.

Intet nytt under solen, kanskje. Rappere har alltid rappet om døden, men nå rapper de også om endetiden, om at solen brenner ut og dør. Som Kobe gjør i sin solodebut, Alle var til stede da solen døde, som kom i februar i år. Der Gaulfossen kjærlig beskriver hva han (vi) elsker, viser Kobe i musikken sin en annen form for berøring med endetiden, den er preget av en energisk dødsdrift. Vi er alle naturlig nok på vei tilbake til der vi kom fra, døden, men dødsdriften er nettopp det som får ting til å skje på vei dit: en slags motreaksjon på at liv i det hele tatt oppstod, som blant annet Sigmund Freud og senere Jacques Lacan har undersøkt (på kryptisk vis).

«Dødelig gal», synger Kobe i åpningslåten som heter det samme, «jeg har tatt fyr / Brenner jeg / Flammene kryr / Jeg har tatt fyr / Dødelig gal / Dødelig gal» før det hele går videre til den neste låten, hvor et gitarriff istedenfor å virke beroligende er fylt med liv: «Vil du vekk – fra alt – kom her – kom hjem». Vi skal alle hjem, en gang, til jorden, veien dit er livet.

Det er ikke bare hiphopen som på ulike vis har kommet i kontakt med disse kreftene, selvsagt. Susanne Normann oversatte i fjor Ailton Krenaks bok Ideer for å utsette verdens undergang, og i år har Déborah Danowski og Eduardo Viveiros de Castros bok Om verdens ende blitt oversatt av Kjersti Velsand. Året har også sett Morgenbladets Bernhard Ellefsens Det som går tapt: Naturen som forsvinner og litteraturen som forteller om den.

Da Forlaget Fanfare ble nedlagt i år, påpekte forlegger Synne Øverland Knudsen til Tidens ånd: «Hva hekter man seg egentlig på i tiden vår, om ikke kapitalen? Man kan også velge å se det på en annen måte: Det finnes noe dødsdrift-aktig over indiescenen. Den energien man må ha for å drive noe sånt som dette, må brennes, i alle ender, og så må det ta slutt. Det eksisterte og betød jo noe likevel.»