Luke 14: Hvor lenge kan vi fortsette ikke å glemme?

I år er det 80 år siden arrestasjonene av jødene i Norge fant sted, og det er snart ikke flere gjenlevende tidsvitner igjen. Men i en av årets beste dokumentarserier, Last: jøder, møter man flere av dem.

Liv Dagne Lunde har regissert den Monster-produserte serien, og mener det var på høy tid at en slik serie ble laget.

– Siden 90-tallet har det blitt skrevet mye om holocaust i Norge, bidrag som har gjort det mulig å lage en mer helhetlig fortelling i serieform. 

Et mål med serien har vært å nå et yngre publikum.

– For mange unge er nok ikke dokumentarserier om krigen øverst på lista, så vi har derfor brukt formgrep som kan være med på å minske distansen til det det fortelles. Vi har for eksempel fokusert på fortellinger som kan skape gjenkjennelse, som forelskelse og familiebånd, og fargelagt svart-hvitt bilder av de medvirkende.

Lunde er fornøyd med responsen på serien, spesielt fra det jødiske miljøet i Norge, men også blant historikere («i det som må sies å være et fagfelt med mye uenighet og temperatur»). De siste årene har uenighetene vært spesielt synlige, etter Marte Michelet i 2018 ga ut sakprosaboka Hva visste hjemmefronten? med undertittelen Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet. Tre historikere foretok seg en gjennomgang av boka og publiserte en såkalt motbok i 2020, og Michelet publiserte deretter sin egen motbok til motboka(!). Nå er Hva visste hjemmefronten? revidert og utgitt på ny.

– Når over en tredjedel av jødene i Norge ble drept, er det naturlig å søke svar på hva som kunne vært gjort annerledes. Begge Michelets bøker har nok vært med på å flytte fokuset vårt. Selv om holocaust i Norge har vært forsket på og skrevet om, er det nok først med Michelet-debatten at det har blitt et samtaleemne rundt middagsbordet i norske hjem – i alle fall i visse kretser. Når det er sagt, er det som kjent uenighet rundt flere av Michelets påstander, og det trengs mer forskning.

Historiene er det mange av, og serieskaperne måtte rekalibrere enkelte misoppfatninger de hadde om jødene i Norge under andre verdenskrig.

– Ingen av oss visste noe særlig om hva som møtte de overlevende jødene som kom tilbake til Norge. Man skulle tro de ble møtt med åpne armer og hjulpet på alle bauger og kanter, men det var ikke tilfellet. Landet var i seiersrus og klarte ikke å se forskjell på hva jødene hadde vært gjennom sammenlignet med andre nordmenn. Jødene var selvfølgelig også glade for at krigen var over, men de kom like mye tilbake til uvisshet, sorg og savn. De hadde også blitt fratatt alt de eide og måtte forsøke å stable et nytt liv på beina. De møtte et byråkrati og et rettsapparat som aldri før hadde håndtert konsekvensene av en forbrytelse som den de var blitt utsatt for. Det endte med vanvittige byråkratiske overgrep, som at overlevende jøder med nære familiemedlemmer som var drept i Auschwitz kunne møte krav om dødsattester for å motta arv, eller å måtte overta gjelden til nazister som hadde bodd i leiligheten din og ikke betalt leia.

– Nå er det ikke lenge til det ikke er flere tidsvitner igjen. Er det i det hele tatt mulig for kommende generasjoner å ivareta historien på en tilstrekkelig måte?