Luke 16: Utdrag fra Carl Henrik Berges «Saltstøttens sønn»

Vi slipper ikke inn hvem som helst, sa portvakten.

Det finnes speidere overalt.

Vi er ikke speidere, sa mannen.

Det sier alle speidere, sa portvakten.

Mannen hjalp kvinnen ned fra elefanten og sa:

Ser du ikke at min kone er med barn?

Bærer dere smitte?

Nei, sa mannen.

Det sier alle spedalske, sa portvakten.

Og alle som ikke er spedalske, sa mannen.

Kvinnen sa:

Vi trenger bare et sted å sove. Vi drar videre ved daggry.

Kle av dere, sa portvakten.

Alt? sa mannen.

Alt, sa portvakten.

Begge to? sa mannen.

Begge to, sa portvakten.

Om jeg er frisk, er min kone frisk, sa mannen, men portvakten sa ikke mer.

De to kledde av seg. Kvinnens maget bulet på den ellers magre kroppen.

Portvakten gransket hender og føtter, nese og svelg.

Kan vi kle på oss igjen? spurte mannen.

Hvor har dere tenkt dere?

Til Marmorbyen i fjellene, sa mannen og trakk på seg kjortelen.

Dere skal få slippe inn, men hold beistet deres borte fra brønnen vår.

Elefanten var like medtatt som de fremmede. Kvinnen la snabelen om halsen som et sjal og gikk inn byporten.

Hun så på taktekkeren med sjøgrønne øyne.

Taktekkeren så ned i bakken.

Portvakten ledet de fremmede gjennom hovedgaten, og taktekkeren fulgte etter. Menn, kvinner og barn kom fra gater og smug, bærende på brød og vann og håndklær. Skredderen og sønnen hans dro to sortglinsende hingster etter bisselet.

Smeden stod ved Jernsengen og ønsket gjestene velkommen.

Mannen takket og tok opp en mynt, men smeden viftet den bort.

Vi bruker ikke mynt her, sa smeden.

Hvorfor ikke? spurte kvinnen.

Vi tror ikke på sølv, sa smeden.

Hva tror dere på da?

Jordens grøde, sa smeden. Men vær ikke redde. En seng skal dere få.

En gammel dame med tunge øyelokk satte frem brød og vann. Mannen og kvinnen bukket og neiet, brøt brødet og drakk vannet.

Dere får kanskje ikke så ofte besøk her? sa kvinnen.

Nei, sa den gamle. Hver gang er en liten begivenhet for oss.

Så vakre hingster, sa mannen.

De er meget sterke, sa skredderen.

To tvillingsøstre kom med våte kluter, som de la på de fremmedes panner. Den ene knelte ved kvinnen og rørte ved sandalene hennes. Hva gjør du? sa kvinnen.

Dere er våre gjester, sa tvillingen. Så tok hun av sandalene og begynte å vaske kvinnens føtter.

Den andre tvillingen tok hånd om mannens føtter.

Etterpå knelte smeden ved kvinnen, la en stor neve på magen hennes og sa:

Det sparker der inne.

Det er bare hjertet mitt, sa kvinnen.

Jeg husker da mor skulle føde, begynte smeden. Far og jeg ventet utenfor huset mens mor lå og skrek. I timevis skrek hun, som om noen brente henne levende. Det ble kveld og natt og morgen. Nabokoner kom og gikk. Først på ettermiddagen ble det stille. Far ba meg bli stående. Og jeg stod, mens han gikk inn. Jeg ventet og ventet. Og så kom far ut i døråpningen med øynene fulle av tårer. Var det en gutt? spurte jeg. Nei, sa far. Var det en jente? spurte jeg. Nei, sa far. Og bak ham var det helt stille. Jeg var sikker på at mor hadde båret frem noe dødt.

Smeden la øret mot kvinnens mage.

Og vet du hva jeg hørte da? Gråt. Barneskrik. Ikke ett skrik, men to. Tvillinger. Og mor levde, hun også.

Smeden strøk kvinnen gjennom håret og sa:

Du må være utslitt. Du trenger hvile. Barnet skal vokse, og du skal lage melk. Er du mett? Ja, svarte kvinnen.

Er du lesket?

Ja, svarte kvinnen.

Er du trøtt?

Ja, svarte hun.

Mannen din ser fullstendig utmattet ut, sa smeden og reiste seg.

Ta deg en strekk, sa han og nikket mot Jernsengen.

Ikke gjør det, hvisket kvinnen.

Vi er gjester, hvisket mannen og la seg på sengen.

Mannen var lang, føttene stakk ut ved fotenden.

Smeden grep en øks og kappet av ham høyrefoten.

Mannens skrik druknet i folkemengdens jubelbrus.

Smeden gned blodspruten ut av øynene og kappet av ham venstrefoten, dyttet mannens overkropp av sengen, slengte en fot til høyre og den andre til venstre.

Kvinnen skrek, mest sannsynlig, men taktekkeren hørte ikke annet enn tilrop og applaus. Hun sprellet vilt der inne i folkemengden, slo og sparket, klorte og bet, men havet av hender holdt henne fast, bar henne til sengen og presset henne ned. Skredderen bandt tau til hender og føtter.

Tauene var festet til skredderens hingster, som ble pisket opp i galopp av skredderens sønn.

Du er for kort! brølte smeden.

Tauene strammet og strammet, snart dinglet slimete fråde fra hingstenes muler.

Kvinnen hylte, både før og etter at skuldrene hennes skled ut av ledd.

Men lenge før hun revnet på midten var hun stille. Horden rev av seg klærne, smurte seg inn med okerfargetleire,slopåtrommerogdansetsineforfedresdans på torget. Kvinnens fingre rykket, som om usynlige insekter nappet i dem. Tarmene minnet taktekkeren om tang. Elefanten var slaktet, uten at han hadde fått med seg hvordan. Slakteren satt på kne ved elefanthodet og sagde på en støttann. En av tvillingene stod og vugget mannens høyrefot, som om hun bysset et spedbarn.

Carl Henrik Berge: – Romanen kunne aldri vært skrevet uten Det Gamle Testamentet

– Første spørsmål. Hvorfor har du valgt akkurat dette utdraget?

– Utdraget er første kapittel i romanen. Når jeg blir bedt om å lese opp på arrangementer, leser jeg alltid opp fra det. Ikke fordi jeg er så himla stolt av det, det er på mange måter ikke denne typen tekst man leser opp om man skal forsikre folk om at man kan skrive, ei heller om man skal forsikre folk om at man er ved sine fulle fem, men grunnen til at jeg leser det opp, og valgte å dele det her, er kort og godt at det er mest pedagogisk å begynne fra begynnelsen av. Saltstøttens sønn bygger nemlig på en del absurde premisser som kan virke forvirrende på en leser som kastes inn i romanen et eller annet tilfeldig sted.

– Hvorfor var det inn hit du ville, til det på en og samme tid arkaiske og tidløse?

– Det er et godt spørsmål. Hvordan ender man opp der man ender opp? Hvorfor forfølger man én ting fremfor en annen? Hvorfor forblir et innfall bare et innfall mens andre innfall ender opp som fire år lang besettelser? Jeg tror det til en viss grad handler om å flykte. Men ideelt sett kan flukten også være en konfrontasjon. En konfrontasjon med hva? I dette tilfellet en konfrontasjon med menneskets grunnbetingelser. Kanskje kan man kaste ut begreper om det bestandige eller det eksistensielle, men hva betyr egentlig det? Jeg vet ikke. Under arbeidet med denne romanen var jeg en gang ute på byen og ble der vitne til at en mann sparket en annen mann i hodet. Offeret lå på dette tidspunktet allerede livløs på bakken. Det var som om voldsmannen sparket til en fotball. Midt i alle hyggelige festligheter finnes det der. Jeg vet ikke om dette besvarer spørsmålet ditt, men det er det beste jeg har for hånden for øyeblikket.

– I hvilken gjeld står boka til bibelske myter, og språket og de litterære kvalitetene man finner der?

– En gjeld så stor at den aldri kan nedbetales. Denne romanen kunne aldri vært skrevet uten Det Gamle Testamentet som en slags grunntekst. Men også greske myter spiller en viss rolle. Dette utdraget tar eksempelvis utgangspunkt i myten om Prokrustes seng, samtidig som det også finnes andre grunner til at scenen er med. Jeg visste hele tiden at den åpningsscenen kan fremstå billig som fy. Men jeg slo meg til ro med det fordi scenen tross alt låner noe av visdommen som finnes i den opprinnelige myten. Så snart blodspruten har lagt seg, sier scenen sentrale ting om konflikten mellom individ og samfunn. At denne romanbegynnelsen også står i fare for å påføre leseren PTSD, var meg heller ikke imot. For det er jo på mange måter voldens natur: den virker på oss lenge etter at den har funnet sted.

– Hva har du latt deg inspirere av under arbeidet med boka?

– Den mest forløsende forfatteren for denne skriveprosessen, var nok Roberto Bolaño. Ikke egentlig fordi man kan finne så mange spor av ham i teksten, men fordi en liten brøkdel av hans lekenhet smittet over på meg, og det var noe jeg sårt trengte på et tidspunkt hvor jeg hadde begynt å skrive med altfor høye skuldre. Man bør aldri glemme at skrivingen ideelt sett er en lek. Personlig glemmer jeg det på daglig basis.

– Du har snakket om litteratur som en måte å gjenoppdage et landskap man har sett seg blind på. Hvordan oppnår man det, og er det enklere via den fantastiske litteraturen?