Luke 2: Fotball- kommentatorenes poesi

Dette skammens fotballmesterskap har medført et underlig vakuum i tilværelsen. Vi snakker vel mer om mesterskapet enn noen gang før, alle mulige aspekter ved det, men de svarte skjermene er i overtall —det føles i alle fall slik. Bildene av tomme øltelt på Youngstorget, med noen spredte guttegjenger i en ørken av forlatte trebenker og ubrukte QR-koder på bordene, med state of the art-storskjermer til forlystelse for bartenderne og få andre, er merkelig tilfredsstillende å skue. Det er noe ruinporno-aktig ved dem, det er Ballard on ice, det er sånn type darkness man bare elsker å bevitne.

Les de tidligere lukene her.

Men en gang kommer vi vel tilbake til normalen, eller hva? Ryktene om Saudi-Arabia som neste utkårede for FIFA-boss Infantino vil vel medføre at vestens fotballhipstere sier adjø til landslagsfotball én gang for alle. Hvorfor skal man se på dritten? Det er jo bare Comfyballs, homohets, skitne penger, rasisme, vulgære Richard Mille-armbåndsur, egosentrisme og menneskeforakt. Ganske meningsløst. Men det finnes vel mange andre innbyggere i verden som ønsker lek og mesterskap som kan lyse opp i en ellers vanskelig hverdag. Noe blir det nok.

Så mye lengsel på så liten flate

Det er altså mange bøker i den norske bokheimen denne sesongen, det nærmer seg snart et tosifret antall mer eller mindre intellektuelle fotballbøker, men formatet fotballpoesiantologien må vi til det engelske språkområdet for å kunne nyte. The Athletic-skribent og Tottenham-supporter Charlie Eccleshare er redaktør for og har skrevet en rekke mikro-essays om det han kaller The Beautiful Poetry of Fotball Commentary, i boken ved samme navn. Det er pregnante utdrag fra tv-kommentatorers bevingede ord i nuet, som oftest uten manus, men med noen øyeblikk av klarhet og språklig inspirasjon som gjør dem egnet som poetiske minner - de blir gjenfortalt, umiddelbare ordspill blir en del av dagligtalen vår, og selv om det ofte bare er ekstatiske utrop og galimatias for åpen mikrofon, har mange av dem også et underfundig alvor ved seg.

The Beautiful Poetry of Fotball Commentary

Av Charlie Eccleshare
176 sider

Ja, disse kommentatorene blir rammet av en slags ydmyk eksistensiell undring. Skjedde dette vi nettopp så på banen egentlig? Finnes det noen større krefter, en større mening der ute? De setter ord på det som ikke kan beskrives. Så mye lengsel på så liten flate. Satt opp som små dikt på boksiden, kommer noen ganger en helt ny type gravitas ved utsagnene til syne. Litt i samme stemningsleie som utgivelsen Erratic Fire, Erratic Passion (Featherproof Books), som presenterte uttalelser fra idrettsutøvere umiddelbart etter endt innsats somden nydeligste art brut.

Fortellende prosadikt

Som med musikkjournalistikk er det lurt å ikke stable metaforer og similer oppå hverandre i for stor grad. Men noen ganger er det vel vanskelig å unngå. Som kommentatoren som i 2006 ikke akkurat målløs var vitne til forrige epokes supermann Ronaldinho kunstscoring for Barcelona mot Villareal.

Hair-dryer Treatment

As electrifying as a hair dryer thrown into a hot tub, my
friend!
Absolutely breathtaking
He puts the Haitian voodoo rattle on this one when he
finishes
Oh, like Betamax, they do not make them like him
anymore

- Ray Hudson

Det må man kunne kalle et lyrisk hat-trick fra Hudson. Den spilleren som overtok etter brasilianeren som universets hersker, inntil nylige fadeser har gjort ham upopulær hos de fleste, er Ronaldo, som sist gjorde seg bemerket ved å late som han hadde scoret for Portugal. Det ferskeste diktet i boken er fra 2021, da han foretok et drømmeaktig men dødsdømt comeback for Manchester United. Men det så bra ut i starten, og hans «andre» debutkamp for laget avstedkom dette diktet, og en seier over Newcastle.

Reunited

Madeira, Manchester, Madrid, Turin and Manchester
again
Wreathed in red
Restored to this great gallery of the game
A walking work of art
Vintage
Beyond valuation, beyond forgery or imitation
Eighteen years since that trembling teenager of touch and
tease, first tiptoed onto this storied stage
Now in his immaculate maturity
CR7 - reunited

- Peter Drury

Historiens kraftlinjer dirret på Old Trafford denne kvelden, og bare en sann skald kunne lage denne hendelsens sang. Ellers falt jeg for det fortellende prosadiktet som oppstod da England slo Nederland i EM i 96. Litt på grunn av fremdriften og rimene, men mest på grunn av det slående bildet om nettet i et fotballmål.

Ready Steady Teddy

Gazza’s bending free kick,
Sheringham heads it on … Sheringham!
It’s a second goal
It’s double Dutch delight
Gazza went to take the corner and the Dutch weren’t
ready, the defense wasn’t steady, and there was good old
Teddy
And toast tonight with a glass of sherrrrrrrrrrrrrrry
England 2 Holland 0, Edwin van der Saar, pick it out of
the old onion bag

- Jonathan Pearce

A hell of a beating

Bjørge Lilleliens historiske, oppramsende fantasier fra da Norge slo England i 1981 er smigrende nok tatt med, og det fortelles om at stilen hans her også fikk sine engelske etterfølgere. De nåværende norske kommentatorene er dessverre langt unna denne poetiske tilstand. Den mest brukte på TV2, Øyvind Alsaker, skriker for mye (selv om «Aguero Aguero Aguero Aguero!» for så vidt er en liten klassiker) mens NRKs Christian Stabrun Smith beviste under den fryktelige hendelsen da danskenes Christian Eriksen fikk hjertestans under forrige EM hvor lite konstruktiv småpratstilen på den kanalen er.

Viaplay’s Kasper Vikestad er supersympatisk men litt vel nerd og klarer sjelden gaule mer det grammatikalsk merkverdige «skuddet!» og «innlegget!» når det drar seg til. Legendariske Roar Stokke som kommenterte så mange store Champions League-øyeblikk har en svært karakteristisk melodiføring og aksent, og har mange sterke utsagn, men sjelden lange nok resonnementer til at det kan fungere som poesi. Den like legendariske buldrebassen Morten Langli ikke har det store vokabularet, men tar det igjen med et uslåelig østlandstonefall og karslig karisma. Man hører det på ham at ofte han brenner inne med noen gloser som ikke passer seg i en ny politisk korrekt virkelighet, men han finner ingen adekvate alternativer som han kan briljere med. Men det er en usagt nerve der.

Min favoritt på grunn av sin sindige faglighet og godmodige røst er nok side-ekspert Lars Tjærnås, men hvor blir det av poesien, mann?

Bare menn her, ja. Ekspertkommentator Solveig Gulbrandsen er kunnskapsrik og har endel lakoniske kommentarer som er dødelige. Om hun får flere noen medsøstre bak mikken kan det forhåpentligvis hende at språket på skjermen løsner mer.

Pussig aksentuering

Fotball er nå først og fremst tv-underholdning og Twittter/Instagram-mat, og uttalelser og klipp blir gjenbrukt til det kjedsommelige i et ledd i å brande TV-kanalen og de dyre senderettighetene deres, men det har ikke avstedkommet særlig soignert stemmeføring under kampene. De skal selge produktet sitt, så selv møkk kjedelige kamper blir formidlet med en type falsk innlevelse.

Det er i pausepraten og i overgangene fra studioet det skjer - den spinnville sjarmen til den løse kanonen Trevor Morley på TV2 var min lyd av god helg i flere år, mens den som briljerer mest og har skapt skole i hvordan man skal artikulere seg med pondus og glimt i øyet utvilsomt er Jon «det kooker» Børrestad på samme kanal. Måten han brøler ut ordene med en pussig aksentuering av uventede ord i setningene, er en merkelig effektiv stemningsoppjazzer. Det kan nesten minne litt om å høre Bob Dylan glefse ut «Isis» under Rolling Thunder Revue-turneen.