Luke 22: Gisle Selnes: – Jeg er definitivt ingen profet

– Du har lenge vært en dypt engasjert i den langvarige forfølgelsen av Julian Assange, som nå på nyåret går inn i sitt trettende år. Hvordan startet ditt engasjement for saken?

– Den startet for alvor i kjølvannet av Holbergdebatten her i Bergen i desember 2017. Da deltok Assange via videolink fra den ecuadorianske ambassaden i London. Dette var hans siste deltagelse i et større arrangement før han mistet kontakten med omverdenen. Assange var tydelig preget av langvarig frihetsberøvelse, men han bidro med interessante perspektiver på spørsmålet om fake news og digital overvåkning og algoritmebasert manipulering av nyhetsstrømmen. Da omtalene av arrangementet begynte å dukke opp – først i Dagbladet, dernest i Bergens Tidende – ble jeg om ikke sjokkert, så i alle fall oppgitt over det som fikk passere som «kritikk» i norske aviser. Jeg skrev noen svarinnlegg, og dermed var det gjort: Jeg hadde viklet meg inn i en politisk greie som jeg neppe kommer til å vikle meg ut av før Assange igjen er en fri mann.

– At du har blitt viklet inn i noe, er vel egentlig en underdrivelse. Bok har det også blitt! Sammen med din kollega Frode Helmich Pedersen utgav du i år boken Forfølgelsen av Julian Assange – eller hvordan kneble en brysom budbringer, til det som må sies å være en god mottakelse. Kritiker i Stavanger Aftenblad, Sven Egil Omdal, antydet at boken kanskje kom i seneste laget til å ha konkret innflytelse, men at den er en «rystende dokumentasjon på rettsstatens sammenbrudd ikke bare i USA, men også i Sverige og Storbritannia». Gjør du deg noen tanker om dette?

– Ja, boken fikk mange positive anmeldelser, og Omdal i Aftenbladet var først ute. Uttalelsen du siterer, er smigrende for oss som har skrevet boken, og den resonnerer med andre anmeldelser og tilbakemeldinger vi har fått. Poenget med at boken kom i seneste laget til å ha noen konkret innflytelse, må jeg innrømme at jeg ikke forstår. Slike bøker kommer når de er ferdige, og kampen om opinionen pågår fortsatt. Jeg tror boken har bidratt i alle fall litt til å få norske lesere til å innse alvoret i situasjonen, ikke bare for Assange – ja, kanskje ikke engang først og fremst for Assange – men for den globale pressefriheten. Assanges frihet er, bokstavelig talt, vår frihet. Boken kan forhåpentlig fungere som et referanseverk for den som vil sette seg inn i saken eller delta i forsvaret av Assange, og som ønsker å sjekke noen av de mange ryktene og halvsannhetene som fremdeles sirkulerer om Assange og prosessen mot ham. Tidspunktet var etter mitt skjønn betimelig: Rettshøringene om utleveringen av Assange var over, en kjennelse hadde falt og var blitt anket, utfallet av anken var akkurat klar da boken gikk i trykken. Det var mulig å samle trådene, om enn høyst midlertidig, for nå spriker de igjen i alle retninger. Pelikanen forlag burde kanskje vurdere «en ny og forøket utgave» av boken i løpet av 2023?

– Ja, det føles nesten som om både sak og diskurs endrer seg på en månedlig basis. Spesielt nå, i hvert fall hva angår tone, når hans skjebne virker å være forseglet. Jeg synes å huske en kommentar i Bergens Tidende fra 2017, hvor Eirin Eikefjord blant annet omtalte den nevnte Holbergdebatten som en «fabrikk for falske nyheter». Denne diskursen virker også å ha endret seg, både i mer generell forstand og hva angår Assange. Vitner behandlingen av Julian Assange i norsk presse om manglende forståelse for egen rolle? Eller eventuelt om en manglende forståelse for hva som står på spill?

– Ja, den vitner om at noe er alvorlig galt med det norske («liberale») kommentariatet, i alle fall når det gjelder utenrikspolitiske spørsmål. Profesjonsideologien og korpsånden regjerer, kildekritikken er lemfeldig, og evnen til selvransakelse katastrofal. Dette har jeg skrevet utførlig om, med Assange-saken som utgangspunkt, ved flere anledninger, aller først i Vagant-artikkelen «Det liberale kommentariatets vekst og fall» (2018). Noe av det mest interessante med slike – fundamentalkritiske – artikler er at ingen av dem som rammes av kritikken, ser seg tjent med å svare. De har ikke tid, eller kompetanse, eller interesse av/til å svare. Og det som helt konkret skjedde med den liberale Assange-«kritikken» etter at den hadde møtt kvalifisert motbør, var at den sovnet stille hen. Ingen dementier, ingen selvransakelse, ingen nyanseringer, ingen motargumenter, just plain fucking silence. Men tausheten er talende: Den røper hvor forsvinnende lite byline-kommentatorene har investert i sine karakterdrapsforsøk på Assange. Scriptet kommer fra internasjonale organer som New York Times og The Guardian, som har en personlig anti-Assange-agenda. Norske kommentatorer har sett dette som et fait accompli, der deres egen posisjon var selvskreven. Og når det viser seg at de har tatt alvorlig – skammelig – feil, har de ikke ryggrad til å beriktige de usanne påstandene de har bidratt til å spre om en fengslet kollega. For meg har dette vært en særdeles lite oppløftende bekreftelse av det faktisk står enda verre til med den kommersielle norske pressen enn det jeg hadde fryktet.

– Boken om Assange er jo ikke det eneste bokprosjektet ditt i år. Du er nokså brennende aktuell med din andre gjendiktning av den peruanske poeten César Vallejo, denne gangen i form av en samling av hans etterlatte dikt. Hvordan oppstod dette oversettelsesprosjektet?

– I motsetning til Assange-engasjementet er Vallejo-gjendiktningene noe som har modnet langsomt over en periode på flere tiår, det vil si helt siden jeg flyttet til Bergen i 1984. Jeg begynte vel å lese ham året etter og gjorde ganske tidlige noen spede forsøk på å oversette noen av diktene hans. Etterpå har jeg med ujevne mellomrom merket et behov for å vende tilbake til ham. Det er snakk om en litterær affinitet som er vanskelig å sette på begrep, men Vallejo er én av et titalls forfattere jeg tror jeg kan følge så å si hele veien, både i bredden og i dybden. Og siden Vallejo er den av disse forfatterne som er minst kjent i en norsk sammenheng, har jeg valgt å bruke en del tid på å skaffe ham en norsk avatar. Dette er et møysommelig arbeid som ikke gir nevneverdig økonomisk eller akademisk gevinst. Jeg ser snarere på det som en slags plikt: Også filologer må følge kaldet. Hvis ikke, degenerer vi til ambassadører for det vidunderlig nye akademia, og det anser jeg som en skjebne verre enn døden.

– På lanseringsfesten for boken husker jeg det ble lansert noen likhetstrekk mellom Vallejos poesi og et par betydelige norske samtidspoeter. Er Vallejos innflytelse på litteraturen undervurdert? I den grad man kan være undervurdert når Harold Bloom inkluderer en i sin vestlige kanon.

– Tja, Bloom har så vidt meg bekjent ikke sagt noe fornuftig om Vallejo, en dikter som opplagt befinner seg på en annen poetisk planet. Vallejo er nok ikke undervurdert; jeg kan knapt huske å ha lest eller hørt noen si noe kvalifisert negativt om hans dikting. Det er nok riktigere å si at han er marginal. Lyrikken hans er så idiosynkratisk, utforskende og – til tider – uferdig at den knapt har kunne danne noen skole. Den anerkjennes, men assimileres egentlig ikke. Den forblir et litterært fremmedlegeme, som bare unntaksvis finner en vert det kan overvintre hos. Sannsynligvis har han hatt mer å si for måten poesien oppfattes, enn måten den skrives på. Vallejo åpnet alle dørene på vidt gap, men det var ikke mange andre som hadde tilstrekkelig poetisk teft til å ta seg frem i dette åpne landskapet. Jeg tipper vi trenger enda et hundreår for å komme sånn noenlunde i øyehøyde med Vallejo.

– Noen må jo ha sniffet seg frem til noe? Norge har da ikke alltid vært blottet for «litterær teft».

– I den såkalte Profil-generasjonen var det mange som trakk veksler på Vallejo: Jan Erik Vold, Einar Økland, Käte Ness, Olav H. Hauge med flere. Georg Johannesen var også fascinert. Jeg minnes at han på en lyrikkforelesning i 1986 snakket om de flotte navnene mange av de modernistiske forfatterne hadde. Muligens var det derfor han på tavlen feilstavet fornavnet «Cæsar». Jeg tror Vallejo appellerer til de fleste genuine lyrikere, uavhengig av om de i sitt eget uttrykk minner om Vallejo eller ikke: De merker at det er noe dønn alvorlig som foregår i de ofte nokså uelegante diktene hans. Selv om jeg er både glad og takknemlig for alle bidragene til lanseringen av Vallejos Etterlatte dikt, må jeg innrømme at det aller mest oppløftende er at de to yngste bidragsyterne har et genuint og selvstendig forhold til Vallejos lyrikk.

– Ja, herregud. De var jævlig bra. Katrine Heiberg er vel kjent for de fleste, men Mats Islek Tønjum - remember the name! Men, det er ikke bare peruansk poesi og forsvarsskrifter for Julian Assange som har dominert det herrens år 2022. Pandemi, krig, inflasjon, demonstrasjoner og energikrise er bare noen stikkord som suser gjennom hodet når året skal oppsummeres. Hvilke tanker gjør du deg om det året som har vært, nå som det snart går mot slutten og skal oppsummeres?

– Takk for et broderlig spørsmål, Joakim! Fjoråret har selvsagt vært dominert av Russlands folkerettsstridige invasjon av Ukraina. Tross diverse faresignaler kom den som en overraskelse på de fleste av oss, og konsekvensene er uoverskuelige. I likhet med de aller fleste fordømmer jeg angrepskrigen, men samtidig er jeg dypt kritisk til den ensidige demoniseringen av Russland som preget store deler av offentligheten. Det er ikke mer enn tre år siden vår siste kanoniserte politiske helgen, nå avdøde Høyre-legende Kåre Willoch, ga uttrykk for dyp skepsis over at NATO presset seg østover helt opp mot Russlands territorium. I dag er dette et standpunkt som kvalifiserer til politisk og sosial ostrakisme. Det er i det hele tatt forstemmende å se hvordan konflikter som truer vårt sikkerhetspolitiske eksistensgrunnlag, instrumentaliseres av kyniske representanter for en vestlig, «liberal-demokratisk» absolutisme. Utviklingen i Assange-saken er også verdt å merke seg, og den er ikke akkurat oppløftende, selv om det finnes noen lyspunkter, så som det vedvarende folkelige engasjementet, støtten fra stadig flere etablerte medieplattformer og politiske grupperinger, samt det at saken er fremmet for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. For øvrig har 2022 bekreftet det vi allerede vet, nemlig at beveger vi oss i retning av et stadig mer kapital- og algoritmeregulert samfunn. Dekningen av statskuppet i Peru er nok et eksempel på at store deler av den vestlige pressen ikke er seg sitt ansvar bevisst.

– Ja, det er til å grine av. Dessverre kommer det et nytt år snart, også. Som om det ikke holdt med det forrige. Hvis du tar på deg spådomsbrillene, hvordan ser 2023 ut?

– Det er vanskelig å spå, særlig om fremtiden, som det heter i et ofte feilsitert munnhell. Jeg er definitivt ingen profet, verken av legning eller av overbevisning. Dersom det er noe vi kan lære av historien, er det at den er uforutsigbar. Ukraina-konflikten kan utarte til atomkrig eller føre til at gjensidig erkjennelse av at tilbakeholdenhet er en politisk dyd. President Biden kan med et pennestrøk droppe tiltalen mot Assange, eller den kan opprettholdes og skape presedens for brutal rettsforfølgelse av journalister også i vesten. Og så videre: Poenget er at det, etter mitt syn, er fåfengt, eller misforstått overmodig, å fremskrive en politisk kamp som per definisjon er kontingent, ikke predeterminert. Som Hegel sier: «Minervas ugle flyr i skumringen», hvilket er utlagt: Det er først i ettertid vi kan forstå og analysere den historiske utviklingen på noenlunde rasjonelt, «objektivt» vis; så lenge ting er uavklart, er vi dømt til å se dem fra ett bestemt (engasjert, partisk) ståsted, hvilket vil si at vi også vil kjempe for at historien skal «velge» nettopp denne retningen.

– Finnes det noe håp da, Selnes?

– Jeg velger å tro at vi kan bygge en bred opposisjon mot våpenmakt, kapital og teknologisk vansinn, selv om jeg vet at tidligere forsøk som regel har endt med katastrofe. Men den største katastrofen av dem alle er den globale kapitalismen, som har krevd og fremdeles krever millioner av menneskeliv. Ulikhet er en sykdom på linje med pest eller kreft. Vi er en mikroskopisk gjeng, strandet på et støvkorn i et ufattelig univers, og vi burde klare å skape et noenlunde sivilisert og egalitært samfunn før vi tilintetgjøres av meteoren som helt sikkert har siktet seg inn mot planet earth fra sin posisjon noen lysår borte.