Luke 4: Fotball som litteratur

Les de tidligere lukene her.

Johan B. Mjønes: – Fotball blir jo i så fall en metafor for livet

Kampen – Argentina-England, Falklandskrigen og Guds hånd

Av Johan B. Mjønes
Achehoug, 2022

– Hvordan skrive om fotball?

– Jeg ønsket å skrive fotball, ikke om fotball. Det var det det startet med. Jeg ville forsøke å gjøre om kroppen til poesi, på et vis. Men så er det jo dette sitatet, at «å skrive om musikk er som å danse om arkitektur». Å skrive om fotball er noe av det samme. Det er ikke enkelt.

– Men jeg var bestemt på at jeg ville skrive sakprosa, at jeg ville skrive om Maradona, og selvfølgelig om Guds hånd. Så er det dessverre sånn at fotballkamper ofte er veldig kjedelige. Særlig England-Argentina i '86 – det er jo en forferdelig kjedelig fotballkamp. Man venter lenge på det forløsende øyeblikket, pasningen som åpner forsvaret, finten som sender motstanderen feil vei. Selv med et litt svulstig, litterært språk – det blir repetitivt, da også. Fotball er gjentagelser, støttepasninger og innkast. Å finne nye ord, nye metaforer for å beskrive kampsituasjonene, det blir ikke bare en enorm tekstmengde, men også vanskelig i lengden.

– Hva ble løsningen?

– Jeg er veldig glad i VM-bøkene til Solstad, særlig '86 og '90 og '82. Men jeg må innrømme at det er Solstads kompromissløse formspråk i Telemark-boka (Det uoppløselige episke element, journ, anm.), som jo er en slektskrønike hvor han ikke lenger skal dikte, men bare oppramse og gjengi en ganske omstendelig slektshistorie, som har virket som inspirasjon. Det er jo bortimot umulig å transformere den type slektshistorie til litteratur. Og på lignende vis var det nødvendig å skrive så nøktern og «rent» som mulig om fotballen. Da handlet det i større grad om å sette opp og vise frem hendelser/situasjoner i et stringent, nesten objektivt uttrykk, heller enn å la det litterære språket fare fritt. Og der ligger den bærende ideen.

– Alt skal med. Hvert spark.

– Hvorfor føltes dette som riktig vei å gå? Telemark-boka er vel med all respekt en ganske kjedelig bok?

– Men det handlet også om at da jeg begynte å skrive om falklandskrigen og juntaen, ble språket som særlig sportsjournalister bruker om fotball, utrolig hult og tomt. Alle krigsmetaforene, og den retorikken man gjerne bruker for å bygge opp en kamp, føltes feil i møte med den faktiske volden som juntaen utførte, den faktiske krigen, faktisk liv og død. Selv om fotballen generer den typen engasjement og følelser hos folket, er fotball til syvende og sist en sport, en vennskapelig kappestrid. Fotball kan være både tarvelig og vakkert, og også noe som kan romme en rekke følelser, men det blekner i kontrast når en krig utspiller seg samtidig.

– Hvor finner man det litterære i fotballen?

– Fotball blir jo i så fall en metafor for livet. Fotball er en form teater, og hvis du løfter blikket og ser hele forestillingen i sin helhet, som igjen har politiske implikasjoner, er det noe større der. Det er jo den største kulturelle bevegelsen i verden. Det finnes jo ikke en religion som er større. Et enormt viktig område, som dessverre i alt for stor grad overlates til sportsjournalister.

… Men om spillet i seg selv er noe høyere, det er vanskelig å si. I så fall er det på et fenomenologisk nivå, at du legger noe av deg selv i det.

Simen Gonsholt: – Jeg liker ekstase, ironi, humor

Kunst og Gress - Artikler om fotball

Av Simen V. Gonsholt

Tolvte mann, 2022

Hvorfor ville du skrive om fotball?

– Sommeren mellom barneskolen og ungdomsskolen sa min bestevenn, Bård André, at han kom til å bli proff fotballspiller, og at jeg kom til å skrive om ham en gang. Han sa det ikke på noen kjip måte, eller jeg tok det ikke sånn i alle fall, det var det som virka mest realistisk. Og siden har det bare føltes som skjebnen, egentlig.

– Veldig mye av det som skjer på fotballbanen består av støttepasninger og innkast, skudd i blokka og klareringer. Man kan nesten si at fotballkamper bare er en serie mislykka forsøk mens man venter på den plutselig forløsende pasningen – selve boksåpneren. For Johan Mjønes lå løsningen i å skrive så nedtonet og nøktern som mulig, nesten oppramsende (angivelig inspirert av Solstads Telemark-bok). Hva slags språk trenger man for å gi liv til noe tidvis så tarvelig (men ofte også fantastisk) som fotballen?

– Jeg elsker Telemark-boka til Dag Solstad, men jeg liker Jon Michelets del av VM-bøkene deres best, eller det er i alle fall dem jeg husker best her og nå. Jeg liker bare at han er så gira og så med, selv om han kanskje ikke har like mye peiling. Men jeg skjønner ikke den type fotballbøker som er nøkterne og oppramsende, David Peace sine hater jeg litt. Men jeg hater for så vidt Eduardo Galeano også, uten egentlig å ha lest ham, og han er vel mer romantisk i stilen, er han ikke det, da? Jeg liker ekstase, ironi, humor. Glede over spillet, glede over teksten – jouissance, som Roland Barthes ville sagt. Jeg liker Jon Hartvig Børrestad. Jeg ville kanskje ikke vært Jon Hartvig Børrestad, og jeg ville kanskje ikke lest en fotballbok av ham, men jeg liker ideen om Jon Hartvig Børrestad. Og jeg synes kanskje ikke at det er fullt så mye som skjer på fotballbanen som er kjedelig, heller.

– Vil du si noe om hvordan man tilnærmer seg fotball på et litterært nivå, hva går tapt og hva forandres i overgangen fra kropp og spill til språk og litteratur?

– Den beste enkeltteksten jeg har lest om fotball, i Norge i det minste, er en personlig tekst Eivind Sæther skrev i Dagbladets siden nedlagte Sportmagasinet om å vinne Norway Cup siste året junior. Den teksten får jeg gåsehud av å tenke på, hver gang jeg tenker på den, og det er veldig ofte. Og det er jo da en tekst hvor alt henger sammen, kropp og spill og språk. Han levde det og skrev om det. Og jeg kan aldri gjøre det han gjorde, for mitt lag Gulset IF nådde ikke B-sluttspillet i Norway Cup engang, men jeg tenker på minnene jeg har om å spille fotball i tussmørke som liten gutt som like «litterære» som noe fotballitteratur jeg har lest. Følelsen av å spille fotball kan være like overskridende som følelsen av å se på fotball, lese om fotball og skrive om fotball. Det er bare en og samme sak. På sitt beste, i alle fall.

– Er fotball, ikke som kulturelt fenomen, politisk sirkus, osv., men som ballspill, noe som i det hele tatt lar seg opphøye og intellektualisere?