Luke 6: Utilgjengelig lykke

Det er rart med Bob Dylan. Hans karakteristiske fans later ikke til å ha sterke følelser for andre artister i det hele tatt – totalt oppslukte er de. De er også ekstremt tilgivende for hans karrieres mange kreative ørkenvandringer, hans mange låttyverier, og snodige konsertsettlister som sjelden gir ved dørene for den som ønsker å høre de «gode gamle låtene». Det publikum får er som regel det motsatte. Ikke noe snakk om å «levere varene» til kunden der i gården. Noen vil kanskje kalle det grettenhet, der andre vil fremheve integritet som nøkkelord.

Les de tidligere lukene her.

Dylan begynner også å bli seriøst gammel nå. Det er sikkert derfor han havnet oppi den pinlige skandalen med at han solgte svindyre signerte kopier av sin mye omtalte, nye salongbord-bok The Philosophy of Modern Song, som senere viste seg å være datasignert med en såkalt auto-penn. Sammen med Kong Charles gjenvordigheter med en lekk fyllepenn («I can’t bare this bloody thing») ble nok dette 2022s største snakkis for oss som er opptatt av penner.

Nåtid

Men til tross utpreget høy gubbefaktor, er han i stor grad også en nåtidsartist, som stadig inspirerer, litt på grunn av de forskjellige fasene i hans svært lange karriere og kunstnerskap som man kan finne sine egne innganger til om man vil, men faktisk mest for hvordan han er nå. Et av årets store norske voksenpop-høydepunkt er Sondre Lerches album Avatars of Love, der Lerche tydelig har fått viktig input av å høre Dylans foreløpig siste album Rough & Rowdy Ways (2020).

Dylans måte å se seg langt bakover i tid på, noe han har konsentrert seg om i sin «late period», er ikke bare et tegn på kulturkonservatisme, det er også en radikal tilnærming. Dette argumenterer redaktørene Bjarne Markussen og Gisle Selnes godt for i den nye og overraskende lesbare antologien Den radikale Bob Dylan. Studier i et omskiftelig sangverk (som er gratis tilgjengelig som open access her). Det er forfriskende å lese så mange forskjellige innganger til et kunstnerskap, og selv om bidragsyterne ofte kan kalles blodfans, har de beholdt en kritisk sans i sin grundige boring i tekster, melodiføring og imagebygging. Lesedyktige Dylan-hatere vil kunne få seg en øyeåpner, og grundigheten her er til etterfølgelse for folk som kan noe om helt annen type musikk også, vil jeg si. Skriv og tenk i vei!

Lang kvelds ferd mot Byhall

Men så til poenget. Dylans status som en viktig nåtidsartist ble også merkbart på en av årets mest besynderlige konsertopplevelser i vår kjære byhall Oslo Spektrum i høst. Det får stå som årets konsert. Det var en stund siden jeg hadde sett legenden nå, men med tanke på hans høye alder føltes det viktig å få med seg. Representanten fra plateselskapet som hadde min papirbillett (jada) tekstet meg og sa at han la den i billettluken, som riktignok stengte når konserten begynte. Problemet var bare at jeg var forsinket fra et kulturseminar i Hammerfest, av alle steder, og sto fortsatt og ventet ved bagasjerullebåndet idet Dylan gikk på scenen. Æsj. Ikke fikk jeg kontaktet ham eller noen andre heller, dette var nemlig den kvelden alle måtte legge mobilen sin en plombert pose før de gikk inn i hallen. Stress. Jeg hadde egentlig slått det fra meg, men gunstige togtider gjorde at jeg kom meg inn til byen, fikk stuet bagasjen inn i oppbevaringen på Oslo S, noe jeg ikke har gjort på et par tiår, og kunne løpe bort til byhallen. Stengt. Kanskje ikke så rart, konserten hadde vart i en time allerede. Ved et Guds under kom jeg på at det var en personalinngang ved puben også, og der, i en slags resepsjon, lå ganske riktig min uavhentede billett og skinte for seg selv på pulten. Jeg klarte etter en sprint etter hvert å finne riktig inngang, fikk lagt telefonen ned i den låste tøyposen som var et krav fra Dylan, og så etter en retningsforvirret ekstrasprint for å finne riktig felt, fikk jeg så handlet inn et essensielt og kostbart plastglass, men det var til overmål ikke lov å gå inn i salen mens han spilte en låt. Med tanke på hans med tiden meget lange låter, ble det en tålmodighetsprøve, nærmere ti minutter. Jeg rakk å hilse på Silje Larsen Borgan og Goran Obad som var i samme situasjon. De sto bak en annen sterk opplevelse i Byhallen i år, da de presenterte Karpe og musikergjestene for 100 000 publikummere.

Men da jeg omsider litt småsoppkavet fikk gått the walk of shame bort langs benkeradene der alle måtte reise seg fra setene sine, og satt meg ned for å nyte de siste par låtene, havnet jeg merkelig raskt ned i en tilstand av total lykke.

Boomers i ro

Og grunnen til det var mobilposen, og et moment of zen. Det var ingen boomers som satt der og knipset med ustødig teknikk og klumsete blitz – det var ganske fantastisk å skue utover publikum, i hopetall, som bare satt der i mørket og var i nuet. De hadde blitt godt massert av Dylan og bandet lenge allerede, og der han snakket seg gjennom en endeløs men begeistrende Key West, skjønte nok de fleste at de ikke ville få noen greatest hits mot slutten heller. Du kunne ikke småscrolle litt nyheter mens du kjedet deg og ventet på neste sang heller, det var bare å høre etter. Det var én fan som reiste seg og klappet intenst etter hver låt, ellers var det som å se og føle energien fra noen tusen mennesker som alle hadde svært rike indre liv der og da. Det ulmet. Gotta Serve Somebody fra kristen-periodens sterkeste album Slow Train Coming (1979) var det nærmeste man kom en hit i en settliste som ellers var konsentrert rundt sisteplata. Han satt hovedsaklig bak pianoet og brekte på mystisk givende vis, i lange snakkede låter, så den meget sjelfulle og pene melodien i I Made Up My Mind To Give Myself To You (2020) føltes som en leskende Capri-Sonne etter en strevsom karavane gjennom ørkenen. Publikum var ikke overstrømmende med jubelbrøl underveis, men da han i noen sekunder, og med perfekt timing, ga oss noen karakteristiske blåsestøt gjennom munnspillet helt på tampen, var alt tilgitt – det gikk et varmt sukk gjennom hele byhallen. Disse få sekundene med gammel storhet gjorde det strevet og utgiftene verd det for de fleste. Dylan reiste seg og gikk med ustødige skritt bort mot mikrofonstativet og takket publikum. Det var det nærmeste man kom dans i kveld. Da han avsluttet med fantastiske Every Grain of Sand (1981), enda en låt fra kristenperioden, kunne jeg si til sidemannen at nå holdt det for meg. Når man får høre en av sine favoritter til sist, var alle usikkerhetsmomenter ved kvelden glemt.

Gjør som ham