Luke 8: 2022, året da Norge ble dekket av fotball-klistremerker

– Enig!

Jon Hernæs tar av seg VIF-skjerfet som han pleier å gå med, også til hverdags. På jakken har han festet et par VIF-buttons. Hernæs er mannen bak Instagram- og Twitter-kontoene @ultras_stickers_oslo, hvor han de siste årene har delt bilder av fotballklistremerker tilhørende både norske og utenlandske lag. Bildene har han tatt selv, og som navnet tilsier, for det meste i Oslo. Den siste tiden har han stått i sentrum for bølge av norske fotballklistremerker, med en foreløpig topp i år, det første fulle året med fans tilbake på tribunene, borte og hjemme.

– Det har vært klistremerker, stickers, rundt norske lag lenge, forteller han.

– Men ikke i det omfanget man har sett særlig etter korona. Da fotballen begynte å rulle igjen eksploderte det.

Han forteller om en voldsom interesse.

– Jeg tror jeg får to henvendelser i uka fra folk som spør: Har du noen tips? Hvilke programmer bruker du? Hvor trykker man dette? Er det dyrt? Er det lov å bruke klubblogo?

Også Hernæs begynte å lage egne klistremerker.

– Det var ikke nok å bare ta bilder, jeg ville være med.

Han var fullstendig uten grafisk bakgrunn, men hadde et ønske om å lage klistremerker selv, «fordi det ikke var noe særlig å få tak i». Veien fra Youtube-tutorials til tegning og trykk i Ukraina og salg utenfor stadion og puber var kortere enn forventet. Etter hvert har stadig flere slengt seg på.

Med andre ord bød 2022 på en aldri så liten overraskelse: en god, gammeldags dille.

Gatas galleri

I Oslos gater kan man se klistremerker som hyller klubber som Vålerenga, Lyn, Rosenborg og Lillestrøm. Til og med en del Stabæk har etter hvert dukket opp, med selvironiske budskap om å bo i Bærum, være rik, hate bønder og elske Stabæk Fotball. Man kan også se klistremerker som dyrker Sportsklubben Brann, som i løpet av året rykket opp til øverste divisjon igjen, kanskje hakket mer selvhøytidelige i stilen, og både Bodø/Glimt og Tromsø kan finne på å plutselig dukke opp, for eksempel på en mørkgrønn postkasse midt i Bogstadveien. Også utenlandske merker er å se. Polske, franske, sveitsiske og tyske fotballklubber er til stede i Oslos bybilde til enhver tid – per klistremerke. Av en eller annen grunn har klubben Vfl Bochum brent seg fast hos akkurat meg, sikkert etter at en utvekslingselev, fra nettopp Bochum, tapetserte alle toalettene på Blindern for noen år siden. Jeg kommer også på en gang jeg så et grønt og hvitt merke på Bislett som erklærte at dette var Stockholm-klubben Hammarbys område. Hm, tja.

Det er ikke bare bybildet. Også Instagram og Twitter har de siste årene – egentlig mest det siste året, når jeg tenker meg om – sett et oppsving i kontoer dedisert til norske fotballklistremerker. Rosenborgstickers, valerenga.stickers, scene.skbrann (også mye graffiti), lyn_stickers, Odd-stickers, og idet dette skrives dukker det jaggu opp enda en, ser jeg på Twitter, Fredrikstad_stickers. Fredrikstad, hvor det for øvrig har vært et totalforbud mot klistremerker fra klubbens side, av grunner som virker helt ugjennomtrengelige for utenforstående. Det finnes også en svensk konto som heter Fansens_klibbor, hvor man kan konstatere at norske fotballklubblogoer dukker opp de rareste steder også over grensen. Og at klistremerker tydeligvis heter klibbor der borte.

Fysisk format i den digitale tidsalderen

Hernæs har delt bilder av fotballklistremerker spottet på gåturer siden like før koronapandemien. I dag er han blitt et slags omdreiningspunkt for den norske scenen.

(Apropos scene: Hernæs har en fortid som Jon Average, bassist i rockebandet Gluecifer fra 1994 til 2000, «aka de morsomme åra», som han selv sier.)

– Hva er det med klistremerker?

– Det er en av mange ting som gjør det litt morsommere med fotball. Litt morsommere med det lokale laget ditt, sier han.

Sveip i galleriet for å se flere bilder:

Det Hernæs liker best med klistremerker er materialiteten. At det er noe håndfast og fysisk.

– Jeg liker fysiske formater. Jeg liker teksturen, at du kan ta det med deg, holde i det, ta på det. Når alt er på internett, synes jeg vi har mista noe jeg setter veldig pris på, sier han, og spekulerer i om dette skyldes hans nostalgiske legning. På loftet hjemme har han både bunker med gamle konsertbilletter og fanziner, både om musikk og fotball, men han er ingen samler, sier han selv. Bare er en sånn som sliter med å kaste ting. Bøker leser han på papir, Dagsavisen også.

– Og jeg liker papirstickers bedre enn plastikk. Jeg liker følelsen bedre. Det er noe med uttrykksformen. Når det blir slitt av å stå ute, blir det fint synes jeg, Når noen forsøker å rive av, men ikke får av mer enn et hjørne hvor papiret har sprukket og sånn ... Jeg synes det er veldig pent.

... men hvor er Premier League-merkene?

Hernæs plukker en mappe opp fra sekken. I den har han samlet 150 ulike klistremerker – og det er Vålerenga alene.

– Hva sier disse klistremerkene om fotballfans?

– At man er territorial. At man har en lokal stolthet. At man skal representere laget sitt, representere byen sin. Markere at her er det vi som bor og vi som bestemmer, men på en ganske lite farlig og lite aggressiv måte.

Tenker man seg om, legger man merke til at en type fotballklubber glimrer med sitt relative fravær. Det er nesten ingen merker i bybildet etter folk som heier på engelske lag. Selv om Liverpool og Manchester United vel fortsatt er Norges mest populære fotballag.

– Jeg har sett noe engelsk, sier Hernæs.

– Men veldig lite i forhold til andre land. Det er jo noe veldig konsument-aktig over norske Premier league-fans. Det er som Daniel Strand, lederen i Skeid sa, at det er cosplay-fotball ...

– Man skulle jo tro at man kunne klistret likevel.

– Ja, for de gjør det i England! I mange byer der vil du se klistremerker, og det er en kultur for det der også, i alle høyeste grad, men ikke like mye som i for eksempel Tyskland.

Gjør-det-sjøl

– Er det en overlapp mellom fotballmiljøet og rocken som har avfødd disse merkene? Før var klistremerker på toaletter forbeholdt punkeband.

– Både fanzine- og gjør-ting-sjøl-kulturen kom over i fotballen fra punkkulturen. Veldig mange steder er begge deler en gatekultur som har mye til felles. Det var ikke veldig uvanlig at de samme som gikk på punkrock-konserter på 70-tallet også gikk -å fotball sammen, at de hang sammen begge steder, og skrev om både musikk og fotball i samme fanzine. Det å lage stickers kan ha truffet fotballmiljøet fra den retningen, spekulerer Hernæs.

Men viktigst av alt er nok den søreuropeiske ultraskulturen. Ultras er en betegnelse på de mest aktive supporterne, de som vier livet til tribunen og tribunelivet til utagerende støtte i form av flagg, bannere, tribunearrangementer (tifo), hopping og evighetssang – støtte uavhengig av hvordan det går på banen. Ultras organiserer seg i grupperinger med sterk indre solidaritet. Bevegelsen oppsto i Italia tilbake på 50- og 60-tallet, men er nå et europeisk fenomen. Ultras gir alt for klubben og er ikke redde for å vise det.

Ultras-kulturen er preget av samme gjør-det-sjøl-ånd som dukket opp i rock- og punkemiljøer i Storbritannia utover 70-tallet. Men Hernæs lurer på om den felles kjærligheten for klistremerker og annen lavnivå-propaganda heller har med klasse å gjøre. Både i Storbritannia og i Italia var disse motkulturene drevet frem av folk med lite penger. Da lagde man også ting på billigst mulig måte, altså selv.

En annen kobling mellom ultras og britisk arbeiderklasse er S-en. På italiensk heter det nemlig egentlig «Ultrá». S-en ble i sin tid lagt til for å etterligne engelsk.

Men et spor peker helt spesifikt i retning Italia.

– Mens det i England er vanlig med flagg trykket ved en fabrikk, har søreuropeiske ultras alltid laget ting selv, sier Hernæs.

– Det blir ansett som feil å kjøpe. Man skal lage det. Skal legge noe av seg selv i det. Veien fra egne flagg til egne stickers er egentlig ganske kort.

– Å være utenfor markedet, ikke tjene penger, ble det i seg selv et uttrykk for lidenskap? At man velger den vanskelige veien for å vise hvor mye man elsker klubben og byen?

– Det er noe i det … men akkurat hvordan dette startet, det er vanskelig å si. Men nå er det blitt en industri. Du kan gå på ultras design dott eu og få en generisk greie, basert på noen farger du velger. Alle subkulturer vil etter hvert få noen til å tenke hvordan de kan tjene penger på dette.

Datarevolusjonen

Med enkle, gratis dataprogrammer er veien fra idé til ferdig produkt kanskje kortere enn noensinne, og det ville vært feil å si at det ikke synes. Norske fotballklistremerker er ganske løsslupne nå sammenlignet med for noen år siden. Før var stiluttrykket mer kontrollert, mer opptatt av å være gjennomarbeidet og riktig. Nå er det ikke bare finlandshetter, klubblogoer, lærkule-fotballer liksom fra gamle dager, «kul» skrift og klubbfarger. Det er mye humor og mange kulturelle referanser. Lyn-fans, for eksempel, har trykket opp merker med Onkel Skrue-motiv, mens RBK blant annet ser til Slipp Jimmy Fri og Tintin. Vålerenga tar i bruk alt fra Vanlig Vodka, via cannabis, til espressokannen Bialetti som kulturelle markører.

Hernæs beskriver et godt design slik:

– Det må er en god idé, og så kan det spille på lokalhistorie eller landemerker, noe som er typisk for byen, eller man kan ta en kulturell referanse som er litt smart og kombinere det med et eller annet uttrykk.

– Jeg er veldig fan av denne, for eksempel, sier han og skyver et klistremerke over bordet, nesten som et kontraktsforslag. Et bilde av Fleksnes og teksten ENGA! ENGA! ENGA!

– Man kjenner noen Fleksnes-er på tribunen, ingen tvil om det, ler han.

Blant de vanligste å se er egne vrier på kjente design eller klesmerker, et nikk til fotballsupporternes subkulturelle kleskoder.

– Adidas er brukt av alle. Patagonia, The North Face, Fila ... Stone Island er utbrukt, men …

Noen Viking-supportere har for eksempel fremstilt Bjørn Eidsvåg med C.P. Company-lue og Stone Island-jakke, to klesplagg forbundet med casuals-subkulturen.

– Ja, man blir nok ikke så imponert av en sånn Fila-variant lenger.

– Nei, man har på en måte sett det. Men man må ha den i sortimentet på et eller annet vis.

– Hvorfor tror du klistremerker har eksplodert akkurat i år?

– Ikke for å skryte, men nå skryter jeg litt, advarer Hernæs.

– Den Instagram-kontoen min har vært ganske viktig. For det første har mange blitt bevisst på fotballklistremerker og sett omfanget av det. Mange har fått øynene opp for at dette kan vi også få til. Og så har man fått et sted å henvende seg for å spørre hvordan man gjør det. Og dessuten et sted å vise frem det man har gjort. Jeg prøver å være lite sjåvinistisk når jeg legger ut noe.

– Klistremerkene er blitt kulere.

– Mange er blitt flinkere, mer kreative, og det er jo litt konkurranse klubbene og stickers-lagerne i mellom. Jeg er jo Vålerenga-fan, så jeg ønsker at Vålerenga skal være best i alt, og de er jo ikke best i fotball – det er jo helt åpenbart – men jeg vil at vi skal være det, og at vi skal ha de beste tifoene, være best på tribunen, ha de beste stickersene. Ha flest. Være best i alt vi gjør.

Se enda flere klistremerker i galleriet. Alle bildene er hentet fra Hernæs' Instagram-konto.

Sveip for å bla:

@ultras_stickers_oslos guide til å lage fotballklistremerker

Finn en font

– Det er noen fonter som går igjen, men jeg ville ligget unna de mest gotiske, det sender litt høyreekstreme vibber, litt feil signaler, synes jeg. Selv om det ser tøft ut. Hva fontene heter? De heter Ultras liberi, for eksempel. Men bare finn en du synes er kul.

Finn et bilde/lag et motiv

– Om noen andre har tatt bildet er det noen juridiske begrensninger – men det kan du velge å forholde deg til eller ikke – men da er det i hvert fall sagt. Ta et fotografi og legg skrift på. Det holder det.

Sett det sammen

– Jeg bruker programmet Inkscape. Det koster ingenting, og dekker alle behov.

Finn et trykkeri

– Søk på Instagram. Jeg bruker en som beskrivende nok heter Stickers Printing fra Ukraina. Andre er SectorX fra Polen, og det går også an å bestille fra Ultrasstickers.eu

– Å trykke på et fancy trykkeri i Norge blir så dyrt at man ikke får noe volum på det. Litt av filosofien er at man kan gjøre store opplag, og at det skal være tempo på det, sånn at man kan kommentere på et eller annet som skjer underveis i sesongen eller året.

Vent

– Opptrykk og frakt fra Ukraina kan ta 4-5 uker.

Et siste tips:

– Senk perfeksjonsnivået litt og kom i gang.

PS! Det er torsdag 8. desember, og det er 16 dager til jul – til 3. april, når Eliteserien sparkes i gang for sesongen 2023, er det 116 dager.