Lutter øre på Kunstnernes Hus

Det er en fabelaktig og grenseoverskridende festival på Kunstnernes Hus denne helgen. Festivalen all Ears tyvstarter torsdag kveld, og har et fullstappet program med musikalsk samtidskunst i de fleste tenkbare former frem til søndag. Vi snakket med en av arrangørene om hva vi kan vente oss, og det er den supre musikeren Anja Lauvdal som mange kjenner fra forskjellige former for pop, jazz, samtidsmusikk, ambient og så videre.

Hva legger du egentlig i å være all ears, eller lutter øre som man også kan si?

— Flere ting, det kan jo bety å bare være til stede. Høre etter, følge med, være i flyt, konsentrere seg. Det første jeg tenkte på da du sa det var en event jeg var på i høst. De Utvalgte hadde en åpning av «Biotopen», et langvarig prosjekt på Steilene, en øy i Oslofjorden. Vi tok båt fra Oslo, og på båtturen tilbake var det en filosof som sto på taket av båten, i mørke, og snakket om mørket og hvordan det visuelle stjeler oppmerksomheten vår, vi ser andre ting med ørene. Det er jo ingen hemmelighet det, og man trenger bare å lukke øynene for å være omringet av mørke. Å være lutter øre er for meg både en protest, en levevei og en katalysator for nysgjerrighet! Da skjer det ting.

Hva slags musikk er det egentlig publikum kan vente seg? Da festivalen startet i sin tid var det mer slik at det kretset rundt eldre menn fra frijazz, impro og noise. Musikalsk er det kanskje kjernen fortsatt - men i likhet med verden ellers er underlaget i endring? Vil du si at det er ett miljø som er opptatt av denne musikken, eller ser du tegn til utbredelse?

— Det er både ett miljø og mange miljø på en gang, da vi tok over festivalen for tre år siden var det med en følelse av at impromusikken plutselig var overalt, i alle sjangre, elektronisk musikk og ambient, noise, jazz, alternative pop/kunst-produksjoner - og at alle festivaler hadde små elementer av denne musikken på plakaten uten at det var uttalt at artistene faktisk improviserer og jobber med improvisasjon. Det synes jeg er spennende, og det sier jo litt om hvor stort det er. Likevel føles det som en «smal» sjanger, og mange som jobber her jobber også innenfor mange andre sjangre. Det er kanskje derfor den har åpnet seg sånn opp også, musikalsk, og derfor det skjer så mye kule musikalske møter for tida. Improvisasjonsmusikken tar opp i seg innflytelser fra alle sjangre, men med en kjærlighet til det spontane og øyeblikket. Der lever det ekstra, liksom. Det å dele dette risikable øyeblikket, både artister og publikum, er det som gjør det magisk for meg.

Akkurat det med «de eldre mennene» var noe jeg selv protesterte mye mot i starten, jeg ville at det skulle være plass til flere stemmer og mer ulik lyd og mer lydlig eksperimentering med annen musikk fra samtida. Også forstår jeg kanskje mer og mer hvilket nybrottsarbeid de før oss har gjort, hvilke fronter de har brynet seg på og stått i, og at de har stått i det gjør at vi kan jobbe ut ifra deres kreativitet. Nå er jeg veldig glad i «de eldre mennene». Når det er sagt er denne festivalen starta av Maja (S.K. Ratkje) og Paal Nilssen-Love, en ekstremt inspirerende dame og en ekstremt inspirerende mann. 

True dat. Det er et element av motstand ved disse musikkstilene - slik har det vært hele veien. Hvordan og hvorfor er det viktig med musikalsk aktivisme som dette i 2026?

— For meg blir det bare viktigere og viktigere, og jeg blir gladere og gladere i alle dem som utfordrer, på hver sine måter.

I år er det flyttet til Kunstnernes Hus-bygget. Det er jo veldig flott, da! Er det én scene eller kan man også oppleve musikk i de andre rommene, til og med i utstillingene som står oppe?

— Ja, det blir fantastisk, helt rått sted, nå også med en ny «Save our house»-freske på bakveggen til konsertene i foajeen, av Vanessa Baird. Vi holder oss til de tre rommene i første etasje, da en utstilling er på vei ut og en annen er på vei inn i andre etasje. Det blir opplevelser i kinoen, i foajeen og i utstillingsrommet.

Apropos åstedet: Setter du egentlig noe skille mellom musikk som er på programmet deres og begrepet kunst? Altså når går det fra det ene til det andre?

— Jeg tenker ikke det, nei, for meg er det i samme kategori og jeg er glad i alt i den kategorien. Men jeg synes jo at musikk er noe helt spesielt, da, og har en egen evne til å åpne oss opp for både hverandre og nye virkeligheter. Det er noe jeg tenker vi trenger mer av, og er en av grunnene til at det føles meningsfylt å jobbe med denne festivalen, å kunne dele sånne opplevelser med folk.

Og er det noen av innslagene som er av mer performativ art?

— Jess, det er flere. Greg Pope, en skikkelig undergrunnsstjerne, en slags uslepen pønkdiamant og cinematek-programmerer og -framviser her i Oslo, inntar kinosalen både fredag og lørdag kveld med sin unike musikk-og-billedkunst, et nytt verk kalt Death wears two hats. Om man kommer tidlig, når dørene åpner kl. 18, vil jeg anbefale få for eksempel kjøpe seg noe og drikke og sette seg en times tid der inne før resten av festivalen kjører i gang. På fredagen kan man også sette seg et minutt i «den elektriske tannlegestolen», Morten Minothi Kristiansen og Ulrik Ibsen Thorsruds ombygde 50-talls tannlegestol/trøorgel og få en skreddersydd 1-min-konsert som kan spenne fra hvisking til filleristing. Samme dag spiller også Heida Mobeck, Blanche Lafuente og Risten Anine Gaup, de skaper et performativt rom og inviterer lytterne til å «bevege seg gjennom musikken, ikke bare lytte til den», og skriver på en kokebok om «soulful soulfood». Lørdagen har vi trioen Cake, med Jennifer Torrence, Ingrid Haakstad og Orfee Schuijt utøvere fra samtidsmusikk og -dansefeltet som jobber med «a myriad of sounding objects and other inanimate materials». Perkusjonisten Toma Gouband er også nokså performativ av seg, vil jeg si, med naturmaterialer m.m. Det blir også noe performativt på søndagen, men det kan jeg ikke si noe mer enn det om!

Det er noen kjente veterannavn her, som f.eks duokonserten med trommis Paal Nilssen-Love og den tyske pianogiganten Alexander Von Schlippenbach på torsdagen. Samtidig er det artister med besnærende navn som gabby fluke-mogul. Det er god rekruttering?

— Jess! Vi har ønsket oss å ha tilbake de som sto i bresjen for denne festivalen i løpet av tiden vi har hatt æren av å drive den, så i år har vi både opphavspersonene Maja S.K.Ratkje og Paal Nilssen-Love på plakaten, med det de selv har ønsket seg å spille med. Maja kommer med en ny trio sammen med Torstein Slåen og Sigurd Ytre-Arne, som slapp plata Swamp i fjor. De avslutter fredagen, som jeg tror blir storslått.

Tre ting jeg personlig gleder meg til er nevnte lily og gabby på lørdag kveld, Helga Myhrs vokalbestillingsverk på søndagen (kl 13) og legendariske Andy Moor og Marion Coutts / dog faced hermans på fredag!

Det er også noen samtaler underveis i helgen, utrolig nok har dere fått med Sidsel Endresen, en av norsk kulturlivs største stoltheter, men ganske lite glad i å snakke om seg selv offentlig - dette vet jeg fra en opplevelse med henne som intervjuer akkurat samme sted!

— Det synes jeg også er helt utrolig! Og er kanskje en av de tingene jeg ser aller mest frem til. Da jeg først flyttet til Oslo i 2008, hadde jeg årskort på Nasjonal Jazzscene. Jeg studerte journalistikk og hadde ikke så mye med jazzmiljøet å gjøre akkurat da, så jeg gikk som regel alene på konsertene og det føltes veldig magisk. En av de konsertene jeg husker aller aller best var Sidsel Endresen og Jan Bang på gamle Belleville, nedi kjelleren ved Rockefeller der. Hun slo meg rett i bakken, det var så radikalt og ulikt noe anna jeg hadde hørt før, nedi den dunkle kjelleren fantes det her, liksom. Det var så spennende. Jeg husker at jeg skulle prøve å skrive en omtale etterpå, og klarte ikke å få ut ett ord.

Mye av denne musikken har kanskje et mer intuitivt preg, uten at man nødvendigvis trenger å lete etter et språk om det?

— Ja, ikke sant. Det intuitive er jo det som gjør den så levende. Men for meg er mye av denne musikken direkte overførbar til friskriving eller andre kunstformer som jobber med øyeblikksflyt. Formen får utfolde seg i real-time, og øyeblikket er hellig. Det er magisk å være i den sonen.

Du skal ikke på scenen selv, tror jeg, men du er jo en herlig musiker, da. Blir det andre muligheter til å høre deg og dine på en scene eller platespiller den nærmeste tiden?

Takk for det! Nei, vi spiller ikke selv på festivalen. Det er nok å organisere! Ja, etter hvert! I aller første omgang på Kampenjazz søndag 1. februar, en urpremiere i duo med Johanna Orellana på fløyter.

All Ears på Kunstnernes hus torsdag til søndag, se fullt program her.