Lydens ånd #5: Muligheten av Øya

Endelig er det lyd igjen når Tidens ånd returnerer etter en lang sommerpause, og i mitt tilfelle et sykehusopphold som medførte at store deler av festivalsesongen rundt om i landet utgikk. Men hva gjør vel det når det er en ny festivalsesong som står for døren på Østlandet med Øya, Oslo Jazzfestival, Blow Out!, Mela og så videre. Om man derimot er i nærheten av Haugesund er det allsidig musikk fra Paal Nilssen-Love til Marstein på Silda Jazz, kjent for sine mange spennende venues.

Øya starter i Tøyenparken i dag, med en ganske annerledes værprognose enn i fjor, men fortsatt mange solgte billetter. Kan hende noen sponsorbillettinnehavere og VIPer uteblir om det faktisk blir ruskevær, men det er å anta at stemningen blant de som faktisk er ekstra musikkinteresserte blir ganske god selv om det drypper litt. Da blir det nemlig mer fokus på hva som faktisk foregår på de forskjellige scenene, og mindre piknik-sitting på gresset, utprøving av overpriset restaurant-mat og oppdatering på dating og arbeidsfronten med venner og kjente. Det kan vise seg å være en riktig prioritering. Så gjelder det å finne ut om man har Stilkoden-godkjent regntøy og støvler tilgjengelig.

For første gang på en mannsalder har jeg ingen oppdrag der ute, og det er dermed i teorien tid og anledning til å se flere konserter. Headlinere er ikke særlig å skryte av i år, slik er det jo ofte og i økende grad etter at Øya ble solgt til en mer corporate utenlandsk pengemaskin, selv om Wizkid kan bidra med nyttige afrobeats og Blur garantert blir en opptur, siden de i følge turnerapporter er i god konsertform og nettopp kom med det ypperlige comebackalbumet The Ballad of Darren. Ser man litt nedover programmet åpenbarer det seg derimot mange fine navn. Så da kan man vel bruke resten av plassen i dette brevet på noen anbefalinger.

ONSDAG

Viagra Boys gjør seg muligens bedre i kjelleren på Revolver, men om været er uggent kan det hende at svenskenes konfronterende postpunk finner sitt naturlige klima her ute. De har vært noe av det beste å se på norske scener de siste årene.

Marstein gjorde vei i vellinga sammen med resten av Undergrunn på samme scene i fjor, men selv om han ikke har like mange hits selv ennå, er han blant det unge musikk-Norges mest karismatiske utøvere, og en kar som evner å tenke usedvanlig ambisiøst og nærmest litterært i helhetstenkning. Siden han vokste opp et steinkast unna er det nærliggende å tro at at han ønsker å dra på litt ekstra med sceneshow og tilstedeværelse her.

TORSDAG

Tigerstate er pop-Oslos dårligst bevarte hemmelighet, et usedvanlig fengende kollektiv som inneholder medlemmer fra Mall Girl, Fieh, Why Kai og alle de andre gode bandene fra den pop-eksperimentelle undergrunnen. Glimrende musikere som behersker alt fra jazz til latin til psykedelia, og med evnen til å lage låter med melodier og tekstur som få andre.

Awesome Tapes er en blogg, et plateselskap og en DJ (real name Brian Shikovitz) som siden 2006 har spredd det glade budskap om heftig og obskur musikk fra det afrikanske kontinent. Det har hjulpet veldig på interessen for gammel og ny musikk derfra. Nå kan det endelig oppleves i Klubben - ikke det mest vellykkede partyteltet siden det er lange pauser mellom DJ-ene, men med mange gode og viktige navn for glede og bevegelse. Akkurat dette er såpass spesielt.

Amyl & The Sniffers - det er navnet sitt. Dette herlige bandet er da også en del av en veldig heftig eksplosjon av ny australsk punk og garasjerock. Det er en haug med nye band, flere av dem har nylig spilt i Oslo på steder som Last Train og Hærverk, og disse her er blant de friskeste. Det er stolte tradisjoner for slik musikk down under, tenk Easybeats og hundre undergrunnsband på 60-tallet, de fantastiske ikonene The Saints og Radio Birdman på 70-tallet, New Race og New Christs de to påfølgende tiårene, kunstrock som The Birthday Party, og garasjerevivalband på 80-tallet som Scientists, Beasts of Bourbon og The Lime Spiders. Det er digg å se og ikke minst høre hvor revitalisert dette soundet er blitt nå.

FREDAG

Veps er et band som bringer gitarpop og 90s-vibber tilbake til nåtiden. Jentene singledebuterte i 2021 på det amerikanske labelet Kanine, og for etpar uker siden kom det glimrende albumet Oslo Park. Da er det bare for dem å ta over denne parken, da.

Caroline Polacheck er en ambisiøs singer/songwriter som opererer innenfor et godt orkestrert, moderne og elektronisk poplandskap. Hun var tidligere medlem av indiebandet Chairlift som vel var på Øya for endel år siden, men er langt mer interessant på egen hånd, og har fått et større internasjonalt publikum etter turnering med Dua Lipa og arbeid med Christine & The Queens og Charli XCX.

Balming Tiger er noe så sjelden på et norsk festivalprogram som et K-pop band. Kollektivet fra Seoul er riktignok av den mer alternative og multinasjonale sorten, vi er tross alt på Øya, og bidrar med fantasifulle arrangementer og høy energi.

LØRDAG

BigBang var vel et av de første bandene som spilte på Øya-festivalen, både ute på Kalvøya og i Middelalderparken. De ble veldig store på landsbasis, så kanskje litt glemt, men årets album Le Californie var en skikkelig opptur, med fine gospelvibber og herlig lyd. Releasekonserten var fabelaktig, og da kom plutselig store deler av Tigerstate + blåserrekke på scenen som et ekko av hva Jaga gjorde 20 år tidligere, og det låt som en triumf. La oss satse på at noe liknende skjer på den viktige åpningskonserten.

Gard Nilssen’s Supersonic Orchestra er et av mange usedvanlig gode, energiske og livgivende bandene i norsk jazz for tiden. Det er jazz overalt i landet, men det virker som at det har tatt over alle de små scenene i Oslo, det er enormt med aktivitet. Dette burde gjenspeiles med på Øya, som riktignok gjør det godt igjen denne lørdagen, med hipsterjazzens redningsduo DOMI & JD Beck som gjør det stort på internett og ble belønnet med album på gode gamle Blue Note, og den magiske stemningen i musikken til trommeslager Makaya McCraven, som utga et av fjorårets beste og mest stemningsfulle og kløktig sammensatte album. Men det er lite som slår den norske supertrommisen Gard Nilssen (som også stundom opptrer med popnorges største artister) som har flere band fra før men som samlet sitt drømmeband med mange tidligere samarbeidspartnere og andre hele rytmeseksjoner i band han så opp til. Det blir ikke kakofoni, det er herlige riff, sjelfulle rytmer og en feiring av livet.

Soundtrack of Our Lives er en passende avslutning i Sirkus-teltet, som pleier ha litt rock for den eldre garde, noe som ofte er temmelig fristende å forlate, men i år burde man bli. Disse svenskene betyr mye for mange oslofolk av en viss alder, og står for stor frihetsrock som har pondus, gravitas og ikke minst en essensiell frontfigur i Ebbot Lundberg som jeg har fulgt siden begynnelsen av 90-tallet med Union Carbide Productions.

Ja, ser man disse artistene kan man sannelig få seg til å tro at det var strålende sol i Tøyenparken hele uka. Try it.

Hilsen Tidens Ånd ved Audun Vinger