Månedens «dagen derpå»: Confess, Fletch

Ikke bare er Confess, Fletch en helligbrøde og en potensielt ulekker gjenoppliving; den er også litt av en overraskelse. Mot slutten av 80-tallet/på begynnelsen av 90-tallet, da jeg var på det aller videoleie-hissigste, var der ingen i verden (i hvert fall ikke i min) som så for seg at Irwing M. Fletcher noen gang skulle bli fremstilt på film av andre enn godeste Chevy Chase. Fletch (1985) ble en vaskekte videovinner, og ble sett (om igjen og om igjen) av et ekstraordinært høyt antall tenåringer; gjerne gutter. (Oppfølgeren, Fletch Lives (1989), var ikke på langt nær så god, men også den hadde Chevy Chase i hovedrollen, og med det, glimt i øyet og gullgod timing.)

Da jeg for et par år siden leste at en ny Fletch-film var på trappene, denne gang med Jon Hamm i hovedrollen, følte jeg først og fremst vantro, dernest mistro. Så vidt jeg kunne huske var Hamm ingen komiker (eksempelvis var hans opptreden i 30 Rock alt annet enn morsom), så at han skulle kunne fylle Chases sko, stod ikke til troende. Men – for der var et men – så var det regissøren, da. Greg Mottola (som også er medforfatter av Confess, Fletch, og som har gjort en meget god jobb med å oppdatere handlingen fra romanens 1976-setting til i dag), har tidligere regissert lure, lekne og stilsikre komedier som The Daytrippers, Superbad og Adventureland – så helt galt kunne det vanskelig bli. Da jeg senere fant ut at manus var basert på en av Gregory McDonalds ikke-filmatiserte Fletch-bøker, var det nesten så jeg fikk tro på prosjektet.

Gregory McDonalds Fletch-bøker er nemlig av den smarte sorten, som kombinerer vidd og krim på sømløst vis, med en lettlikt og treffsikker anti-helt i hovedrollen. At Fletch er en anti-helt (og en langt fra ufeilbarlig en) forsvant helt i den første filmatiseringen, hvor fokus var rettet mot munnrapphet og festlige forkledninger. Men med en Chevy Chase i toppslag var ikke dette et problem. Tvert om. Ved å vri intriger og stemning i retningen som passet hovedrolleinnehaveren best, ble filmen minst et hakk bedre enn den ellers ville vært. Heldigvis har de gjort tilsvarende med Confess, Fletch.

Med det mener jeg ikke at de har satset på festlige forkledninger. Klokelig har de fremhevet bokens anti-helt-baserte intriger, og lett henslengte, smidig fremførte vittigheter. Og i slik en foreleggsnær utgave av Fletch fungerer Hamm aldeles strålende.

Plottet er – naturligvis, idet det er basert på McDonalds bok – både tipp og topp (et uttrykk jeg plukket opp på t-banen forleden). Idet Fletch trer inn i Boston-leiligheten hans italienske kjæreste har skaffet ham via en luksus-variant av Airbnb, finner han et lik. At Fletch er smart nok til umiddelbart å ringe politiet for å fortelle hva han har funnet, hjelper dessverre lite – han blir likevel ansett som mistenkt nummer én. Hvorfor og hvorledes Fletch har fått seg en italiensk kjæreste, og hvorfor han ønsker seg en leilighet i Boston (han er jo die-hard Lakers-fan, for svarte), røpes ikke umiddelbart. I god krimtradisjon serveres informasjon dryppvis og i nøye utmålte intervaller.

Efterhvert som plottets irrganger avdekkes, blir vi kjent med et stadig større og mer farverikt rollegalleri (hallo, Kyle MacLachlan, Marcia Gay Harden og Annie Mumelo). Hvem som er til å stole på, hvem som er ute efter å lure Fletch – og hvem som har drept damen som lå død i leiligheten – se, det tar det tid å finne ut av. Både for oss og for Fletch.

Er Confess, Fletch en umiddelbar, stone cold classic? Nei, det er den ikke. Men er den artig, underholdende og overraskende god? Jepp og jess og mere til den slags. Den nye utgaven av Fletch er smart, sjarmerende, lett fordøyelig – og som skapt for en «dagen derpå» i tv-sofaen.