Månedens magiske: Falcon Lake

Månedens film på Cinemateket er et aldri så lite vidunder. At noen – i dette tilfellet regissør og medforfatter Charlotte Le Bon – kan spillefilmdebutere (hun regisserte en kortfilm i 2018) med noe så gjennomtenkt og velkomponert, er nesten ikke til å begripe. At filmen ikke får vanlig kinodistribusjon er lettere å skjønne, all den tid den hverken har store og velkjente navn å skilte med, knalle spesialeffekter – eller et handlingsmettet og lett formidlet plott. (Vanskelig å lage promotrailer, da.)

Det Falcon Lake til gjengjeld har, er en klar identitet. Charlotte Le Bon har laget en film som fra første stund lar oss vite hvem den er, hvilket stemningsleie den hører hjemme i, og hva slags filmopplevelse vi kan vente oss. Til overmål leverer den på førsteanslaget: Stemningen, lyden og lyset, samt lekenheten, morbiditeten og uforutsigbarheten i introsekvensen beholder sin kraft og tilstedeværelse hele filmen gjennom. Noe som betyr at selv om vi efter hvert føler oss mer og mer hjemme i dens verden, er vi fortsatt spent på hvor(dan) det hele vil ende.

Franske Bastien og familien er på sommerferie i Quebec, hvor de besøker en barndomsvenninne av moren. De har vært der én gang før, da Bastien var liten. Nå er han tretten, snart fjorten, og blir umiddelbart tiltrukket av Chloe, husets sekstenåring. Hun på sin side er i så sterk opposisjon til moren at hun så vidt klarer å være hyggelig, til morens fortvilelse. Motvilligst går hun med på å ta med Bastien og lillebroren hans ned til innsjøen.

Selv om Chloe (Sara Montpetit) er rimelig tøff i trynet, er det ikke vanskelig å se sårhet og usikkerhet under overflaten. Noe som gjør at den snille og milde Bastien (Joseph Engel), med sin uskyldig kontaktsøkende fremferd, fremstår som et trygt, om enn litt uspennende, alternativ til de eldre, lokale guttene. Innimellom avvisninger og likegyldighet gir Chloe ham små oppmuntrende signaler, og gradvis – kan hende også på grunn av Chloes sensommerlige kjedsomhet – begynner de to å åpne seg for hverandre.

Like fullt er det Chloe som har styringen. Som eldst og fastboende er det hun som legger premissene for samvær og samtaler; hun som innvier ham i lokal folklore og hemmeligheter i landskapet. Særlig er det Chloes fascinasjon for døden som får luftet seg. Ifølge Chloe druknet en gutt i innsjøen for flere år siden, og guttens spøkelse går nå igjen – på, i og rundt vannet. Bastien, som gjør hva som helst for å tekkes Chloe, stiller villig opp som «spøkelsesmodell», slik at Chloe kan fotografere «spøkelset».

Situasjonen er på det nærmeste perfekt, i hvert fall for Bastien – bortsett fra at nittenåringene Stan og (særlig) Oliver legger beslag på litt for mye av Chloes tid og oppmerksomhet. At Bastien blir nødt til å spille annenfiolin er åpenbart. Men uten helt å vite det selv har han flere ess i ermet, så som uskyldigheten, velvilligheten, ektheten – og danseferdighetene.

Falcon Lake er så velspilt, velkomponert og forbilledlig flink til å formidle atmosfære, at det kun innledningsvis føles som om man ser en film. Før første akt er over er vi blitt så godt kjent med protagonister, omgivelser og fortellingens generelle rammeverk at vi (høyst velvillig, akkurat som Bastien) lar oss lose videre inn i sommerens store eventyr.

Fotograf Kristof Brandl skal ha sin del av æren for at vi lar oss så fullstendig oppsluke. Fotoets samspill med filmens klipperytme og lyd-, lys- og interiørdesign, skaper en taktilitet man sjelden opplever. Ikke bare hører vi vannets klukking rundt bryggepålene og bladenes rasling i solgangsbrisen; vi kan på det nærmeste føle dem. For ikke å snakke om teksturen i flisene på kjøkkenveggen, eller sengetøyet på barnerommet. Legger man så til den eksepsjonelle kjemien hovedrolleinnehaverne imellom, er det ikke rart at vi snarere enn å se en film, kjenner oss som tilstedeværende i den.

I glimt kan Falcon Lake få en til å minnes element fra andre filmer (e.g. mørket i The Vast of Night; natur- og intimitetsskildringer à la Stellet Licht), og plottpremisset (yngre tenåringsgutt lar seg lede av eldre tenåringsjente) er langt fra nytt. Men Charlotte Le Bon har – blant annet gjennom sine valg av samarbeidspartnere – injisert filmen med så mye egenart at den i høyeste grad er seg selv nok. (Også valget av Shida Shahabi som filmens komponist, er en innertier.)

Selv om jeg virkelig prøver, har jeg vondt for å tro på at jeg får oppleve en sartere, sårere, sterkere og mer spennende spillefilmdebut enn dette i år. Eller neste år, for den saks skyld. Går du glipp av Falcon Lake på stort lerret, går du glipp av noe magisk.

Falcon Lake vises på Cinemateket i Oslo. Se her for visningstider.