Månedens oppsamling: The Bikeriders, Kinds of Kindness, La Chimera – og Axel F

Som seg hør og bør i en sommerferiefilmbulletin presenteres de utvalgte i en rekkefølge og på et vis man ikke nødvendigvis ser fornuften bak før til slutt. Kan hende heller ikke da. Men siden juli allerede er over oss og fellesferien er like rundt hjørnet, vil trolig de færreste la seg irritere. Uansett og uten flere forsinkelser starter vi med en reise tilbake i tid, nærmere bestemt til 1960-tallet, da de første mer eller mindre organiserte motorsykkelgjengene så dagens lys i USA.

The Bikeriders er en fiksjonsfilm basert på Danny Lyons dokumentarbok ved samme navn. Lyon fulgte Chicagos første (eller originale, om du vil) Outlaws-gjeng fra 1963 til 1967; fotograferte dem og intervjuet dem. Regissør og manusforfatter Jeff Nichols har redigert materialet ganske kraftig (omdøpt motorsykkelgjengen til The Vandals, endret personnavn, pyntet på episoder og i det hele tatt gjort det enklere å identifisere seg/sympatisere med de involverte) – og presenterer essensen i Lyons bok i form av et sosialrealistisk drama drevet frem gjennom en romanse.

Streite og ordentlige Kathy (Jodie Comer) faller hardt for barske og bustete Benny (Austin Butler), og ganske snart har hun lagt om livet sitt fullstendig, og er blitt en av konene til mennene i The Vandals. Historien om hvordan de møttes og forelsket seg, og om hvordan livene deres på tidvis dramatisk vis endret seg, fortelles i stor grad via intervjusesjoner mellom Lyon (Mike Faist) og Kathy. Men her er også plenty med «live action», og vi blir i tillegg kjent med gjengens sjef, Johnny (Tom Hardy), og med en rekke av de øvrige Vandals-gutta – i tillegg til de grunnleggende og bakenforliggende fakta rundt motorsykkelgjengens tilblivelse.

Ikke overraskende endrer gjengkulturen seg med årene; fra et kameratslig fellesskap til et stadig mer strengt og regelbundet regime, frarøvet sitt romantiserende syn på utenforskap, vennskap og personlig frihet. Tidskoloritten er upåklagelig og flere av rolleprestasjonene er imponerende, men det hviler noe påtatt og uvirkelig over filmen – og måten filmen/Nichols forklarer de sosiokulturelle endringene den skildrer, er tidvis vel enkel. Intet av dette ødelegger filmen, men det holder oss like fullt fra å bli genuint grepet av dramatikken. Jeg lurer meg på om ikke Jeff Nichols er en bedre regissør når historien er ment å ha noe uvirkelig eller overnaturlig ved seg (som tilfellet var med hans Midnight Special, fra 2016). Uten at jeg med det ønsker å si at han ikke duger til annet: The Bikeriders har mye fint i seg, og for mange vil den kunne være en real øyeåpner. Om enn ikke for meg.

Kinds of Kindness er Yorgos Lanthimos’ andre film på to år, og den tredje med Emma Stone. (Første film med Emma var The Favourite, den forrige var Poor Things, og den fjerde, som skal hete Bugonia, kommer neste år.) Som vanlig fra Lanthimos’ hånd er det odde saker vi har med å gjøre; som «uvanlig» er det ikke én, men tre historier vi får servert. (Alle henger sammen med hverandre, belyser variasjoner av samme tematikk, og har flere av de samme skuespillerne, i forskjellige roller.)

På fint kan man kalle Kind of Kindness et triptyk, men om man vil være litt mer folkelig, kan man like gjerne si at regissør Lanthimos (i hop med skuespillerne og medforfatter Efthimis Filippou) har skapt en tredelt antologi dreiet rundt ideer om avhengighet av og behovet for tilhørighet, bekreftelse, egenverd og betydningsfullhet. Jesse Plemons – sist sett med sin kone Kirsten Dunst i Power of the Dog og Civil War – er trefoldighetens tydeligste gjengangsfigur. Men også Margaret Qualley, Emma Stone og Willem Dafoe er sterkt tilstedeværende – akkurat som de var i tidligere nevnte, fantastiske, eventyrlige – men litt overivrige – Poor Things.

Hovedtema denne gang er opplevelsen og følelsen av å være viktig og å høre til, og behovet for å leve et liv av betydning. Hvilket kanskje kan forkortes til trangen til å føle seg verdsatt. Som alle fans av Lanthimos’ tidligere filmer vil vite, antar søket efter denne type bekreftelse stadig mer ekstreme former efterhvert som handlingen skrider frem, og som vanlig innhylles handlingen i en pent balansert blanding av absurdisme, ekstremisme og erotisisme. Med varianter av religiøse over- og undertoner.

Det hele er så snedig sydd sammen og så fint kalibrert at det tar en stund før man ser hvor godt alle triptykets bestanddeler passer sammen, hvor sterkt inntrykk det hele (i den grad man skal snakke om «et hele») vil ha på en – og hvor tankevekkende hver sekvens (på sitt vis) – vil vise seg å være. Kinds of Kindness oppleves kanskje ikke like fullendt som Poor Things, men er til gjengjeld i mindre grad belemret med designbasert staffasje og overflatisk estetikk, og mer konsentrert i sitt budskap. Selv om dette ikke umiddelbart er lett å få øye på.

Kinds of Kindness ligger et lite nivå lavere enn Larinthmos-høydepunktene Dogtooth og Killing of a Sacred Deer, men er fortsatt meget, meget god. Og på sett og vis klin kokos. Men nettopp fordi den er så rar, klarer den på uvanlig effektivt vis å illustrere hvor avhengige mennesker er av aksept. Og hvor langt vi er villige til å strekke oss for å oppnå den. Så vel skuespill som manus, regi og atmosfære er av det presise, kraftfulle og nesten påtrengende intense slaget. (Om du kan forestille deg en absurdistisk Paul Schrader anno The Card Counter, er du i nærheten.) Og grepet med å la Emma Stone, Jesse Plemons, Margaret Qualley, Willem Dafoe et al spille forskjellige roller i de forskjellige tredjedelene, gir totalopplevelsen et herlig forstyrrende ubehag.

La Chimera, på sin side, er ikke klin kokos. Ikke i det hele tatt. Men den har et rollegalleri så farverikt at man lett kan tro at den er det, innledningsvis. Dessuten kan den, dersom man forventer eller foretrekker å ha full oversikt over hvor en film vil, hvilket budskap den har og hvilken historie den forteller, fremstå som krevende og utilgjengelig. Like fullt anbefales den på det varmeste.

Josh O’Connor (God’s Own Country, The Crown, Challengers) er intet mindre enn magisk god som den formidabelt forsofne, britiske arkeologen Arthur, som via omstendigheter vi aldri helt får grep om befinner seg i Italia – hvor han samarbeider med en gruppe gravrøvere som lever av å selge etruskiske kulturskatter på svartebørsen. Idet filmen starter sitter han på et tog, på vei hjem efter å ha sluppet ut av fengsel, og allerede i løpet denne introsekvensen får vi se nok av drømmene hans (mens han dupper av) og omgivelsene hans (utsikten fra vinduet/menneskene han deler kupé med) til at vi i det minste aner hva for slags eventyr vi ligger an til å bli fortalt.

Manusforfatter og regissør Alice Rohrwacher (som i 2018 gav oss fantastiske, fabulerende Lykkelige Lazzaro) beveger seg igjen i et filmatisk landskap hvor gammelt møter nytt, hvor fortid og nåtid (og kanskje til og med fremtid) lever side om side – på umiskjennelig ‘Rohrwachersk’ vis. Følelsen av å tas med inn i en verden hvor du når som helst kan møte mennesker fra filmer av Ettore Scola (særlig Tarvelige, heslige og vemmelige), Pasolini, Fellini og endog Rossellini, er påtagelig. Spesielt når Rohrwacher blander inn landsbyfestivaler, folkeeventyr, overtro, fikling med filmformat, handlingsbeskrivelser i form av trubadursang – og en slags magisk realisme. Vel å merke uten å gjøre filmen urealistisk.

I stedet oppleves La Chimera (som kanskje best kan oversettes med «synet» eller «den umulige drømmen») mer som særskilt tilstedeværende; som om den virkelig utspiller seg i det virkelige Toscana – mens vi ser på. Samtidig med at vi kjenner på denne merkelige følelsen av virkelighet, sliter vi litt med å tidfeste handlingen (det er som om gravrøversamfunnet lever i en tid litt utenfor vår egen; iført klær, tenkesett og talemåter fra tidligere årtier; endog århundrer), noe som delvis er med på å skape den magiske realismen. Filmens fantastiske foto trekker også i den retning.

Naturlig nok fungerer Isabella Rossellinis tilstedeværelse (i rollen som Flora, moren til Arthurs forsvunne kjæreste) som et levende bindeledd til tidligere tider og filmer. Men heldigvis er hun (og rollen/rolletolkningen hennes) mer enn kun det: Floras blinde tro på at datteren snart vender tilbake, på at Arthur er en god mann og at de andre døtrene hennes ikke skal lyttes til, bygger opp under filmens og Rohrwachers tro på og budskap om at fortiden lever. Og at fortiden er (nesten) like viktig som nåtiden. Slik en påstand fremstår kanskje som litt tøvete på papiret (haha; du leser den selvsagt på skjerm), men om du ser filmen er det langt lettere å få grep om hva jeg mener.

Naturligvis er ikke La Chimera en perfekt film, og selvsagt har den i seg så vel element som scener man kan pirke hull i om man vil. Men siden den er så full av finurligheter, av herlige fortellergrep og av vidunderlig klartenkte ideer om verden vi lever i, blir det nesten for helligbrøde å regne å lete efter skavanker. Enda viktigere er det at den på det emosjonelle plan føles sann. Og at den snakker til oss på et vis som kun de færreste filmer og filmskapere evner. Så, i stedet for å forsøke å dissekere en skjønn fabel – og potensielt forstyrre andres tolkning av den – velger jeg å fokusere på filmopplevelsen La Chimera gir:

Kom deg på kino. Kjøp billett til denne filmen. Møt til visning med et våkent og åpent sinn. Len deg inn i den og la deg føre med på en reise som kan gi deg minner, ideer og en livstilnærming du har glede av lenge. Og selv om så ikke skjer har du i det minste sett noe nytt, annerledes, tankevekkende, og emosjonelt og intellektuelt stimulerende. Kanskje til og med ansporende for fremtidige dykk ned i den felleseuropeiske film- og kulturarv.

Eller, i det aller minste: sett hvor styggvakkert livet kan være om du har den rette attityden og oppsøker de rette menneskene. Eventuelt omvendt. Alice Rohrwachers film er som livet selv i det at den ikke har noen endelige eller «sanne» svar. I stedet gir den oss noe virkelig interessant å bryne hodet på – hvilket er langt mer verdifullt.

God sommer!

PS Jamfør overskriften skal denne artikkelen inneholde en omtale av Eddie Murphys seneste forsøk på å gjenvinne sin relevans; Beverly Hills Cop: Axel F. Den er per i dag – som de øvrige Beverly Hills Cop-filmene – å finne på Netflix. Men selv om den er en av sommerens store strømmeslipp, er den ikke en film du behøver å se. Axel F er snarere et trist oppgulp av gammel moro, med samme musikk som for 40 år siden. Plottet er ikke spesielt dårlig, men «humoren» er utdatert og tam, plottet er fullt av «tilfeldigheter», troverdigheten er lav og spenningsnivået enda lavere. Snakk om å fise i heisen for å få opp varmen. (Eller å besudle sitt eget eftermæle, om du vil ha det litt mindre vulgært.)